diamanter Mapa Indice

 

 

 

RØDE DIAMANTER 

        

 

 

 

Russland. Oktober 1941. 

      Det var med blandede følelser den kortvokste, kraftige mannen sto ved et mørklagt vindu i andre etasje og betraktet trekassene som ble stuet inn på planet til en av de to GAZ-MM lastebilene nede på bakgården i Kreml, bare såvidt opplyst av noen svake, avskjermete lamper. To soldater var nettopp ferdige med å ta en siste sjekk på Degtyarev-mitraljøsene, montert på plattformer over taket på hver lastebil. 

Mørkleggingen i Moskva var så og si total for å vanskeliggjøre de nattlige bombetoktene til det tyske Lufwaffe. Et tyvetalls elitesoldater gikk rundt omkring og røkte og sparket i det tynne laget av nysnø som hadde falt tidligere på kvelden, mens de ventet på nærmere ordre. Det var midnatt. 

      Han likte ikke hele opplegget, men det var vel ingen bedre løsning, tenkte han mens han fraværende snurret den frodige barten mellom høyre hånds tommel og pekefinger. Et tydelig tegn på at han var bekymret.  

Det banket på døren. General Gorchenko kom inn og gjorde honnør. 

      ‘Kamerat Stalin. Alt er klart til å dra om eksakt fem minutter. Vi regner med å være framme ved landingsstripen utenfor Egorevsk senest klokken 02.30. Både transportflyet,  en "YAK-4", og jagerflyeskorten på seks "Mikoyan Gurevitsj MIG 1", vil lande klokken 02, og være tanket opp igjen og klare til å ta av før vi ankommer til landingsstripen.

      Josef Stalin så på generalen med et dystert uttrykk. Så vendte han seg mot vinduet igjen mens han fortsatte å snurre barten. 

      ”Da”, mumlet han omsider. ”Davaj”.Fortsett. 

 

På en høyde av 450 meter og flere mil lengre mot sydøst, skiftet fargen i lampen over døren inn til førerkabinen i et tremotors Junker 52 transportfly fra rødt til grønt. Døren på babord side ble åpnet, og de 19 Waffen-SS soldatene, for anledningen med sovjetiske uniformer og våpen, tok en siste sjekk over utstyret og nappet prøvende i fallskjermkrokene før de forsvant ut av døren, en etter en. SS-Obersturmbannführer Hessel, lederen for sabotasjeoperasjonen, var den siste til å hoppe ut i den kalde, mørke natten. 

      En av beholderne, med halvparten av sprengstoffet, hadde kommet bort under fallskjermutslippet. De brukte en dyrebar halvtime på å lete etter den uten resultat, og Obersturmbannführer Hessel avblåste letingen. De fikk gjøre det beste ut av det de hadde, ellers kunne de risikere å ikke komme tilbake i tide til møteplassen med Junkeren. Flyet skulle lande igjen klokken 2 på morgenen på en snødekket myr en snau mil fra kraftverket, vente maksimum 10 minutter, og ville etter det ta av. Med eller uten Obersturmbannführer Hessel og hans menn.        

      Kraftverket lå godt beskyttet mot luftangrep i bunnen av en dyp, bortimot utilgjengelig kløft litt over en kilometer fra en klynge hus. Med litt raus velvilje kunne den betegnes som landsby. 

Forsvaret mot bakkeangrep var forbausende svakt. Kun et tyvetall soldater og offiserer, samt noen ubevæpnete teknikere og assistenter. SS-gruppen angrep kraftverket tyve minutter etter vaktavløsningen ved midnatt, og det hele skjedde fort, effektivt og blodig, uten egne tap. De etterlot seg ikke en eneste overlevende.   

      SS-styrkene plasserte etter beste evne det de hadde av sprengladninger, og ga seg i vei mot den avtalte møteplassen med Junkeren. Tiden begynte å bli forferdelig knapp. Det hadde gått med en del ekstra tid til å plassere ut sprengladningene på en så rasjonell måte som overhodet tatt mulig, nå som de måtte forsøke å oppnå samme effekt med halvparten av sprengstoffet. 

      Gruppen av SS-menn var bare femti meter fra veien mot Egorevsk da løytnant Niesche så det avskjermede frontlyset av en bil som nærmet seg. Han fokuserte inn kikkerten og oppdaget at det dreide seg om to overdekte lastebiler, den bakerste uten lys. Noe som kunne være et fastmontert maskingevær eller en mitraljøse kunne så vidt skimtes på taket av hver vogn, men i nattemørket var det umulig å si om de var bemannet eller ikke. 

      Obersturmbannführer Hessel hadde også observert de to lastebilene som nærmet seg langsomt. Han beregnet avstanden mellom vognene til cirka ti meter. 

      ‘Her kommer transporten vår,’ sa han tørt med et nikk til løytnant Niesche og begynte å gi ordre.  

      ‘Fire grupper, to grupper på hver side av veien, ti meter mellom hvert gruppepar. Skyt for all del ikke mot motoren eller hjulene. Den forreste i hver gruppe tar seg av sjåføren og den som eventuelt sitter sammen med han i førerkabinen. Nummer to i hver gruppe på begge sider av veien tar maskingeværskytteren på taket i kryssild. Han må elimineres øyeblikkelig. Resten skyter inn over lasteplanet i en høyde av vel en snau meter. Om bilene frakter soldater, sitter de antagelig på benker på hver side av planet. Det kan også være en last med ammunisjon eller sprengstoff, men vi må ta sjansen på det om vi skal rekke hjemtransporten vår i tide‘.  

      SS-soldatene nikket. De visste bare altfor vel hva som ville hende om de mistet returtransporten. Sjansene til å ta seg tilbake til egne linjer var minimale, og med sovjetiske uniformer ville de med all sikkerhet bli henrettet som spioner etter et meget smertefullt forhør. 

      ‘Vent til jeg løsner det første skuddet.’ 

      Den sovjetiske transportgruppen kjørte intetanende inn i bakholdet, og de fleste av de vel tyve sovjetiske soldatene døde øyeblikkelig før de skjønte hva som egentlig foregikk. Bare et par av dem rakk å brenne av noen skudd. Sprengstoffeksperten, SS-kaptein Neumann, som for bare en snau time siden hadde vært fullt opptatt med å kontrollere at ladningene på kraftstasjonen ble riktig plassert, hadde uflaks. Han ble truffet i brystet og halsen av en salve fra en sovjetisk maskinpistol og døde etter et snaut minutt.   

      SS-soldatene dro sjåføren og general Gorchenko ut av førerkabinen i den første lastebilen. De hadde begge blitt skutt gjennom hodet. Bak lastebilene hørtes det noen spredte, tørre smell fra Tokarev-pistoler som skjøt de av de sovjetiske soldatene som ennå viste tegn til liv, etter at de først hadde blitt slengt ned på veien. Tyskerne klatret opp på det presenningsoverdekte lasteplanet på den første bilen og lot den døde kaptein Neumann bli liggende igjen. Sersjant Böttcher plasserte seg bak rattet. Med Obersturmbannführer Hessel ved siden av seg i førerkabinen satte han lastebilen i gir med en skrapende lyd og fortsatte på veien mot Egorevsk. Det var fortsatt bortimot fem kilometer igjen til møtestedet, men med biltransport ville de ikke ha noen problemer med å komme fram i tide. 

      Løytnant Niesche satt bak på lasteplanet med resten av gruppen og så på de seks trekassene som sto på rad etter hverandre fremst på lasteplanet bak førerkabinen. 

      ‘Ta bajonetten din og bryt opp en av de kassene’, beordret han en korporal ved siden av seg. Det kunne være interessant a se hva en general fra den Røde Armé holdt på å transportere ut fra Moskva på denne tiden av døgnet. 

 

 


 

 

 

 

Norge. Høsten 1942. 

      Soldat Erik Schneider ruslet fram og tilbake på Fredriksten Festning med Mauserriflen over skulderen. Han kikket på lommeuret han hadde fått i avskjedsgave av faren for noen måneder siden, da han som 18-åring ble utskrevet til tjeneste i den tyske Wehrmacht, og sendt med et troppetransportskip til Halden i Norge for å tjenestegjøre i okkupasjonsstyrkene. 

      Noe over en halvtime igjen til vaktavløsing. Rundt, rundt, fram og tilbake fra den ene siden til den andre. Heldigvis ville han bli satt over på dagtjeneste fra og med neste uke. 

      Han hatet disse langtekkelige, gørrkjedelige nattevaktene. Ikke bare nattevaktene, forresten.  Hele det militære systemet, fra denne sinnssyke østerrikske korporalen og ned, hele samlingen av disse fanatiske nazipøblene. 

      "Denne sinnssyke østerrikske korporalen". Det var det uttrykket faren - en 55 år gammel rørlegger - hadde brukt da han tok ham til side dagen før han skulle trekke i uniform. Mens moren gikk rundt inne på kjøkkenet og snufset og smågråt samtidig som hun gjorde i stand en avskjedsmiddag til sønnen, satte de to seg i den slitte, mørkerøde sofaen i stuen.  

      Faren stappet langsomt og omstendelig tobakk i den halvveis nedbrente krokpipa og tente den så etter alle kunstens regler. 

      ‘Erik’,  kremtet han endelig gjennom en blåaktig røyksky idet han la en hånd på sønnens skulder. ‘Jeg har aldri vært noe spesielt bedre eller verre enn folk flest, men med hånden på hjertet kan jeg si at det er ganske få saker jeg har gjort gjennom årene  som jeg angrer noe særlig på.  

      ‘Men det er én ting jeg virkelig angrer på’, sa han mens hyttet advarende mot sønnen med pipemunnstykket. ‘Ved valget i 1933 stemte jeg på Hitler og de nazisvina som sitter ved makten nå. Den gangen var alt bortimot et eneste stort kaos, og det virket som om Hitler kanskje var løsningen for Tyskland, men det tok ikke så lang tid før jeg ble klar over hvilken forferdelig tabbe både jeg og millioner andre tyskere hadde gjort. Ja, du har jo selv sett hvordan jødene behandles - familien Goldbaum, for eksempel. Eller skolekameraten din, David, og hele familien hans, hvordan de ble fratatt alt de eide, uten lov og rett, og bare blir sendt østover til arbeidsleire i de okkuperte sonene i Polen. Jeg har hørt flere rykter om at SS og Gestapo og andre nazigriser behandler dem verre enn krøtter. Det er til og med de som sier at de rett og slett henretter mange av dem bare fordi de er jøder, men det er jo selvsagt bare overdrivelser. Ikke engang Hitler og det kobbelet med galne hunder han omgir seg med kunne finne på noe sånt’. 

      Han sugde hardt på pipa som hadde truet med å slokne, og fortsatte. 

      ‘Men tilbake til saken. Jeg anser meg minst like mye tysker og patriot som noen annen, men jeg vil aldri løfte en finger for å støtte eller hjelpe nazistene. Det kommer til å ende med at de kjører Tyskland helt i grøfta, husk bare hva jeg sier til deg. Som om han ikke hadde nok med å gå til krig mot nesten hele Europa, gikk han løs på Sovjetunionen, også, og nå har han greid å erte amerikanerne på seg, på toppen av det hele‘. 

      Han ristet på hodet. ‘Se bare hva slags folk det er, alle sammen. Som han udugelige slasken av en løsarbeider, han Wilhelmson, som nå er Kommissær for Nazipartiet her i byen. Smisker og står i og sleiker støvla til Gestapo-bøllene og partipampene. Flyr rundt og snoker og kikker i vinduer, og angir til og med folk fra sin egen familie for å ha antinazistiske meninger. "Antinazistiske meninger!" Hva tror han at han er, denne sinnssyke østerrikske korporalen? Gud? Ikke engang Gud forfølger de som ikke tror helt på det bibelen sier. Nei,  de nazistene, det er bare bunnrask, hele gjengen’. 

      Han kremtet igjen og lette litt etter ordene. 

      ‘Vel, det jeg egentlig ville si deg var at jo mindre du samarbeider med denne vannvittige østerrikeren og lakeiene hans, desto mer tysker og patriot kan du føle deg. Utfør de ordrene du får, men ikke noe mer, og vis ikke mer tjenestevillighet enn akkurat det nødvendige for ikke å komme i vanskeligheter.’ 

      Det hadde blitt en kort pause etter den lange monologen. Faren reiste seg og gikk bort til det brunmalte hjørneskapet og tok fram en flaske schnapps. Han helte opp to små glass. 

      ‘Er du gammel nok til å bli sendt ut i krigen er du gammel nok til å ta en avskjedsnapps med faren din også. Lykke til, Erik, glem ikke hva jeg har sagt, og kom snart hjem igjen.’ 

 

      Noen måneder etter ble soldat Schneider beordret til å delta i en husundersøkelse på et småbruk nær Håkenby ved Femsjøen, bortimot en mil utenfor Halden. Bonden var mistenkt for å ha en illegal radiomottaker. Noe som på den tiden ble ansett av de tyske okkupasjonsstyrkene som en alvorlig "forbrytelse". Ransakningen ble ledet av en tysk gestapist som han aldri hadde hørt navnet på, og en nordmann som hette Furnes fra Stapo, eller ‘Statspolitiet’. Stapomannen Furnes skulle undersøke første etasje, mens gestapisten tok seg av andre etasje. Selv ble han sammen med en annen soldat beordret til å vokte over familien som hadde blitt samlet inne i stuen. Både Furnes og Gestapisten kom etter en stund tilbake med gretne utrykk i ansiktene. De hadde ikke funnet noe som helst. 

      ‘Gi meg et glass vann,’ sa gestapisten bryskt til kona i huset. ‘Du’, fortsatte han til Schneider, ‘bli med ut på kjøkkenet og pass på at hun ikke har noe svineri oppi glasset mitt. Disse fordømte jøssingene er troendes til hva som helst’. 

      Schneider fulgte etter bondekona ut på kjøkkenet. Flere av kjøkkenskapdørene sto vidt åpne, og diverse løsøre lå slengt utover gulvet etter Stapomann Furnes' ransakingsherjing. Gjennom den halvåpne døren i skapet ved siden av vannkranen kunne han se halvdelen av et radioapparat. For et utrolig dumt gjemmested! Kona fulgte blikket hans med øynene, med åpenbar redsel i ansiktet. Uten å foretrekke en mine lukket han døren med foten og nikket mot vannkranen. ‘Vann für min Kommandant'. Hans norskkunnskaper var ennå ganske bristfeldige. Det fòr et raskt smil over ansiktet til bondekona mens øynene deres møttes et kort sekund.  

      Da de kom ut fra kjøkkenet igjen stirret Furnes undersøkende på dem med et anspent uttrykk, og med hendene på hoftene. Ingen uvanlig posisjon, egentlig, men Schneider la merke til at tommelfingeren på høyre hånden ikke var stukket under beltet, men lå løst ovenpå, og klaffen på pistolhylsteret bare noen centimeter foran hånden var åpen. Mannen sto klar til å trekke pistolen på et øyeblikks varsel! 

      Schneider forsto med ett sammenhengen. Det var Furnes som hadde undersøkt kjøkkenet, og det var nesten umulig at han ikke hadde sett den dårlig skjulte radioen. Om Schneider hadde kommet ut fra kjøkkenet med radioen, eller at han hadde sagt fra om radioen han hadde sett i stedet for å lukke døren med foten, ville det øyeblikkelig ha ført til skuddveksling. Så den godeste Furnes var "jøssing", kanskje aktivt medlem av den norske motstandsbevegelsen! Men helt hundre prosent sikker var han allikevel ikke. Det kunne jo bero på en rekke tilfeldigheter eller en overseelse under ransakningen.  

      Gestapisten drakk vannet som konen i huset hadde hentet, og rapte høyt. I den vanlige brautende tonen forkynte han at det var på tide å dra. ‘Gestapo har nok å henge fingrene i om vi ikke skal kaste bort tiden på noen dumme bondeknøler, også‘. 

      Schneider følte seg stadig sikrere i sin sak da han la merke til at Furnes fortsatt virket anspent, mens han hele tiden holdt en strategisk posisjon i baksetet på bilen under tilbaketuren til Halden. Furnes slapp ham ikke et øyeblikk ute av syne, og høyre hånden var aldri langt vekk fra pistolhylsteret.  

 

Året etter ble Schneider overført til vakttjeneste ved grenseovergangen til Sverige ved Svinesund. Selv om broen egentlig ikke var helt ferdig ennå, og ikke offisiellt innviet, var det allikevel noe trafikk av folk til fots over broen. Stapo-mannen Karl Furnes hadde også av en ren tilfeldighet blitt overført dit, og var ansvarlig for å sjekke dokumentasjonen til de få som hadde tillatelse til å krysse grensen til det nøytrale Sverige. Av og til arresterte han noen som han mente virket "mistenkelige". Disse ble satt i varetekt mens papirene ble sjekket på høyere hold, men det viste seg bestandig å være ekte papirer til folk som hadde lovlige ærend over grensen. Furnes fikk ord på seg for å være nøyaktig og nidkjær i tjenesten. Han hadde bare én svakhet: Kaffe. Av og til ruslet han over broen til den svenske siden og kom som oftest tilbake med en pose kaffe han hadde tusket til seg fra de svenske grensevaktene. Egentlig ikke helt etter forskriftene, men den tyske plasskommandanten likte også den svenske kaffen bedre enn det norske surrogatet. 

      De hadde blitt tildelt samme skift, og ved enkelte anledninger syntes han at Furnes så på ham med et grunnende uttrykk i øynene. Til en dag da Furnes hadde sjekket papirene til noen som angivelig var en svensk familie som hadde vært bosatt i Norge noen år, og som nå ville vende tilbake til Sverige. 

      Furnes hadde som vanlig gått grundig gjennom papirene til familien, før han tilslutt ga de tilbake til svensken og gjorde tegn til at han og familien kunne krysse over til den svenske siden med håndkjerren. Svensken var tydelig nervøs og fomlet med papirene sine. Et av dem gled ut av hendene hans, og den lette brisen tok papiret med seg noen meter til det landet foran føttene til Schneider. Han hadde plukket det opp, og så at det var et "Personalausweis", så dårlig forfalsket at til og med en blind kunne se forskjellen. Svensken sto stiv og stirret med det samme panikkartede uttrykket han hadde sett i ansiktet til bondekona på småbruket utenfor Halden. Han kastet et blikk bort på Furnes som sto 3-4 meter borte. Også han virket nervøs, med den samme anspente holdningen han husket fra ransakningen på småbruket. Han rakte dokumentet tilbake til "svensken" med et lett bukk, og kunne ikke dy seg for å blunke til den vettskremte mannen, som så forvirret bort på Stapo-mannen. Furnes gjorde en utålmodig bevegelse med hånden, som om han ville si "Se til helvete å komme dere over grensen". 

      Schneider hadde aldri snakket om noe annet enn det rent tjenestemessige med Furnes, hans nærmeste overordnede på grensestasjonen. Samme dagen, like før vaktskiftet var over, kom Furnes slentrende bort til ham. ‘Nå, soldat Schneider. Hvordan liker du deg i Norge, da?’ 

      Før Schneider fikk tid til å formulere et svar, fortsatte han i en likegyldig konverserende tone.  

      ‘Forresten, hva mener du egentlig - ja, som tysker altså - om alle disse jødene og motstandsfolkene som stadig vekk lurer seg over svenskegrensen?’ 

      Schneider visste nå med absolutt sikkerhet hvor Furnes sto.  

      „Det at jeg er tysker betyr ikke at jeg er nazist, like lite som at en nazist behøver jo ikke nødvendigvis være tysker. Jeg er heller ikke tilhenger av diktatorer eller diktaturstater, uavhengig av hva de forsøker å kamuflere det som. Eller hvilket land det er. Og det innbefatter Tyskland også. Ugras er noe sånt som må bekjempes, først og fremst i din egen hage, og siden kan du hjelpe naboen for at han også blir kvitt ugraset sitt“. 

      Furnes hevde øyenbrynene en tanke og så litt overrasket ut. Et litt innviklet svar, men antydningen var klar nok. Han smilte skjevt. De visste nå begge to hvor de hadde hverandre.  

      ‘Tja, for så vidt et greit svar, det,’ nikket han langsomt og gikk sin vei uten å si noe mer. 

      Uken etter ble han  innkalt til den tyske kommandanten på grensestasjonen. 

      ‘Soldat Schneider. Furnes har anbefalt deg til å bli rykket opp til korporal, samt at du overflyttes til fire-åtte vakten og tar over kontrolltjenesten der når Sersjant Chemnitz blir forflyttet til Magnor om to uker. Det er egentlig sersjanttjeneste, men Furnes sier at du er høyst kapabel til stillingen, og dessuten snakker du visst noenlunde bra norsk, så vidt jeg har hørt. Vær bare ikke så fordømt overnidkjær som Furnes. Jeg har fått et par utskjellinger på grunn av den helsikes pirketheten hans. Fyren ser jo ikke noe annet enn jøder og jøssinger overalt!’ 

      Til sammen,  Furnes på åtte-tolv vakten og han selv på fire-åtte vakten, hadde de bevisst sett gjennom fingrene med hundrevis av klønete dokumentforfalskninger til folk på flukt fra det Naziokkuperte Norge.  

       Plasskommandanten i Svinesund hadde protestert energisk, men uten resultat, da Schneider hadde blitt beordret til tjeneste på Østfronten i desember -44, der de tyske styrkene var på fullt tilbaketog og var desperate etter "erfarne soldater" i et forsøk på å demme opp for trykket fra den sovjetiske hæren. 

 

Det hadde gått noen måneder siden Schneider ble sendt til Østfronten.  Furnes fikk en kort telefonisk beskjed mens han satt inne i vaktstuen og leste dagens avis. 

      ‘Ja vel, jeg forstår‘, var det eneste han sa før han la på luren. 

      Han fortsatte med avisen, men bare etter et halvt minutt brettet han den sammen og la den til side. Furnes var blekere enn vanlig idet han reiste seg fra bordet og rettet på pistolbeltet. Mens han tente en sigarett gikk han over til kjøkkenbenken og ristet på den halvtomme kaffeboksen. 

      ‘På tide å skaffe litt mer kaffe igjen‘, sa han i en likegyldig tone til den tyske korporalen som satt borte i et hjørne opptatt med å legge en kabal. 

      Korporalen gryntet et eller annet ubegripelig uten å se opp mens Furnes tok på overfrakken. Selv om solen skinte og våren nå sto og banket på døren for å slippe til var det fortsatt ganske kjølig. Uten å forhaste seg ruslet han i retning av den uferdige men delvis bruklige Svinesundbroen, mot den svenske grenseposten på den andre siden. 

      I stedet for det vanlige ‘Hei, står til? Hvordan har dere det med kaffe om dagen?’ gikk han rett bort til den svenske løytnanten, gjorde giv akt og hilste på reglementær norsk militærmessig måte. Samtidig ble det liv og røre borte på den norske siden. Et halvdusin tyske soldater med rifler i hendene kom løpende ut av militærbrakken. Bak grensebommen til "ingenmannsland" stoppet de opp og stirret tafatt over til det nøytrale Sverige og Furnes i samtale med de svenske grensevaktene .  

      Den svenske løytnanten så forundret på ham. Hadde sikringene gått oppe i skallen på Furnes? Så mye høytydleligheter, etter så mange ganger de hadde snakket sammen....... 

      ‘Karl Furnes, Overkonstabel i det Norske Statspolitiet og Løytnant i den Konglige Norske Frie Hær ber hermed om politisk asyl i Sverige ifølge Genève-konvensjonen’. 

 


 

Østfronten. Våren 1945 

      ‘Schnell, schnell, verdammte Idiot!’ skrek Waffen SS-oberst  Niesche hysterisk. 

      Det hørtes stadig skyting,  hovedsaklig mot øst og syd for landsbyen Witnica bak dem. Av og til spredt og sporadisk, og plutselig kunne den blusse opp i en kakofoni av rifle og maskingeværsild. Det var umulig å si hvor frontlinjen mellom sovjetiske og tyske soldater gikk. Sovjethæren hadde ordre om å presse på hardt i kappløpet om Berlin, og tyskerne hadde mer en nok med å trekke seg stadig videre vestover, samtidig som de gjorde halvhjertete forsøk på å stoppe opp de framveltende sovjetiske styrkene.

      Større grupper av tyskere som overga seg ble vanligvis sendt bakover til provisoriske oppsamlingsleire. Smågrupper på noen få menn som hadde kommet bort fra avdelingene sine og forsøkte å overgi seg var ikke bestandig så heldige. Oftest  ble de bare skutt på stedet. Den Røde Armé avså vanligvis ikke soldater til å lose noen få fanger bakover. Stalin ville ta Berlin før amerikanske, britiske, franske og andre vestlige allierte rakk fram. Selv om det alt var avtalt under Jalta-konferansen hvordan Tyskland og resten av Europa skulle se ut etter krigen, så stolte han ikke for mye på dem. 

      Tyskerne var demoraliserte og livredde. Nå fikk de selv smake noe av den medisinen de så rundhåndet hadde delt ut i Sovjetunionen.  

      Oberst Niesche speidet uavlatelig rundt seg i kveldsmørket med en MP-40 „Schmeisser“ maskinpistol i høyre hånda, på vakt etter eventuelle fiender som kunne dukke opp, selv om de etter lyden av skuddvekslingen å dømme var flere kilometer unna. Den venstre armen hang slapp og blodig og ubrukbar ned etter siden. En russisk kule hadde gått gjennom overarmen og splintret benet like over albuen to dager før 

      Korporal Erik Schneider fra den tyske Wehrmacht gravde videre med feltspaden i det fuktige jordsmonnet i skogholtet nær landsbyen Witnica, cirka 25 kilometer øst for elven Oder. Hullet i bakken ble litt etter litt dypere og bredere.  

      ‘Jævla drittsekk av en SS-pøbel,’ tenkte han, og ønsket nesten at det skulle dukke opp en russisk eller polsk patrulje. Så lenge det ikke ble noe skyting av det, ville han kanskje bare bli tatt til fange, men møkkahaugen av en SS-offiser som bare sto der og hylte og skrek ordre kunne ikke regne med så mye velvilje etter all plyndringen, tortureringen og massakreringen som morderbanden Waffen-SS hadde gjort seg skyldig i på Østfronten. Men han fortsatte å grave uten å si noe. Han visste ikke riktig hvem han var mest redd, russerne, den polske motstandsbevegelsen "Armi Krajowa", eller denne SS-offiseren.  

      Da obersten mente att hullet var stort nok, ble han beordret til å bære noen blytunge trekasser over fra bilen, en "Kubelwagen", parkert 5-6 meter unna. En etter en ble de plassert nede i det nygravde hullet. Den nest siste kassen glapp ut av hendene på korporal Schneider, glatte og gjørmete etter gravingen. Den falt ned på kant mot en flat helleaktig sten. Kassen revnet delvis, og fra en bresje mellom bunn og sideplankene falt det et virvar av diamanter og edelstenbesatte smykker ut på bakken. 

      SS-oberst Niesche ble om mulig ennå mer hysterisk og var på nippet til å sende et skur av kuler mot korporalen, men han behersket seg i siste øyeblikk. En skuddsalve ville tildra seg oppmerksomheten til en fiendtlig forpatrulje som kunne være i nærheten. Dessuten, med en ubrukbar arm hadde han bruk for den idioten av en Wehrmachtskorporal litt til. Når de bare kom over Oder og nærmet seg Berlin, var det en annen sak, da skulle han nok tette til kjeften på korporalen for godt. 

      Det var tross alt flaks at han hadde funnet denne tullingen som virret rundt etter å ha kommet bort fra avdelingen sin etter en trefning med russiske soldater på nordbredden av Notec, i nærheten av Drezdenko. Med såret i den venstre overarmen etter et sammenstøt med en fortropp på tre russere på vestbredden av Drawa få timer før trengte han hjelp til å komme videre. Beskrivelsen han hadde gitt Schneider av hendelsen hadde vært kort: Både Obersturmbannführer Hessel og Sersjant Böttcher ble drept under skuddvekslingen.  Alle russerne.  

      Hva han ikke fortalte var at Sersjant Böttcher hadde blitt truffet i et ben og i høyre skulder, men det var ikke livsfarlige sår, han ville ha klart seg om han kom under legebehandling. Han fortalte heller ikke at han  hadde funnet en annen og mer praktisk løsning, at han uten å foretrekke en mine hadde trukket pistolen og sendt en kule mitt i pannebrasken på sersjanten som satt på bakken og stønnet og svor. 

      Byttet fra bakholdet på den sovjetiske transporten for vel tre år siden hadde nå bare én eier. Så raskt som den ene brukbare armen tillot det tømte han brystlommene til de to døde kameratene for smykker og diamanter og stappet dem ned i sine egne lommer. Han kleiv opp i bilen igjen, som heldigvis var uskadd, og fortsatte vestover mot Oder. 

 

      Korporal Schneider sto stille som en saltstøtte og svelget tungt. Han hadde sett det sinnssyke uttrykket i obersten ansikt og ventet hvert øyeblikk på at kulene skulle slå inn i kroppen hans. 

      Med en grimase som han håpet skulle oppfattes som et smil, trakk oberst Niesche på skuldrene. Bevegelsen gjorde at smerten dunket hardere enn vanlig i venstre armen. Han stønnet nesten uhørlig. Faen også. Korporalidioten hadde kanskje skjønt at han hadde vært på nippet til å bli skutt.

      ‘Ach, Scheisse. Jeg håper du ikke tar det for ille opp at jeg er litt ute av balanse. Det verker så forbanna i armen, og russersvina han være her omtrent når som helst.’ 

      Han la fra seg maskinpistolen på bakken og tok opp en håndfull med ulike edelstensbesatte smykker samt noen løse diamanter .  

      ‘Krigen er nesten over, hvilken dag som helst, men det kommer en tid etterpå også, og da kan det være bra å ha noe startkapital’. 

      Korporal Schneider tok nølende imot smykkene og diamantene fra den utstrakte hånden, og stappet de omsider i lommen.

      ‘Se her, ta noen til, Mein Freund‘, fortsatte løytnanten i en sleskete og innsmigrende tone. ‘Det er mer enn nok for oss begge. Vi må holde kontakten med hverandre, for når dette har roet seg ned kommer vi tilbake hit og henter resten.’ Løytnanten nikket mot hullet i bakken som nå var halvfylt av små, tunge trekasser Han plukket opp igjen maskinpistolen og hengte den i bæreremmen over høyre skulderen. 

      Korporalen tok den siste kassen over fra bilen, og tilslutt ble den skadete kassen som midlertidig hadde blitt satt til side, satt forsiktig på plass nede i hullet. Han samlet sammen et par smykker og endel diamanter som fortsatt lå borte ved stenen der kassen hadde sprukket og rakte dem fram til løytnanten. Han viftet avvergende med den friske armen. 

      ‘Bare behold dem. Som et foreløpig forskudd på andelen din. Jeg har ikke plass til noe mer‘, sa han og pekte på bukse- og brystlommer som bulte ut. Et meget kortsiktig forskudd, la han til for seg selv med et dårlig undertrykt hånlig flir.  

      Korporal Schneider kjørte langsomt og forsiktig uten lys gjennom den glisne skogen av gran og eiketrær et par mil vestover mot elven Oder før de forlot bilen et hundretalls meter fra elvebredden. De beholdt bare våpnene og de siste to gasbindene fra førstehjelpskassen, samt hver sin sylinderformete gassmaskebeholder. I stedet for gassmaske inneholdt de noen få feltrasjoner med mat  Resten av utstyret lot de ligge igjen i bilen.  

      ‘Så vidt jeg kan skjønne er vestbredden av Oder fortsatt under tysk kontroll, men den skytingen vi hører tror jeg kommer fra Küstrin, et par-tre kilometer mot syd, på den østre bredden‘, sa SS-løytnanten, mer for seg selv enn egentlig henvendt til Schneider. 

      ‘Etter hva jeg hørte for noen dager siden har det vært store oppsamlinger av sovjettropper på østbredden, fra Küstrin-området til  nedenfor Frankfurt an der Oder. Om det stemmer, kommer russerne til å yre over Oder som maur, når som helst‘. 

      Han ilsknet til og slo rasende knyttneven mot en trestamme.  

      ‘Forbannete fanatiske blinde idioter! Hvorfor kapitulerer de ikke? Hvilken undermåler som helst begriper jo at krigen er over!‘ 

      Foran dem fløt Oder på sin vei nordover for å munne ut i Østersjøen ved Schwinemünde. SS-løytnanten betraktet elven med et nedstemt uttrykk. 

      ‘Jeg har ingen sjanse til å komme over alene. For det første er jeg en elendig svømmer, og med denne armen .....‘. 

      ‘Hvorfor forsetter vi ikke litt nordover, vekk fra skytingen? Så får vi se hvordan vi kommer oss over. Med litt flaks finner vi kanskje en båt eller noe lignende.‘ 

      ‘Hm-mm. Jeg var inne på samme tanken.“  

      Etter vel to kilometer til fots nordover langs elvebredden, fant de omsider en robåt uten årer, festet til et kraftig eiketre med kjetting og hengelås. Schneider brøt opp hengelåset med bajonetten, og et tyve-talls meter derfra fant han en plankebit på elvebredden. Den fikk gjøre tjenesten som åre. Bortsett fra en klar himmel med halvmåne var det fortsatt mørkt da de skubbet båten ut fra bredden.  Korporal Schneider plasket og slet med plankebiten i det kalde vannet.  

      Løytnant Niesche kikket opp mot himmelen.  

      ‘Skulle ønske det skyet over. Selv om vestbredden er på våre hender, er de nok nervøse som bare satan, og antakeligvis skyter de på alt som rører seg her i dette området‘. 

      Strømmen i elva var ikke særlig stri, men den hadde ført dem over en kilometer lenger mot nord før robåten omsider skurte mot den motsatte bredden. Det begynte å lysne i øst. Korporal Schneider vasket forsiktig såret i armen til SS-løytnanten og la på en ny forbinding. Han ristet betenkt på hodet. Såret så ikke bra ut, det var både opphovnet og svartaktig.  

      ‘Om du ikke får kyndig behandling snart vil det sannsynligvis bli nødvendig å amputere armen. Dette begynne å ligne noe helt ufyselig på koldbrann‘. 

 

      De forsatte å gå vestover i grålysningen, og holdt seg utenfor hovedveier. De vekslet ikke mange ordene i begynnelsen, inntil korporal Schneider spurte hvor alle disse smykkene og diamantene kom fra. 

      SS-løytnanten svarte ikke med det samme. ‘Men hva spiller det for noen rolle‘, tenkte han. Denne Wehrmachts-korporalen ville jo aldri komme til å fortelle videre noe av det han hørte ....‘ 

      Han fortalte om angrepet på kraftstasjonen tre år tilbake. 

      ‘...... siden, tilbake på flyplassen i Kaluga, åpnet vi de andre kassene. Smekk fulle av smykker og diamanter, alle sammen. Vi satte på nye hengelås og gravde kassene ned i den stivfrosne jorden på et provisorisk gjemmested i nærheten av Kaluga, sydvest for Moskva. Men det var ventet en sovjetisk motoffensiv,  så vi følte oss mye lettere til sinns etter at Obersturmbannführer Hessel ordnet med en "tjenestereise" for oss tre til Lublin i Øst-Polen, over hundre mil bak frontlinjen. Det hadde selvsagt vært bedre å få det hele over til Tyskland, men det var mye mer komplisert. Altfor mye kontroll. Vi snekret sammen noen vanlige trekasser, merket kassene "Maskindeler/kanonsluttstykker", angivelig til en metallurgisk fabrikk i utkanten av byen, for reparasjonsarbeide, og plassete en originalkasse i hver. Først rekvirerte vi en lastebil på flyplassen i Lublin, og siden stoppet vi ved konsentrasjonsleiren Majdanek noen kilometer syd for byen. Der rekvirerte vi fem fanger på utlån, samt et par sekker sement og sand, noen treplanker og en del verktøy. Noe over halvveis til Piaski, nær tre mil mot sydøst, fant vi det vi lette etter, en etterlatt bondegård. Inne i et uthus i ruiner satte vi de fangene til å grave en stor grop i jordgulvet og støpe murvegger rundt kantene. Etter at kassene var på plass, ble hullet dekket over med tykke planker, og jorden ble måket på plass igjen over plankene‘.  

      Munnen til SS-løytnanten vred seg i en grusom grimase mens han klukklo for seg selv. 

      ‘Du skulle ha sett ansiktene til fangene da Sersjant Böttcher gjorde tegn til dem at de skulle ta med spadene og bli med bort i skogholtet, mens han sa at det var "En liten gravejobb til". Ja, Böttcher var grei å ha, han. Aldri noe spørsmål der i gården. Før han gikk inn i SS hadde han vært skogsarbeider, og stor og sterk som en bjørn‘. 

      Korporal Schneider så på ham med avsky, men sa ingenting. Det skulle ikke mye fantasi til for å skjønne hva som hadde hendt med fangene. 

      ‘Nåvel, deretter dro vi tilbake til Russland, og kort etter begynte den russiske motoffensiven‘. 

      ‘Hva med leirkommandanten i Majdanek? Protesterte han ikke?‘ 

      ‘Protestere? Hva pokker skulle han protestere for? På turen tilbake til Lublin svingte vi innom leiren og leverte tilbake verktøyet‘. 

      ‘Ja, men fangene, da?‘ 

      ‘Hva da med fangene? Skutt under fluktforsøk. Eller om vi hadde sagt at Böttcher bare meide dem ned hadde det ikke spilt noen som helst rolle, det heller. Skutt eller gasset i hjel, hva faen er forskjellen?‘ 

      SS-løytnanten tidde en stund mens de fortatte å gå vestover. Det virket som om han var irritert over så mange dumme spørsmål. 

      ‘Vel, resten er fort fortalt. Russerne bare presset på, og de tyske styrkene på retrett. Såpass har du vel hørt prat om, håper jeg‘, la han til i en spydig tone. 

      ‘Det var så vidt vi rakk å grave opp kassene igjen i tide utenfor Lublin før russerkobbelet kom‘, fortsatte han. ‘Vi fylte lommene med en del smykker og stener. Som en slags reserve, om noe skulle gå skeis, forstår du? Siden dro vi vestover med kassene, dvs. de russiske originalkassene, til vi altså støtte på denne russerpatruljen noen kilometer fra Krzyz. 

      ‘Hva med de andre som deltok i angrepet der borte i Russland, hadde de også noen andel i byttet?‘ 

      ‘Selvfølgelig. Atten like store deler. Men de hadde uflaks. De ble drept i et kommandooppdrag bak frontlinjene‘ svarte SS-offiseren likegyldig. 

      ‘Alle sammen?‘ 

      ‘Alle sammen‘. SS-løytnanten unnlot å forklare at han i samråd med Obersturmbannführer Hessel hadde sendt dem ut på et helt vannvittig selvmordoppdrag kort etterpå, og behendig nok hadde de blitt skutt i småbiter under noe de hadde fått beskjed om skulle være et ganske ufarlig rutineoppdrag. 

      Korporal Schneider måtte ta seg sammen for å beherske seg. Han hadde ikke mange tvil om hvem som hadde stått for planleggingen bak dette "kommandooppdraget". 

 

      ‘Det vi ser der borte er Strausberg, det vil si at vi er omkring to mil øst for Berlin’.  

 ‘Det vil være skrullete å begi seg inn i det vepsebolet. Vi tar en omvei nord for byen og fortsetter vestover. Kommer vi først forbi Berlin, har vi bra muligheter til å kjøpe oss over til de vestallierte styrkene‘. 

      Venstre armen verket, men tankene til SS-offiseren var opptatt av noe annet. Pokker også at han ikke hadde vært mer forutseende med hensyn til uniformen. Han visste at om han falt i russiske hender med en SS-uniform var sjansene heller små til å komme helskinnet ut av det. Men det var ikke for sent ennå til å skaffe en Wehrmachtsuniform ..... Han studerte kroppsbygningen til korporalen. Omtrent samme størrelse. Det var snart på tide å bytte uniform, ta tilbake "forskuddet" og finne et provisorisk gjemmested til smykkene.    

De satte seg til å hvile inne i et skogholt hvor buskaset og underskogen med nye knopper sto tett i sydhellingen av en slakk bakketopp. Korporal Schneider la den siste forbindingen de hadde igjen på såret til løytnanten. Alt virket fredelig og rolig, om det ikke hadde vært for de dumpe drønnene fra kanoner og bombeeksplosjoner mot sydvest. Berlin. 

      Etter en pause på bare en drøy time begynte Korporal Schneider å dra på seg støvlene igjen. Han kunne ikke lenger huske når han sist hadde hatt føttene ute av støvlene, langt mindre når han sist hadde sovet.  

      ‘Om vi blir sittende lenger her så sovner vi. Vi må komme oss videre. Ikke verdt å ta noen sjanser,’ mumlet han med en trett stemme.  

       SS-Løytnant Niesche satt med ryggen mot en gran. Han nikket for seg selv. Tiden var inne til å skifte uniform og identitet Han tok identifikasjonspapirene sine fra innerlommen på uniformsjakken og skjøv de innunder noen råtne blad ved foten av granen. Idet han møysommelig reiste seg,  trakk han den 9-millimeters Walther-pistolen opp av hylsteret og spente hanen.

      ‘Akkurat det har du rett i. Jeg må komme meg videre’. 

      Uttrykksmåten og det umisskjennelige klikket av hanen gjorde at Korporal Schneider begynte å ane det verste. Han rettet seg opp med et rykk og snudde rundt i samme øyeblikk det smalt. Han følte et numment slag i brystet idet han falt bakover i buskaset og ble liggende på ryggen. Kulen som var tiltenkt bakhodet hans hadde gått inn høyt oppe på høyre side av brystkassen.  

      Løytnant Niesche tok et par skritt fram med et irritert uttrykk da han så kulehullet i jakken til Schneider. ‘Faen ta den tosken!‘ mumlet han innett. Om han ble tatt til fange kunne det bli vrient å forklare hvorfor han bar en uniformsjakke med et kulehull i, uten motsvarende skuddsår. Men om han rev en flenge i jakken kunne det gå for å være en gren eller en kvist eller noe lignende som hadde skylden. 

      Han så hånlig ned på mannen som lå foran ham på bakken, ute av stand til å røre seg etter sjokket.  

      ‘Stakkars udugelige Wehrmachts-Idiot. Trodde du virkelig at jeg skulle dele en formue med deg?’  

      Han høyde armen med pistolen.  

      ‘God tur til helvete’, mumlet han og siktet omhyggelig på ansiktet til Korporal Erik Schneider mens pekefingeren krøkte seg langsomt rundt avtrekkeren. 

 

 


 

 

      Soldat Nikolaj Guljajev hadde kommet over til den vestlige bredden av Oder i pongtong-båter tidlig på formiddagen sammen med resten av gruppen på fem mann. Som framskutte speidere for hovedstyrken  hadde de en farlig jobb. Men nå hadde de gått hele dagen uten å ha sett en eneste tysk soldat. De sprang vel alle over hals og hode mot Berlin for å gjemme seg, tenkte han. Eller kanskje de lå i bakhold et eller annet sted. Best å være forsiktig, spesielt nå som krigen kunne være over hvilken dag som helst. Det ville jo være fordømt uflaks å få en kule i hodet akkurat nå på sluttampen. 

      På et tegn fra sersjanten spredte de seg ut, med 20-30 meters avstand mellom hver, og bega seg langsomt og forsiktig inn i skogen. Nikolaj Guljajev var ytterst på høyre flanke, og øynene gikk fram og tilbake i en ustanselig sveiping forover og mot sydhellingen av bakketoppen til høyre for seg mens han samtidig holdt et øye med skogbunnen foran for å unngå å trå på tørre  kvister og grener, alt mens han fra tid til annen spyttet ut en klyse med tobakksaus. 

      Litt foran ham til høyre, ved foten av bakketoppen smalt det plutselig et skudd. Pistol, etter lyden å dømme. Muligens et enkeltskudd fra en maskinpistol. De fem russerne huket seg ned og ble stående urørlige, som frosset fast og uten å røre seg. Ingen vits i å skyte om de ikke visste hva de skulle skyte på. Det virket heller ikke som om skuddet var tiltenkt noen av dem. Nikolaj ga et tegn til de andre at de skulle holde seg ro, og smøg seg lydløst og raskt framover i buskaset. Det var ikke for ingenting at han før krigen hadde ernært seg på jakt og fangst i området omkring Vorkuta langt oppe i nord ved foten av Ural-fjellene. 

      På under femten meters hold så han en tysk offiser med hodet vendt i hans retning. Han hadde en pistol i hånden. Nikolaj visste ikke om tyskeren hadde sett ham, men han hadde ikke tenkt å spørre heller. I en ren refleksbevegelse rettet han den tunge Pepeshnja maskinpistolen med det 71-skudds trommelmagasinet mot tyskeren og fyrte av en salve på fem - seks skudd. Tyskeren ristet som ei filledokke av kuleinnslagene idet han ravet bakover og falt på ryggen. 

      Nikolaj sto lavt sammenkrøket med våpenet klart og ventet halvt på at helvete skulle bryte løs. Alt var stille, ingenting rørte seg. Han gikk forsiktig fram mot den døde offiseren med alle sanser i høyspenn og kikket ned.  

      ‘SS-morder,’ sa han foraktelig og med en treffsikkerhet som tydet på lang øvelse sendte han en klyse brun tobakkssaus midt i ansiktet på liket. ‘Håper skogsrottene tar seg av resten av deg.’ 

      ‘Hva pokker var det nå det svinet skjøt på?’ undret han og begynte å se seg nærmere omkring. Han fikk se korporalen i Wehrmachtsuniform som lå urørlig inne i buskaset. 

      Korporal Schneider  lå på ryggen og blunket med øya. I en tåkedis så han opp på den russiske soldaten og munningen av en maskinpistol  som var rettet mot ham. Han lukket øynene. Nå var det definitivt over. 

      Nikolaj nølte.  

‘Tovaritsj. Om du nettopp har blitt skutt av dine egne kan det være nok for i dag,’ mumlet han og senket våpenet. Han hadde bare ett reservemagasin igjen og det var ingen vits i å kaste bort dyrebare og livsviktige patroner på en tysker som allerede var ute av spillet. Dessuten hadde Wehrmachtssoldaten blitt skutt av en SS-offiser, av en fra samme side. Kanskje dette var en tvangsutskreven soldat fra en tysk okkupasjonssone som hadde forsøkt å desertere over til Den Røde Hær? Sånne hadde det vært mange av. 

Soldat Nikolaj Guljajev vendte om for å følge etter resten av troppen i framrykkingen mot Berlin. Idet han gikk forbi liket av SS-offiseren stoppet han opp for å se om den døde kunne ha noe av verdi i lommene, men sersjanten vinket utålmodig med armen til tegn på at de måtte fortsette. Han trakk på skuldrene og nøyde seg med å slite av kjeden med dødsmerket til SS-offiseren. Et fint lite suvenir, tenkte han. 

 

 

      Korporal Erik Schneider fikk gradvis følelsene tilbake i kroppen etter sjokket fra kuleanslaget og kravlet seg opp på knærne. Det dunket numment i skuddsåret. Han følte seg svimmel, men av en eller annen merkelig grunn gjorde det ikke noe særlig vondt. Han hostet et par ganger og spyttet blod. Han reiste seg og så den døde SS-løynanten noen meter unna. Langsomt og ennå ganske omtåket begynte han å stavre seg i den retningen han mente måtte være vestover, men stanset etter et titals meter. Han gikk tilbake og knelte ved siden av løytnanten. Den høyre skulderen kjentes nummen og rar og armen lystret ikke helt, men med litt besvær fikk han hektet gassmaskebeholderen av beltet til den døde og stappet nødrasjonene i sin egen beholder.  

      Han husket med ett på diamantene SS-løytnanten hadde på seg, og tømte innholdet av lommene hans over i den tomme gassmaskebeholderen. Et par av de blodflekkete, diamantbesatte gullsmykkene i en av brystlommene hadde fått ille medfart av kulene fra soldat Nikolaj Guljajev's "Malenkov-balalaika".  

      Han ga seg i vei vestover igjen og hostet ennå et par ganger opp litt blod . Han måtte komme til legebehandling hurtigst mulig. Smykkene og diamantene! Uansett hvor han enn kom til behandling ville han bli undersøkt. Han så seg om og bestemte seg for en middels stor eggformet sten som stakk opp bortimot en meter over bakken. Møysommelig, mens smertene etter hvert tiltok med en infernalsk dunking i høyre siden av brystet, gravde han et grunt hull ved foten av stenen med hjelp av bajonetten og lokket på gassmaskebeholderen .  

      Etter å ha lagt også de stenene og smykkene han hadde i sine egne lommer over i gassmaskebeholderen, la han beholderen ned i hullet.  Pånytt tenkte han seg om og åpnet gassmaskebeholderen igjen. Han valgte ut en ovalformet, hvit diamant, på størrelse med en storvokst mandelnøtt, og satte lokket på plass. Det var en usedvanlig vakker diamant, og fasettene gnistret i solskinnet. Han hadde ingen forutsetning for å vite at den i sin tid hadde tilhørt Tsar Nikolaj av Russland. 

      Med bajonetten kuttet han en åpning i sømmen på en av de halvhøye feltstøvlene, og med hjelp av en kvist trykte han diamanten så langt han kunne ned i foret på støvleskaftet. 

      To dager etter ble Korporal Schneider tatt hånd om av en førstehjelpspost i Barnau, nordøst for Berlin, mer død enn levende. Med bajonetten hadde han underveis spikket bark av trær som han tygde til en masse og la på skuddsåret. Ifølge legeassistenten på førstehjelpsposten var det antagelig det som hadde holdt en alvorlig infeksjon i sjakk og reddet livet hans.          

      Fra førstehjelpsposten ble han brakt videre til et av de få militære sykehusene i Berlin som fortsatt fungerte, i bydelen Wittenau. De plukket en 9-millimeters pistolkule som hadde streifet den høyre lungen ut av brystkassen hans. Legen som sto for operasjonen hadde lang erfaring i lignende skuddsår, og han stusset litt da han så kalibret på kulen. Ifølge pasienten hadde han blitt såret i en trefning med sovjetiske soldater øst for Berlin, og dette var definitivt ikke en standard 7,62 mm sovjetisk kule. Han trakk på skuldrene og slengte kulen ned i en blodflekket avfallsbøtte. Det var ikke første gangen at en soldat ble truffet av kuler fra sine egne midt i tumultene av en trefning. Med typisk tysk nøyaktighet føyde han til i dagjournalen at såret skyldtes en standard 9-millimeters maskinpistol- eller pistolkule, av den typen som vanligvis ble brukt av den tyske hæren. 

      Kort etter, den 2. mai, falt Berlin etter innbitte kamper, og 6 dager etterpå kapitulerte Tyskland betingelseløst. Krigen var over. 

 


 

Neuwied, Tyskland. Sommeren 1945. 

 

      Ettermiddagssolen stekte fra en nesten skyfri himmel i Neuwied. Ex-korporal Erik Schneider satt på en værbitt hagebenk i sydhellingen utenfor foreldrehjemmet og betraktet den blanke overflaten av Rhinen snaue to hundre meter mot sydvest, for siden å forvinne i horisonten. Etter legens instrukser hadde han kvittet seg med faslet til høyre armen for snart tre uker siden. 

      ‘Ta så mye sol og frisk luft du kan, det er den beste medisinen jeg kan anbefale deg nå‘, hadde han sagt. ‘Om en måneds tid så er du helt frisk igjen‘. 

      Han bevegde armen opp og ned og til sidene, samtidig som han vred brystekassen i alle mulige posisjoner. Ikke det minste fnugg av smerter. Ja, ja, en uke til, da, tenkte han. Men egentlig så mener jeg at jeg er i full form igjen. 

      Tankene gled inn på gassmaskebeholderen som lå nedgravd i nærheten av Strausberg ved foten av en eggformet sten. Med sykkel ville det ikke ta mer enn.......... 

      Han skvatt til i funderingene sine. Emma, ungdomskjæresten fra før krigen, satte seg ved siden av ham med et brett ostesmørbrød og surrogatkaffe.  

      ‘Hei, Emma, du er en engel‘, sa han og trakk henne inntil seg. 

      ‘Forsiktig‘, hvinte hun. ‘Du velter kaffekoppene,‘  

      Etter et par munnfuller vendte han seg mot henne. 

      ‘Emma, hva mener du om vi gifter oss? Nå! Eller til uken?‘ 

      Hun sperret forbauset opp øynene. 

      ‘Erik, vi kan ganske enkelt ikke tenke på noe sånt ennå. Vi har ikke nåla i veggen - ingenting å leve av. Hvorfor ikke vente litt til, til du er helt bra igjen, og kanskje finner deg en jobb?‘ 

      ‘Mmm ... For det første er jeg helt bra igjen, og det med jobb ... Vel, jeg har tenkt å starte et transportfirma. Det er marked for det nå, med alt oppbygningsarbeidet som skal til nå etter krigen‘. 

      ‘Hva? Et transportfirma?‘ lo hun. ‘Med sykkel og håndkjerre? Erik, du er helt håpløs‘. 

      Hun ble alvorlig igjen. 

      ‘Det er mulig at jeg er håpløs, men du tar feil med hensyn til sykkel og håndkjerre. Jeg har tenkt litt fram og tilbake på dette. To nye lastebiler. En kjører jeg selv, og den andre bilen vil det ikke være noe problem å finne sjåfør til‘. 

      ‘To nye lastebiler ...... ‘, begynte hun forskrekket. 

      ‘Hør her‘, avbrøt han henne, ‘jeg har noen bortgjemte ressurser. Borte i nærheten av Berlin. Noe som jeg kom over helt tilfeldig - noe som ble stjålet fra russerne der borte på østfronten for tre-fire år siden‘. 

      Hun så alvorlig på ham. ‘Var du med på dette tyveriet?‘ 

      ‘Nei, langt ifra. Det var noe som hendte borte i Russland, i slutten av 1941, tror jeg. Jeg bare kom over det i samme anledningen som jeg fikk en kule i brystet. Det var faktisk grunnen til at jeg ble såret. Diamanter og smykker. Jeg gravde det ned, så egentlig er det bare å grave det opp igjen og omsette det hele i penger‘. 

      ‘Men TO nye lastebiler? Det er jo en forferdelig masse penger?‘ Hun himlet med øynene. 

      ‘Ikke bare to nye lastebiler. Husker du den forlatte bondegården legen fortalte om sist han var her for å se på såret mitt,  den som ligger i utkanten av Koblenz? Den som hadde så fin utsikt over Rhinen? 

      Hun nikket med store øyne. 

      ‘Nåvel, om jeg ikke tar helt feil, kan disse sakene gi såpass med penger at vi kan kjøpe den og installere oss der, som kombinert bolig og hovedkvarter for transportvirksomheten‘. 

      ‘Etter å ha restaurert den, selvfølgelig‘, la han til. 

      ‘Erik, er du helt sikker på at du ikke fikk en kule i hodet også?‘ spurte hun med et bekymret uttrykk.  

      Han reiste seg og klappet henne på skulderen. ‘Vent her et lite øyeblikk!‘ 

      Han gikk inn i foreldrehjemmet og kom etter et øyeblikk ut igjen. 

      ‘Se på denne‘, sa han triumferende idet han åpnet en fyrstikkeske og rakte henne den ovalformede diamanten. Fasettene gnistret i ettermiddagssolen. Det virket nesten som om den var levende 

      Hun så storøyd på den. ”Jøss! Så pen den er. Er den ekte?‘ 

      ‘Ikke bare ekte, men veldig verdifull også. Husker du den turen jeg tok bort til Koblenz i forrige uke? Det var for å oppsøke en fyr som hadde en juvelforretning før krigen. Han kunne ikke si hvor mye den er verdt, for han hadde aldri sett maken til diamant, sa han. Men han påsto at han fortsatt hadde noen kontakter innenfor juvelverdenen, og at om jeg var interessert i å selge den, ville jeg bli "en meget rik mann". Det var hva han sa‘. 

      ‘Erik, jeg synes det høres fryktelig risikabelt ut det der med å dra bort til Berlin-området etter resten. Det er jo russisk-okkupert nå, vet du. Tenk om du blir tatt med en mengde smykker. Hvorfor ikke bare selge denne diamanten og glemme resten? Du sa jo nettopp at du hadde blitt såret nettopp på grunn av disse smykkene‘. 

      Hun klemte hardt til rundt armen hans med et engstelig uttrykk.  

      ‘Om du drar over dit blir du kanskje drept. Vær så snill Erik, med denne diamanten har vi mer enn nok!‘ 

      Han ristet på hodet. ‘For det første er krigen over, og ikke engang russerne går rundt og skyter folk lenger. For det andre, selv om det er russerne som har området, er alt såpass rotete for tiden at det er ikke så farlig å dra over for å hente sakene. Det gjelder å dra nå, før det kanskje er for sent‘. 

      ‘Hvordan da "for sent"?‘  

      ‘Det virker som om de allierte holder på med forhandlinger seg imellom borte i Potsdam, for å utarbeide en slags deling av Tyskland i forskjellige avgrensede soner. Etter det jeg har hørt, er det alt klart at Prøyssen, Pommern og Schlesien, alt øst for elvene Oder og Neisse, går over i polsk eie, og resten av det østlige Tyskland kommer under sovjetisk kontroll. Når denne avtalen først blir undertegnet kan det bli vanskeligere å reise bort til Berlin-området‘. 

      Han tenkte på de seks kassene som lå nedgravde i nærheten av Witnica, øst for Oder, men sa ingenting til Emma. 

      ‘Men Erik, det er altfor farlig!‘ 

      ‘Nei da, hør nå her. Jeg har tenkt ut det hele. Om du låner meg sykkelen din monterer jeg en trekasse med falsk bunn foran styret. Far låner meg sikkert noe av verktøyet sitt for noen dager, og så sykler jeg bare østover, kamuflert som en slags omreisende rørlegger‘. 

      Etter mye argumentering fram og tilbake, gikk Emma motstrebende med på å låne ham sykkelen sin for å dra til Strausberg neste uke. 


 

 

      ‘Jeg har arrangert et møte med en mulig kjøper av diamanten din, en franskmann som er villig til å gi deg et bud om du drar over til Nancy og viser den fram‘. 

      Den forhenværende juvelhandleren, Herr Schwaab, gned seg fornøyd i hendene og smilte bredt til Schneider, og tenkte på provisjonen denne franske oppkjøperen ville betale. 

      Schneider ristet på hodet. 

      ‘Nei. Her i Koblenz. Si at han kommer over hit‘.

      Smilet til Herr Schwaab visnet. 

      ‘Aber, mein Herr‘, hvinte han bekymret. ‘Denne franskmannen er en meget betydelig person og alltid opptatt i viktige forretningstransaksjoner. Jeg vet ikke om .....‘ 

      ‘Si til denne franskmannen at det dreier seg om mange smykker og edelstener,‘ avbrøt Schneider. `“Om han er så opptatt av viktige transaksjoner, er det jeg har å tilby også en viktig transaksjon‘. 

      For det første hadde han ikke penger til å dra til Frankrike, og dessuten ville han ikke krysse grensen med en mengde verdigjenstander, og på tilbaketuren krysse grensen igjen med en større sum penger. Ikke kunne han noe fransk, heller. Og hvilken garanti hadde han for at han vel over på den franske siden helt enkelt ikke ville bli dunket i hodet og frastjålet det hele? 

      Noen dager etter kom Herr Schwaab i følge med en høy, kraftig mann med mørk dress, lærveske og iskalde, grå-blå øyne, samt et forferdelig gebrokkent tysk, til møtestedet Schneider hadde utsett, en middelklasses restaurant i sentrum av Koblenz, av den eldre typen med mørke trepaneler og private avlukker med forheng. 

      Inne i avlukket vendte franskmannen seg mot Herr Schwaab. 

      ‘Merci, M'sieu Schwaab‘. 

      ‘Å, ingen årsak, det er .....‘. 

      ‘Merci, M'sieu Schwaab!‘ gjentok franskmannen mens de harde grå-blå  øynene så stivt på juvelhandleren. 

      M'sieu Schwaab forsto. Han mumlet noe, bukket lett og forsvant ut fra avlukket. 

      Franskmannen tok en grønn filtduk og en kvartslampe ut av vesken, sammen med en kraftig lupe. Uten et ord satte han seg til å undersøke edelstenene, en etter en. Etter nærmere en time, mens han alt i ett noterte noen kryptiske sifre og tegn i en notisblokk, så han opp. 

      ‘Bien. Wie fil? Gelt?‘ 

      Under krigen hadde Schneider etter hvert blitt vant til forskjellige hestehandler, og han visste at nå var tiden inne for litt pruting. Med noen millioner franske francs kunne han komme godt i gang med planene sine. Dessuten, det han bød fram til salgs nå var bare en femtedel av det han nylig hadde hentet utenfor Strausberg. 

      ‘Ti millioner. I amerikanske dollar‘. 

      Franskmannen så stivt på han med uttrykksløst ansikt. Hjertet til Schneider hoppet over et par slag og han skulle til å halvere beløpet da franskmannen strakte fem fingre i været. 

‘Cinc. Fünf“. 

      Schneider ristet energisk på hodet. ‘Ni‘. 

      Fem minutter senere ble handelen avgjort med et håndtrykk. Syv millioner. 

      ‘Ein Woche, c'est bien? Siben tage, hir, seks ur?‘ Han trakk på skuldrene. ‘Fil gelt‘. 

      Schneider nikket bekreftende. Uttalen til denne franskmannen var forferdelig, men han forsto. Betaling om en uke, samme sted, klokken seks. Og han hadde unektelig rett i at det dreide seg om ‘Viel Geld’ - mye penger. 

      Noen minutter før seks på ettermiddagen uken etter, stoppet en svartlakkert Citroën med franske skilter utenfor restauranten. Fem menn steg ut av bilen og gikk inn i det halvfulle lokalet. Franskmannen nikket gjenkjennende til Schneider som satt ved bardisken og ventet mens han tok en kopp kaffe.  

      Han gjorde tegn til et av avlukkene, og franskmannen og en kortvokst, tykk fyr med hornbriller og en koffert i hånden fulgte etter. De resterende tre mennene, velkledde, atletiske typer med utrykkløse stenansikter, ble sittende igjen ved baren. 

      Prosedyren med filtduk, kvartslampe og lupe gjentok seg, men undersøkelsen var nå mye mer kortvarig. 

      Tjukkasen sa stort sett ikke et ord, bare mumlet et eller annet av og til på ett gutturalt språk Schneider antok kunne være hollandsk, eller kanskje afrikaans. 

      Franskmannen nikket bekreftende til tjukkasen. Det var nøyaktig de samme sakene han hadde undersøkt uken før. 

      Uten et ord lempet tjukkasen med hornbrillene kofferten opp på bordet foran Schneider og åpnet lokket. Den var sprengfull med bunter av hundre-dollar sedler. 

      ‘Syv millioner dollar. Som avtalt‘, sa franskmannen. 

      Øynene datt nesten ut av hodet til Schneider. Med en litt ustø hand tok han en tykk bunt 100- dollarsedler. Med halvåpen munn og oppsperrede øyne så han ut som en fullkommen idiot mens han bladde langsomt igjennom seddelbunten. 

      ‘OK?‘ gryntet tjukkasen litt iltert mens han gjorde tegn til at Schneider kunne telle det hele, om han ville. 

      Schneider så fra den ene til den andre, som om han ikke helt forsto. Omsider kvekket han noe som lignet ‘OK‘ tilbake. 

      Tjukkasen knyttet sammen hjørnene på filtduken og stappet den i lærvesken sammen med kvartslampen og lupen. Halvveis ute av avlukket snudde franskmannen seg. 

      ‘Du ha mer, samme greier, du kontakte M'sieu Schwaab, ja?  Au revoir’. 

      Schneider ble sittende igjen alene, og i flere minutter bare stirret han som svimeslått på innholdet i kofferten. Tilslutt brast han ut i en nesten hysterisk latter. Franskmannen hadde misforstått ham! I stedet for en sum amerikanske dollar motsvarende syv millioner francs hadde han forstått det som syv millioner dollar! Han lo og lo, til det hørtes en banking på panelet utenfor avlukket. 

      ‘Alles im Ordnung, mein Herr?‘ 

      Han klappet igjen koffertlokket. ‘Jada. Alt i orden. Kom inn‘. 

      Idet han tørket tårene etter latteranfallet, smilte han mot innehaveren. 

      ‘De to karene som nettopp gikk, kom med en jævla god vits, og det var først nå at jeg oppfattet poenget‘. 

      Innehaveren så mistroisk på ham. De to denne gjesten refererte seg til, de som noen minutter tidligere hadde forlatt restauranten ifølge med de tre stenansiktene ved bardisken, ga ikke inntrykk av å være av den typen som fortalte altfor mange vitser. 

      ‘Jeg skulle ikke ha noe imot en konjakk akkurat nå. Den beste du har. Er det i orden om jeg betaler med en amerikansk hundredollar seddel?‘ 


 

 

KAPITEL 2 

 

Koblenz, Tyskland.  Påsken 1974.  

      Erik Schneider lente seg tilbake i setet på første klasse ombord på morgenflyet fra London til Frankfurt, på vei hjem fra en tredagers internasjonal transportkonferanse på Hotell Mayfair i Stratton Street. Han hadde vært innom frokostbuffeen på hotellet før han dro ut til Gatwick Airport, så da flyvertinnen kom rundt og bød på frokost ba han bare om en kopp kaffe. 

      Han kunne ikke annet enn å smile for seg selv idet han husket det uventede møtet med den gamle kompisen fra tiden i Norge under krigen, som av en ren tilfeldighet hadde oppholdt seg på samme hotellet.  

      Den gærne "Pinokkio" Holzmann, omtrent på samme alder som han selv. Oppnavnet "Pinokkio" var ikke bare på grunn av etternavnet. Med den overutviklete fantasien sin fant han på de mest skrullete ting, vanligvis ganske uskyldige påfunn, men ettersom offisersstaben i det tyske Wehrmacht på Fredriksten Festing ikke utmerket seg for å ha særlig mye sans for humor, var han stadig vekk nødt til å dikte opp den ene ville skrønen etter den andre for å komme noenlunde helskinnet ut av rotet han hadde stelt til. 

      Etter det han kunne forstå fra kvelden før i løpet av en helaften på "La Gavroche" i Upper Brook Street for å friske opp gamle minner, hadde ikke "Pinokkio" forandret seg noe særlig på de 30 årene som hadde gått. Den ene utrolige anekdoten etter den andre, fra omtrent alle verdenshjørner. Nå hadde han slått seg til på Kanariøyene, på nordsiden av Tenerife  

      ‘Fast bosatt‘, hadde han sagt, men det var tydelig at mesteparten av tiden var han på vei til eller fra et eller annet sted på kloden i alle slags merkelige forretninger. Ved en anledning hadde Schneider bøyet seg fram og studert nesen hans. Helmut hadde først sett litt forundret ut. Så forsto han med ett og brast ut i latter. 

      ‘Nei da, nesa mi har ikke vokst en eneste millimeter. Kors på halsen, det jeg sier er helt sant“. 

      Schneider smilte for seg selv igjen over alle røverhistoriene han hadde hørt  idet flyvertinnen kom forbi og fylte på koppen hans. 

      Flyvertinnen smilte tilbake. 

 

 

      Direktøren for Frankfurt-avdelingen møtte Schneider på flyplassen. Etter en liten tur innom kontoret i Mannheimerstrasse rett ovenfor Sentralstasjonen og en rask lunch på det ærværdige Hotel Metropol fra århundreskiftet like ved siden av, ble han kjørt hjem de få milene som skiller Frankfurt fra Koblenz. 

      Det var ennå tidlig på ettermiddagen, og han satt alene i det store huset i badebukser ved siden av det innebygde svømmebassenget med en konstant termostatregulert temperatur på 23 grader. Konen Emma hadde akkurat dratt inn til byen. Vindusshopping, som hun kalte det, selv om det var sjelden hun kom hjem uten ett eller annet "funn" til halv pris. Han hadde forlengst gitt opp alle forsøk på å forklare henne at hun ikke skulle bekymre seg så mye om hva det ene eller det andre kostet. Men det var kanskje halve moroa det der med å springe bena av seg fra den ene butikken til den andre. Dessuten satt nok spareinstinktet fra krigens dager i ennå. 

      Egentlig hadde ikke Schneider hatt noen spesiell interesse av å dra til London, men denne forretningsreisen hadde gitt ham et påskudd til å takke nei til innbydelsen til å være med på sølvbryllupsfeiringen til Anna og Wiktor Sidowski,  svigerforeldrene til sønnen Gerhard. Det fikk være nok at sønnen og svigerdatteren hadde dratt over til Polen. Ikke for det at han hadde noe imot familien Sidowski, tvert om. Han hadde møtt dem ved flere tilfeller både under forlovelsestiden og i forbindelse med bryllupsfeiringen i Szczeciń for et halvt års tid siden. Familien til svigerdatteren Katryna var både sympatiske og vennlige folk, og så vidt han kunne forstå hadde de ikke noe til overs for det kommunistiske regimet eller kommunisme i det hele tatt. På samme måte som han selv. 

      Det var bare det at som tysker følte han seg ikke helt vel i Polen. Det hadde nå gått snart 30 år siden krigen sluttet, men arrene og minnene etter seks og en halv millioner polakker - en femtedel av hele landets befolkning - som bare ble slaktet ned eller gasset i hjel av Hitlers krigsmaskineri, var fortsatt merkbare i øynene til den polske befolkningen.  

      Han ble sittende å stirre tankefullt ut gjennom de store, regnvåte vindupanelene ut mot hagen, og de forskjellige typene frukttrær som på denne årstiden sto og sprikte med nakne grener. For et trist, ufyselig vær. Etter det de sa i værmeldingene var det ikke mye håp om at det skulle forbedre seg med det første heller. Litt av en påskeuke!  

      Han burde ha bestilt plass på et av høyfjellshotellene i Geilo, i Norge. Forrige gang, i påsken for tre år siden, hadde det vært strålende vær og fint skiføre, mens det i Tyskland hadde vært omtrent like surt og kaldt som nå. Men det var det litt i seneste laget å tenke på nå. På de norske høyfjellshotellene var nok alt bortbestilt og reservert for mange uker sider. Kanskje måneder. Men de kunne jo dra sydover i stedet, til litt sol og varme, som avveksling til alt dette grå, kalde og regnfulle vårværet. Til Tenerife, kanskje. Der burde vel temperaturen være omkring 25 grader akkurat nå. Om de nå dro til Puerto de la Cruz på nordsiden, som han kjente så noenlunde fra tidligere besøk, og så kunne de benytte anledningen til å besøke "Pinokkio", kompisen han hadde møtt så tilfeldig i London. Om han da ikke var ute og reiste som vanlig. Etter det han hadde fått fortalt  bodde Pinokkio bare noen få minutter fra Puerto de la Cruz. Så kunne de dra opp til  en av disse typiske grillrestaurantene som det vrimlet av på nordsiden av øya for å ….. 

      Han ble avbrutt i funderingene ved at telefonen ringte. Det var sønnen Gerhard. 

      ‘Hva? Men skulle ikke du og Katryna ha dratt over til Szczeciń i sølvbryllupsfeiringen til svigerforeldrene dine, da?’ 

      Han lyttet en stund og mumlet innbitt, ‘Hvilke forbannede møkkastøvler! Helvetes ....’ 

      Etter ennå et minutt med luren til øret nikket han:  

      ‘Det var ingen dum idé, du. En fullaften på Restaurant Apfelgarten er jo ikke det samme så klart, men  kanskje det høyner humøret hennes et hakk. Jeg vet jo hvordan hun hadde gledet seg til denne reisen og til å se familien igjen. Jævla kommunistbyråkrater!  

      ‘Å, sier du det, har du invitert dem på en to ukers rundtur i Europa til sommeren? Ja, men det høres jo finfint ut. Om Mohammed ikke kommer til berget, så får berget komme til Mohammed. Eller var det omvendt? Noe sånt, ikke sant? Men vel, det er greit, det. På Restaurant Apfelgarten klokka åtte. Det vil si, om mora di ikke har gått seg vill i butikkene inne i byen, da.’ 

      Han la på røret og skulte bistert på kaffekoppen på bordet foran seg. 

      Udugelige, ukompetente kommunistdrittsekker. Bare faenskap. Dette tullballet med de papirene den polske svigerdatteren trengte for å få innreisetillatelse var sikkert noe konsulatet hadde funnet på for å være jævlige mot de som ikke bare jattet med dem i alt dette kommunistsdilldallet.  

      Han smakte så vidt på den lunkne kaffen, og lente seg tilbake i lenestolen. Etter en lang stund i dype tanker tok han plutselig en endelig bestemmelse og strakte ut hånden etter telefonen. Øynene hans gnistret av indignasjon. 

     Wagners Reisebüro, guten Tag’, sa en kjent stemme i den andre enden. 

      ‘Erik Schneider her. Hei på deg. Du, kan du gjøre meg en liten tjeneste? Kan du skaffe meg en billett, nei,  to forresten,  for i overmorgen eller neste dag til Szczeciń? Helst ikke altfor tidlig på dagen, samt et dobbeltrom på Hotel Gryf. Foreløpig for ... la meg se ..... fem netter’ 

      Ekskorporal Ernst Schneider hadde besluttet seg for å gå til krig mot kommunistregimet i Polen. En krig uten kanoner, geværer eller jagerfly, men ikke desto mindre en krig. En økonomisk geriljakrig. Neste skritt besto i å lokalisere "våpnene": Seks trekasser nedgravde i en skog utenfor Witnica i det vestre Polen..... 

 

******************** 


 

 

 

Göteborg, Sverige.  Påsken 1974.  

 

      „Akkurat“, sa Alex Sandvik. Han satt henslengt i en loslitt sofa på hybelleiligheten til studiekameraten Arild, en svenske fra Sundsvall-området. „Kunne ikke ha sagt det bedre selv. To opsjoner til påsken: Hver og en av oss drar hjem, for å finne ut at alle de gamle kompisene fra før i tiden har organisert et eller annet med de nye bekjentskapene sine, og etter så mange år som vi har vært vekk, alle tre, vil vi være omtrent som det femte hjulet på vogna. Eller vi blir her i Göteborg, kjøper en flaske eller to på "Systemet", og ellers dra litt hit og dit rundt omkring på de samme vanlige stedene, ta en øl her og en øl der, og se hva det ellers kan bli til“. 

      „Jeg for min del stemmer for å bli her i Göteborg“, sa tredjemannen, Torvald. „Jeg kjenner et par sykesøstere på Sahlgrenska, oppe fra Norrbotten eller der omkring, og så vidt jeg vet kommer ikke de til å reise hjem heller“. 

      „Det finnes en utvei til“, sa Alex. „Vi kan ta fergen over til Polen“. 

      „Polen?“ sa Arild og hevde øyenbrynene. Han ristet på hodet. „Det blir litt i dyreste laget for meg“. 

      „Tja, dyrt og dyrt. Ikke noe dyrere enn å bli her i Göteborg, tror jeg. Jeg var så vidt innom Polen for litt over et par års tid siden, i Gdańsk. Foruten at det er veldig billig der sammenlignet med Sverige, selv etter offisiell vekslingskurs, så betaler de på svartebørsen fire-fem ganger den offisielle kursen på vestvaluta. Om vi tar med oss noen portugisiske nylonskjorter også, av den typen som nå er helt ukurante på det svenske markedet, men som det er en helvetes rift etter i Polen, så blir hver eneste krone tidoblet, eller mer. Det er sånt som går unna som varmt hvetebrød der for tiden. Omregnet i svenske penger koster ikke en flaske øl mer enn noen få øre“. 

      Arild og Torvald så på hverandre.  

      „Det der høres ikke så helt tullete ut, Alex“, sa Arild, og vendte seg mot Torvald „Hva mener du?“  

      De satte sammen et kostnadsbudsjett over de tre opsjonene for den forestående påskeuken, og valget falt enstemmig på å dra førstkommende lørdag til Szczeciń i Polen. 

 

      Den polskregistrerte ferja la ut fra kaia i Ystad på sydspissen av Sverige sent lørdag kveld og var  ventet framme i Swinoujscie i Polen tidlig neste morgen. Båten hadde ikke før kommet utenfor havneinnløpet, før de tre studentene fra Göteborgs Tekniske Institut satt oppe i baren med hvert sitt glass øl.  

Været var ikke helt bra, og båten tok til å rulle i sjøene. Baren ble etter hvert tynnere og tynnere befolket, alt ettersom passasjerene ble stadig blekere om nebbet og forsvant, enten for å ta seg bort til rekka for å mate krabbene, eller for å gå ned under dekk og søle til lugaren. Arild forsvant også i samme slengen, med uttrykkelig beskjed fra de to studiekameratene om at han skulle gi faen i å spy ned tremannslugaren de hadde sammen. Det fantes jo toalett. 

      Etter en stund satt Torvald og Alex igjen alene i baren. Torvald hadde så vidt vært nede under dekk for å se etter hvordan det sto til med kadaveret, det vil si Arild, og om lugaren fortsatt var beboelig. Han gren på nesen da han kom opp igjen.  

      ‘Det meste har gått i dass, men det lukter så pyton der nede at det går jo an å bli sjøsjuk av mindre. Dessuten ligger han bare og ruller med øya og hikster og raller og gulper, så jeg for min del blir her og holder kelner'n med selskap.’ 

      Det ble til at de ble sittende i baren begge to for å holde kelneren med selskap. 

      Arild hadde overlevd natta. Ved ankomsten til Swinoujcie kom han opp på dekk, blekere enn vanlig, men ellers i noenlunde brukbar form. I passkontrollen vekslet de inn det påbudte minimumsbeløpet av vestvaluta til offisiell kurs for hver dags opphold.  

„Husk at Zlotys ikke kan veksles tilbake i vestvaluta, men det som eventuelt blir til overs av vestvaluta kan tas ut igjen“, sa Alex. „Forutsatt at det har blitt deklarert ved innreisen. Så vi selger først skjortene før vi begynner å veksle om mer penger“. 

      Etter en skranglete togreise i en 2dre. klasses kupe fra Swinoujcie til Szczeciń fikk de ved middagstider et tremannsrom på Hotell Pomorski, et middelklasses hotell som vendte ut mot Zwyciestwa-plassen i sentrum av byen. De bestemte seg for å selge hele partiet nylonskjorter  i en smell. Etter en forsiktig rekognosering, både nede i hotellbaren og på et par kneiper i nabolaget var handelen kort etterpå overstått med en lokal svartebørshai. Han kjøpte hele partiet. Arild så imponert på bunken med zlotysedler. 

      „Tror dere at vi klarer å bruke opp alt dette på en uke?“ 

 

      De dro ut på byen og ruslet rundt i gatene en stund. Det var overskyet og kjølig, bare noen få grader over null. Busser og trikker skranglet rundt i gatene. Antallet biler, hovedsaklig Fiat Polski, Moskwicher, med en og annen Zim innimellom, stelte ikke til kaos i trafikken. I de "kommunistiske paradisene" var det bare de aller færreste som hadde råd til å holde bil, og ventetiden kunne være lang, selv ved kontant betaling. Butikker og et og annet varehus de var inne i bekreftet at de befant seg ikke akkurat på downtown Manhattan i New York. Det var elendig utvalg av omtrent alt, og hyllene sto ofte tomme i rad og rekke. 

      Ved åttetida på kvelden lokaliserte de byens beste sted, etter hva de hadde fått fortalt av en drosjesjåfør. Kombinert restaurant og nattklubb, med orkester og dans og det hele. Kjempestort og ganske elegant.  

      ‘Når kommunistene  først finner ut at det skal være fint, så sparer de ikke på konfekten’, bemerket Arild tørt idet de fikk anvist bord.  

      Det var ennå tidlig på kvelden, og foreløpig glissent med gjester. De bestemte seg for å få noe å spise. Samtidig med bestillingen på tre biffsteker ba Alex om tre halve sitroner, samt en flaske vodka med drammeglass. Han hadde sett at det var matolje og salt på bordet. Vodkaen kom, og sitronene også. Alex helte opp matolje i de tre drammeglassene og ga instruksjoner til kompisene.  

      ‘Hell ut litt salt i håndflata, send ned olja i en eneste gulp mens dere holder pusten, inn med saltet fort som faen, og bit etterpå i sitronen. Omtrent som å drikke Tequila’. 

      ‘Fy faen’, mumlet Torvald med kvalt stemme mens han sugde på sitronen og grøsset. Det som fortsatt satt igjen av ettersmaken av matoljen skyllet de ned med en munnfull vodka. Torvald sluttet å grøsse, og også Arild så omtrent normal ut igjen.  

      ‘Så nå kan vi altså drikke som kosakker uten å bli fulle, var det ikke det du sa?’, ville han ha rede på. 

      ‘Det jeg sa var at nå tåler vi mye mer. Noen timer iallfall. Men det er ikke dermed sagt at dere behøver å overdrive sånn som dere av og til gjør i Göteborg.’ 

      Maten kom omtrent på det tidspunktet at vodkaflasken nesten var tom. Torvald og Arild ville bestille en ny flaske til maten. Alex var indignert. 

      "Biffstek med vodka til? Jaggu er det mye rart en skal høre før øra detter av. Skulle tro dere var russere." 

      Etter en kort diskusjon ble det bestilt en flaske ungarsk rødvin. Likør. Kaffe. En flaske vodka til. Champagne. Klokka viste noe over elve, og restauranten hadde etter hvert blitt bortimot full. Syvmannsorkesteret spilte opp til dans.  

      ‘Det kunne ha vært interessant å vite hvor mange av gjestene tilhørte den vanlige arbeiderklassen‘, tenkte Alex for seg selv. 

      Lenger borte i lokalet var det rigget sammen et langbord for et trettitalls personer. Tydeligvis en slags familiefest, en lett blanding av unge og gamle, og andre som var verken unge eller gamle. De tre kameratene var ikke så forferdelig interesserte av de eldre årgangene, men i selskapet var det også fire jenter i begynnelsen av tyveårene. Arild tok initiativet. 

      "Kelner, send over fem flasker champagne til det bordet der borte, med ønske om happy birthday eller hva faen de nå holder på å feire for noe." 

      Champagnekorkene smalt ved langbordet. Overraskede uttrykk, mumling og prating, og så  et 30-tall smilende hoder i retning av bordet til de tre skandinavene. 

      Hevede glass, nikk og mer smiling. Skål. Skål tilbake. 

      En fyr i 50-års alderen med en mørk dress som hadde sett bedre dager, stivstrøken hvitskjorte og mørkeblått slips, reiste seg og kom over. På en blanding av engelsk og polsk takket han for denne hyggelige oppmerksomheten på sølvbryllupsdagen deres. Etter litt fram og tilbake med takk, vær så god, ingen årsak, takk, bare hyggelig, gratulerer med dagen, takk, skål og „do widzenie“, gikk brurgommen tilbake til bordet sitt. 

      Det ble utvekslet en skål mellom de to bordene, type "hevet glass-liten slurk-hevet glass-smil-nikk". 

      ‘Enn du da, har'u vinni i tipping, du, kanskje?’, ville Torvald vite. Han syntes tydeligvis at Arild hadde sporet av. 

      ‘Ta det med ro, ta det med ro. Det er ikke bra å råkjøre på holkete føre og svingete veier, for da kan det fort gå i grøfta. Det her må takles med litt diplomati”. 

      ‘Råkjøre på holkete føre? Diplomati? Hva faen er det for noe tullprat 'a?’ 

      Den ellers så tause og litt beskjedne Arild fra Sundsvall hadde plutselig blitt veldig så verdensvant. Kanskje det skyldtes vodkaen han hadde innabords. 

      ‘Innen en halvtime sitter vi der borte ved det langbordet og snakker med de der fire rypene’. Han virket skråsikker i sin sak.  

      ‘Å jaså, gjør vi det, nå. Jaha, det skal jo bli moro.’ sa Torvald spydig uten noe særlig overbevisning og kikket demonstrativt på klokka. 

      ‘Ja-ja, skål, da, på at Arild ikke tar feil.’ flirte Alex. Han så også på klokka. 

      ‘Du’, fortsatte Torvald betenksomt etter et minutt. ‘Om du nå har rett, og vi havner borte ved det bordet - har du kanskje ikke lagt merke til at hele jævla gjengen er på en slags familie-picnic? Det blir jo kul i helvete å få dem for oss sjøl, for svingende.’ 

      Arild sukket tungt og så oppgitt i taket. ‘Hvor mange dager skal vi være her? En uke til, ikke sant? Det kan jo hende litt av hvert på en uke, om vi bare får snøret i bånn. Polske kvinnfolk er vel omtrent som norske og svenske kvinnfolk, eller tror du kanskje at dom går rundt her nede med hengelås på 'a? Bruk hue litt, da, til en avveksling’. 

      Arild vinket på kelneren og ba om sigarer, og sendte etterpå sigarkassen over til langbordet mens Torvald olmt mumlet noe om en tomsete millionær for en dag. Brudgommen og noen til forsynte seg med hver sin sigar. Nye nikk og smil. En litt fyldig dame med oppsatt hår og rødbrun kjole, etter alt å dømme den andre halvparten av sølvbryllupsparet, bøyde seg over og sa noe til mannen. Han nikket og reiste seg, og kom over på nytt. På den samme kaudervelske blandingen som før, forklarte han i stivbente og i oppstyltete ordvendinger at "hans kone og han selv og resten av familien ville føle seg beæret om de ville akseptere en invitasjon til å komme over og sitte sammen med dem ved deres bord" 

      Alex kikket såvidt på klokka. Det hadde gått noe over 15 minutter. Den der Arild var pinadø ikke så dum som han så ut til, tenkte han. Med litt påtrykk her og der og en dram under vesten i rett øyeblikk kunne han kanskje med tid og stunder stille opp som statsministerkandidat. 

      Han havnet mellom brudgommen og en av jentene, som viste seg å være datteren til sølvbryllupsparet. Ilona, 23 år gammel, og ikke så helt ille å se på. Tvert imot, hun så faktisk fordømt bra ut, tenkte Alex mens han i smug studerte den slanke  kroppen og det mørkblonde bølgete håret som rakk henne til skuldrene, som en perfekt ramme rundt et pent ansikt med brune øyne og litt høye kinnben. Hun snakket til og med utmerket engelsk, og steppet av og til inn med forklaringer når det stokket seg for faren, direktør for det lokale kraftverket i byen.  

      Ilona fortalte at hun gikk siste året på Jagiellonski Universitet i Kraków og studerte til elektroingeniør. Da hun fant ut at Alex holdt på med lignende studier i Göteborg, fikk faren omtrent ikke inn et ord lenger. Det passet ham fint, for han begynte nesten å få vondt i nakken av å vri hodet fra den ene siden til den andre. 

      På den andre siden av bordet hadde Torvald språkproblemer.  

      ‘Du’, sa han til Alex der han satt med en kusine til Ilona, som stort sett ikke kunne annet enn polsk.. ‘Hu her sitter bare og sier "takk" hele tida. Hva faen sitter 'a og takker for ´a?’ 

      ‘Hun sitter ikke og takker, din tullpikk,’ sa Alex. "Tak" på polsk betyr "ja", så hun er vel bare enig i alt det røret du prøver å fylle hue hennes med.’ 

      ‘Å, så nå,’ svarte han og vendte seg tilbake til kusinen, tydeligvis lettet over at hun kanskje ikke var helt på undermålerstadiet allikevel.  

      Alex snudde seg mot  Ilona, og gjorde en gest mot dansegulvet. 

      ‘‘Za tanczymy?’ 

      Ilona smilte og reiste seg.  

      ”Dobrze” 

Hun stoppet med et forbauset uttrykk i ansiktet. 

      ‘Jeg visste ikke at du kunne polsk. Og her har jeg sittet og snakket engelsk, oversatt og stått i verre’, sa hun bebreidende på polsk. ‘Men mens vi danser kan du kanskje forklare meg hvorfor du ikke har sagt noe om at du snakker polsk’.  

      ‘Nie rozumie po-polsku’ sa Alex. Han lot som han ikke forsto hva hun hadde sagt, og slo over til engelsk igjen. ‘Jeg kan bare noen få ord, sånn til husbruk, ingenting mer.’  

      ‘Mhm. Husbruk eller ikke, du har iallfall en forbausende bra uttale,’ sa hun mens hun kikket skjevt opp mot ham med et undersøkende blikk, men uten å komme med flere kommentarer. Etter hvert lot han høyre hånda gli forsiktig litt lenger ned langs ryggen hennes, alt mens han brettet til hendene deres så armene ikke sto ut i den vanlige klassiske, korrekte vinkelen lenger. 

      ‘Sshh,' sa hun med et blikk mot langbordet. ‘De kan begynne å snakke.’ 

      ‘Begynne å snakke? Har de gjort noe annet hele natta, da?’ 

      Hun lo og gikk ikke noe nærmere inn på saken. Men både hender og armer fikk være der de var. De ble enige om å treffes igjen på ettermiddagen dagen etter. 

      Tilbake på plass ved langbordet kakket brudgommen med en teskje på glasset sitt og ville holde tale. Han kremtet litt, og satte i gang med en monolog på polsk. På et punkt nikket han mot de tre skandinavene, og familien rundt bordet smilte. I avslutningen av talen klappet og smilte folk rundt bordet og ropte bravo. Ilona ga et kort resymé på engelsk. 

      ‘Du vet, alt det vanlige folk sier i sånne anledninger. Også sa han at det hadde vært hyggelig å stifte bekjentskap med tre skandinaver. Tilslutt sa han at søstera mi som bor i Tyskland ikke kunne komme på grunn av noen vanskeligheter med innreisetillatelsen. Myndighetene her setter ofte kjepper i hjulet for folk som gifter seg utenlands. Men hun vil sende en innbydelse til dem på en toukers rundtur i Tyskland og Holland til sommeren.’ 

      ‘Å, så søsteren din er gift med en tysker, altså?’ 

      ‘Ja, de giftet seg for et halvt års tid siden og bor i Koblenz. Faren til Gerhard, ja, Gerhard er svogeren min altså, har et stort transportfirma der med filialer i mange andre tyske byer, og flere avdelinger rundt omkring i Europa også: "Schneider Transport und Spedition AG." 

 

******************
Alex sto på hjørnet utenfor Hotell Pomorski og lurte på om Ilona ville komme som de hadde blitt enige om kvelden før. Han så på klokken. Litt over fire. En ting var jo sånt som ble avtalt mellom to helt ukjente på et dansegulv, noe annet var om ... 

      ‘Hei, har du ventet lenge? 

      Det var Ilona, bare noen få minutter over tiden. De ruslet nedover gaten i den klare kjølige vårluften og pratet om løst og fast, og samtalen kom snart inn på enkelte sammenligninger mellom høyere studier i Polen og i Skandinavia. De hadde litt etter litt kommet fram til Zwyciestwa-plassen. Ilona pekte på et monument foran dem. 

      ‘Det kalles for Havneporten, det ble bygd av prøysserne i 1725 til minne om at de hadde kjøpt Szczeciń fem år i forveien av Sverige’. 

      ‘Av Sverige? Har Szczeciń vært svensk?’ 

      ‘Jada. Erobret fra Polen i 1630 og solgt til Prøyssen 90 år senere. Siden var byen tysk helt fram til 1945, som Berlins havneby og hette Stettin. Det kaller de den ennå forresten. Noe med at de påstår at polsk bare er et sammenkok av konsonanter uten vokaler, og helt umulig å uttale”. 

      ”Ja, de er jo unektelig inne på noe der”. 

      ”Det er ikke så ille som det ser ut for. Det er ganske faste regler, med få unntak, så om du bare husker at sz uttales sh, og cz som tsj, c som ts, dobbeltve som enkeltve, og bokstaven L med skråstrek som en dobbeltve, så er du et stykke på vei. Vel, det er noen til, men det vet du kanskje allerede? Hun så på Alex med et funderende uttrykk. 

Han svarte ikke, og Ilona fortsatte med byhistorien. Hun pekte på omgivelsene. ‘Omtrent alt du ser her ble gjenoppbygd etter 1945. Over halvparten av byen var da bare en utbombet stenrøys. Bare en ukes tid før den tyske kapitulasjonen, i slutten av april 1945, ble byen bombet sønder og sammen og erobret av General Rokossovski. Det var synd at så mye ble ødelagt, men han kunne ikke vite at bare noen måneder etter ble Szczeciń gjenforent med resten av Polen gjennom Potsdam-avtalen, mens store deler av den tyske befolkningen ble tvangsforflyttet til Tyskland. Nå er Szczeciń Polens nest største havneby, etter Gdańsk, med mye transitt-trafikk til Tsjekkoslovakia og Ungarn’. 

      De gikk inn på en kafé med tilhørende bakeri. Ilona konsentrerte seg på et stykke kake og en kopp te mens Alex nippet til en kopp med utvannet kaffe. Hun kikket opp på ham fra den andre siden av det slitte bordet, som skrek fortvilet etter en oppussing og et strøk maling. 

      ‘Hvorfor kom dere akkurat til Szczeciń på ferie, forresten? Jeg mener, dette er jo ikke så mye av en turistby, egentlig. Ikke som Gdańsk, Warszawa, Poznán eller Wrocław, for eksempel, som ble rekonstruert sten på sten etter gamle byplaner, tegninger og foto fra før krigen. Bare de enorme rekonstruksjonsarbeidene er jo monumenter i seg selv. Men Szczeciń?’ 

      Alex kremtet litt forlegent. ‘Tja...., det ble liksom sånn, bare. Som student er penger noe sånt som det ikke er altfor mye av, og så .... vel, vi var kanskje mer interesserte i ølprisene enn det som kunne finnes av monumenter, egentlig’. 

      ‘Jeg tenkte meg vel det’, lo hun. ‘Tre rabbagaster som skal rundt på byen for å feste og slå rundt og ha det moro. Stemmer det?’ 

‘E...hem ..., kanskje det.’  

Alex ville pendle samtaleevnet inn i et nytt spor.  

‘Ettersom du nå er inne på det med å feste, kan du ikke foreslå ett eller annet          

sted å gå. Et dansested, for eksempel?’ 

      Hun tenkte seg om. ‘Jeg har hørt om en ny plass, men det er langt å gå. Dessuten er visst prisene litt stive, etter det jeg har hørt’. 

      ‘Ikke så stive at de kan hamle opp med det jeg fikk for noen nylonskjorter jeg hadde med meg’,  sa Alex med et lurt flir. 

      ‘Storsmugleren Alex’, lo hun.  

      Klokken var nærmere to på natten da han fulgte henne hjem i drosje fra en koselig middelstor danserestaurant. De hadde danset litt, pratet og hatt det hyggelig, og tiden hadde bare gått altfor fort. Hittil hadde hun behendig slingret seg unna alle slags nærgående tilnærmelser, men idet hun åpnet entrédøren for å gå inn, bøyde hun seg impulsivt fram og ga Alex et raskt kyss på munnen. Alex ble litt konfus og rakk ikke å reagere før hun smatt innenfor døren. Han gikk sakte tilbake til den ventende drosjen, da døren ble åpnet igjen på gløtt. Hun stakk hodet ut og vinket. 

     Do jutro. Ser deg i morgen’, sa hun. Døren smalt igjen etter henne. 

 

 

      ‘Cześć!, Hei!’sa hun idet hun satte fingrene inn i sidene på Alex. Han lot som om han fikk en støkk, men fra øyekroken hadde han forlengst sett at hun hadde sneket seg mot ham bakfra der han sto og ventet på hjørnet av Niepodleglosci Aveny og Wielcka-gaten. Han snurret rundt og grep henne om livet. Denne gangen var det hans tur til å overraske med et kyss før hun fikk tid til å reagere. Det ble lengre enn det hun hadde gitt ham kvelden før.  

      ‘Er du helt sprø?’, gispet hun mens hun trakk seg tilbake og så seg om. Men hun sa det med et smil og det virket ikke som om hun hadde tatt dette overraskelsesangrepet altfor ille opp. 

      De gikk arm i arm bortetter gaten uten å si noe, uten at stillheten virket trykkende. Hver for seg gikk de og tenkte på sitt. Ilona snudde på hodet et par ganger og smilte. 

      ‘Kom nå, så skal jeg vise deg Nasjonalmuseet’, utbrøt hun da de kom fram til Zolniera Polskiego Plass. Hun halte ham til høyre rundt hjørnet og videre et par kvartaler bort til museet. Hun viste seg å være en fremragende guide mens hun la ut og forklarte angående de forskjellige gjenstandene som var utstilt. 

      Ute på trappen igjen ble hun alvorlig. ‘Alex, jeg er nødt til å gå hjem nå. De venter meg til middag, og jeg kan ikke bare la være å stille opp’. Hun smilte. ‘De begynner å protestere hjemme for at jeg har altfor mye tid til overs for en viss nordmann på hurra-meg-rundt-tur, mens selv har de nesten ikke sett snurten av meg siden jeg kom hjem på ferie’. 

      Alex åpnet munnen for å protestere mot det med hurra-meg-rundt-tur, med hun stoppet ham ved å legge en pekefinger over leppene hans. 

      ‘Vi kan jo møtes igjen om to timer, klokken åtte, om du vil? Men om jeg blir utstøtt av familien og gjort arveløs, så er det din skyld’. 

 

      Litt over åtte begynte det å regne, og etter noen minutter lå gatene folketomme bortsett fra en og annen fotgjenger som skyndte seg i ly.  

      ‘Skal vi dra til samme plassen vi var på i går kveld?’ spurte Alex mens de sto inne i et portrom og så på vannet som bare pøste ned.  ‘Det var jo ganske trivelig der’. 

      Ilona smilte og nikket at hun var enig. Alex praiet en tilårskommen drosje som kjørte langsomt forbi. Hun  fortalte litt om seg selv. Hadde ved et par anledninger hatt følge med medstudenter, men ikke noe alvorlig. En og annen gang på kino, et par ganger ut på et dansested som var populært blant studentene i Kraków. Det var det hele. For det første hadde hun nok å gjøre med å følge med i studiene, for det andre hadde hun ikke noe hastverk i så henseende. En dag dukket kanskje den rette opp, men den tid den sorg. Det var noe som ikke bekymret henne altfor mye.  

      ‘Ikke hittil’, tilla hun tvetydig idet hun kastet et raskt blikk på Alex og så bort med et halvt smil. ‘Og nå er det din tur til å fortelle litt om deg selv’, sa hun idet drosjen stoppet utenfor restauranten.  

      Den samme kelneren som hadde betjent dem kvelden før, smilte og nikket gjenkjennende. Han anviste dem et bord nesten innerst i lokalet. Han hadde et visst øye for unge par som helst ville sitte litt for seg selv, og dessuten hadde han fått en uvanlig stor driks fra disse folkene kvelden før. 

      ‘Som sagt, din tur’, insisterte Ilona. 

      Alex fortalte at faren hadde dratt over til England etter kampene om Narvik i 1940 og fortsatt i det militære fram til 1951, etter 1945 anknyttet den norske ambassaden i London. 

      ‘Han giftet seg i London i -46, året etter slutten av krigen, og resultatet av det sitter du og ser på akkurat nå’, sa han med et lite smil. ‘Kan du forsøke å gjette deg til hvor moren min er fra?’ 

      Ilona stirret på ham med el halvt overrasket, halvt spørrende uttrykk. ‘Polsk?’ 

      ‘Akkurat. Fra Kraków. Halvt polsk, halvt ungarsk’. 

      Hun skulle til å skyte inn flere spørsmål, men han kom henne i forkjøpet og fortsatte. Han ville helst gjøre seg ferdig med dette så fort som mulig. 

      „Nåvel, i 1951 tok han avskjed med det militære og ambassadetjenesten, og vi dro til Norge. Far kjøpte en bondegård, men det gikk ikke så veldig bra, så han slo til da han i august 1953, en måned etter at våpenstillstanden i Korea var underskrevet,  fikk et fristende tilbud på en velbetalt toårs kontrakt som FN-observatør i Korea, med rang som oberstløytnant. I mellomtiden forpaktet han bort gården i Norge. Moren min og jeg ble også med, men vi bodde i Japan. På den tiden var det hele litt usikkert, for krigen mellom Nord- og Sør-Korea kunne ha blusset opp igjen når som helst. Selv gikk jeg på en engelsksspråklig skole i Osaka i bortimot to år. Skolekameratene mine var hovedsaklig barn til amerikanske familier i samme situasjon som oss’. 

      ‘Så da snakker du altså japansk også?’ 

      Han nikket. ‘Den muntlige delen. Men skriftspråket skjønner jeg omtrent ingenting av’. 

      ‘Hvordan sier du på japansk at ... for eksempel ...  "mitt navn er Ilona"? 

      ‘Watakushi no namae wa Ilona desu’. 

      Hun gjentok setningen flere ganger til hun kunne den utenat uten å snuble i ordene. 

      ‘Siden, tilbake til Norge igjen adopterte vi - det vil si foreldrene mine - en ungarsk flyktning etter oppstanden i 1956. La meg se..., det var nok i 1957, tror jeg. På omtrent samme alder som meg. Og videre, tja, så klarte jeg å slingre meg igjennom realskoleeksamen med noenlunde akseptable karakterer til tross for at jeg ikke var noen mønsterelev. 

I 1964 dro jeg over til USA som utvekslingsstudent, til Riverside College utenfor Los Angeles i California. Et av fagene var spansk, og en betydelig del av befolkningen var spanskspråklige, så da studieåret var over hadde jeg ganske brukbare kunnskaper i spansk.  

      I mellomtiden hadde jeg bestemt meg for at jeg ville benytte anledningen til å se litt mer av den kanten av verden før jeg dro tilbake til Norge, så etter et års tid rundtromkring i California og Arizona, dro jeg til Acapulco, på den meksikanske vestkysten. Der jobbet jeg som turistguide. Til jeg fant ut at jeg skulle mønstre på en lastebåt som var innom byen, og som manglet en mann i maskinen‘. 

      Alex trakk på skuldrene.  

      ‘Derfra bar det videre. Sydover. Sydamerika. Mønstret av og på litt her og der, ettersom jeg fant det for godt. Havnet i Brasil, jobbet i land i Santos en stund, og etterpå dro jeg til Rio de Janeiro. Lærte meg samtidig noenlunde portugisisk. Ikke så komplisert om du først kan spansk. I slutten av 71 reiste jeg tilbake til Norge, tok et halvårs oppfriskningskurs i matematikk og fysikk og så videre, og begynte på studiene i Göteborg. Som jeg fortalte deg, på maskinlinjen. Om det ikke går altfor skjevt, håper jeg å avslutte nå i mai, og akkurat nå er jeg altså her. Ja, det var vel omtrent det hele’. 

      Ilona så på ham som om hun ikke trodde sine egne ører. ‘Det er bortimot det verste jeg har hørt! "Omtrent det hele!" Fram og tilbake og hit og dit i en mengde forskjellige land i løpet av ... ’ - hun telte raskt etter på fingrene - ‘seks år. Seks års opplevelser som du har fortalt "omtrent det hele" om i løpet av under et minutt!’ 

      ‘Ja-ja, Ok. Så jeg kunne vel ha dratt ut historien noen minutter til, da. Men jeg vil ikke at du skal sovne av kjedsomhet, heller. La oss prate om noe annet’. 

      ‘Å nei, så lett slipper du ikke unna. For eksempel, fra Brasil, dro du rett tilbake til Norge? Jeg syntes liksom at det var ...’ hun knipset megetsigende med fingrene ....‘ et lite glipp der’. 

      ‘Mm... nei, ikke rett tilbake, heller. Var innom Statene og tok et kurs, og så var jeg såvidt borte i Japan en tur’.  

      Ilona satt taus og ventet. Hun ga seg tydeligvis ikke så lett. 

      Alex sukket oppgitt. ‘Ja-ja. En litt forkortet versjon, da. Er det OK?’ 

      Ilona nikket. ‘Tak jest. OK. Inntil videre.‘  

      ‘Egentlig begynte det vel med at jeg bestemte meg for å ta en liten tur opp til Statene. Mønstret på en båt i Rio og kleiv i land igjen i Philadelphia. Tok bussen til Baltimore. Der kom jeg tilfeldigvis i prat med en oversersjant i US Marines, som i sin tur presenterte meg for en avdelingssjef for Narcotics Bureau i Baltimore. 

      ‘For å gjøre en lang historie kort - det endte med at jeg gikk gjennom et kortvarig grunnkurs i „Narcotics“, det mest elementære, med hovedvekt på innfiltrering‘. 

      ‘En slags spion, altså?‘ Å dømme etter uttrykket hennes likte hun ikke helt ordet "spion". 

      Alex virket litt brydd.  

      ‘Spion og spion. Folk som holder på med etterforskning, enten det er på den ene eller andre måten i kriminelle saker kan vel ikke bli stemplet som spion, heller, etter min mening. Jeg snakker ikke om den typen "spioner" dere er vant til her i Polen, med folk fra det hemmelige politiet som går rundt og snoker på alt og alle, og spesielt alt som angår politiske tendenser som ikke faller i regjeringens smak. Eller i Moskva's smak, om du vil‘. 

      ‘Den eneste oppgaven vi hadde var å lokalisere de større narkotikahandlerene, uten å bry oss med forbrukere eller smålangere. Ikke engang vanlige forbrytelser, for det kunne føre til at fasaden sprakk. Langt mindre politikk. Innenfor "Narcotics" var det folk av omtrent alle slags nasjonaliteter, og med omtrent alle slags politiske innstillinger. Det eneste vi hadde til felles var at vi hatet disse narkotikahaiene‘. 

      ‘Mmmm .... hva hendte siden‘? 

      ‘Til Japan som mannskap på en dansk båt. Ifølge en plan som amerikanske og japanske etterforskere i narkotikapolitiet hadde pønsket ut ble jeg "arrestert for våpensmugling" og satt i varetekt sammen med en gjeng japanske og koreanske narkotikatrafikanter. Det slo noenlunde bra ut, og etterpå ble jeg innfiltrert på en trampbåt med spesielt dårlig rykte, med kurs for San Diego i California. Der ble det et helsikes rabalder, for de lokale tollerne visste ikke noe om opplegget og trampet i klaveret så det hørtes i Australia, og det hele gikk i vasken. Etter det ble jeg sendt til spesialopplæring i "Rangers".  

      ‘Rangers? Hva er det?‘ 

      ‘En slags  avdeling innenfor den amerikanske hæren. Egentlig er det  ikke en gren for seg selv, for så vidt, i og med at andre grener av det amerikanske militæret, og også en hel del militære fra andre land, kan søke om opptak i "Rangers". Når de er ferdige, drar de aller fleste tilbake til de respektive avdelingene sine som eksperter i visse temaer. Noen blir igjen, og disse danner en konstant spesialstyrke som ved behov settes inn for oppdrag bak fiendens linjer. Hovedsaklig lynaksjoner, sabotasjeoppdrag, rekognosering, og lignende’.  

      ‘I mitt tilfelle, hadde jeg ikke noen som helst militær bakgrunn, og det er en av reglene for opptak. Men litt påtrykk fra hovedkvarteret for "Narcotics" i San Francisco gjorde utslaget. 58 dager i helvete‘. 

      ‘Var det tøft?’ skjøt Ilona inn. 

      ‘Tøft? Det er bare fornavnet. Uendelige forserte utmarsjer i all slags terreng og vær. For å få adgang til spisebrakken var det en forutsetning å gjøre et antall hevninger i en bjelke på over to meters høyde over bakken og deretter ta seg over bjelken, og ned igjen på den andre siden. Ikke noe mat ellers. Hver dag ble det hele avsluttet med lange øvelser i nærkamp, både med og uten våpen. Vanligvis uten våpen - karate, taekwondo og lignende. Alt gikk ut på det samme - å eliminere motstanderen hurtig og lydløst - og når det var nødvendig, dødelig. Og så fikk vi lov til å sove litt. Halvannen times tid per døgn var gjennomsnittet. Opp igjen, helt i ørska, ut i det verste terrenget de hadde kunnet finne. Opp og ned fjellknauser, over elver og fosser, dag og natt. Av og til avbrutt med alle slags sabotasjeøvelser, litt vanlig mat av og til etter å ha tatt seg over den helsikkes bjelken, men ellers gikk det mest på C-rasjoner. Mer nærkamp. Mer utmarsjer som kunne ta flere dager, uten luksus som soveposer eller noe sånt. På den måten fikk vi plass til mer ammunisjon, sa de. Som sagt, litt av en klosterskole’. 

      ‘Deretter, etter at kurset var over, ble jeg sendt til Tijuana i Mexico, ved grensen til California. Etterpå ble det Colombia, Ecuador, Peru og litt forskjellig. Med en lønn på 532 dollar per måned. Jeg sluttet i november 1971 og begynte altså på skole igjen, og for tiden i Göteborg. Og nå får det være nok med historier, det var avtalen. Skal vi danse litt til en avveksling?’ 

      Alex begynte å bli bekymret. Det var ikke akkurat sånn han hadde tenkt seg et aldri så lite påskeeventyr. Hadde han gått avsted og forelsket seg? Det var ikke med i opplegget.  

Og så måten hun så på ham, uttrykket i øynene hennes. Satan også, Ilona var jo farligere enn en barracuda i et badekar. Han hadde kjent Arild og Torvald i nærmere to år nå, og han hadde aldri fortalt dem mer enn helt overfladiske saker om seg selv, og nå satt han her og la ut om både det ene og det andre til et kvinnfolk han hadde blitt kjent med for bare et par dager siden. Hva faen var det i veien med ham? Begynte han å bli senil i så ung alder, eller hva? 

 

      De var midt i en langsom vals og danset tett sammen, mens Ilona hvilte hodet på skulderen hans. 

      ‘Kom vi går og setter oss et øyeblikk’. 

      Hun så opp på ham med et litt forundret uttrykk. ‘Var det noe i veien?‘ tenkte hun. 

      Han satte seg ved siden av henne mens hun så på ham med et litt usikkert og spørrende smil  uten å si noe. Alex tente en sigarett og lette etter ordene. Han visste ikke riktig hvordan han skulle begynne. 

      ‘Ilona, det ....., vel, det jeg vil si er først at ..... ja, at da jeg traff deg sånn helt tilfeldigvis for et par kvelder siden, så .... jeg mener, jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle komme til å like deg såpass, og .... ’  

      Han kjørte seg fast og visste ikke riktig fortsettelsen på hvordan han skulle legge fram det han ville si. 

      ‘Det samme har hendt meg også’, sa Ilona med et varmt smil og la hånden sin over hans. ‘Jeg visste heller ikke at det var mulig å like noen så mye på så kort tid’. 

      Alex stønnet. Herregud, hvorfor skulle hun gjøre det ennå vanskeligere, tenkte han. Ilona skulle til å si noe mer, men Alex holdt opp begge hendene foran seg for at hun skulle la ham fortsette. Han dro pusten dypt. 

      ‘Ilona, det er akkurat det som er problemet’, sa han mens Ilona stirret uforstående på ham. ‘Som jeg fortalte deg, kom vi tre hit for å ... vel, slå litt rundt, liksom. Som du sa i går kveld. Nå i påskeferien, altså. Hør her, jeg er ikke akkurat det som kan kalles for en helgen. Har aldri vært det, og kommer nok aldri til å bli det heller, tror jeg’. 

      Han svelget mens Ilona så forundret på ham. ‘Altså, vi kommer hit til Szczeciń for å slå oss løs litt. Hva hender? Jo, den første kvelden treffer jeg deg, og dermed ....’, Han lette etter ordene igjen. Ilona åpnet munnen for å si noe, men han stoppet henne igjen. 

‘Ilona, vær så snill, la meg fortsette, ikke avbryt meg ennå’. 

      Hun satt stille og så på ham med et intenst blikk. Ansiktsutrykket tydet på at hun begynte å bli bekymret. Etter en kort pause fortsatte Alex. 

‘Ilona, du vet at jeg drar tilbake til Sverige om noen få dager, og vel, jeg lurte på om vi kunne holde dette på et vennskapelig nivå, uten noe mer alvorlig. Forstår du hva jeg mener? Jeg liker deg veldig godt, men vi holder på å studere begge to, og vi ...’ 

Han kjørte seg fast og visste ikke riktig fortsettelsen på det han ville si. Faen også. Hvorfor skulle han rote seg bort i noen som var både så pen og sympatisk? 

‘Ja visst’, mumlet hun, ‘selvfølgelig kan vi holde det på en vennskaplig basis’. 

Det ble stille mellom dem. 

‘Du sa at din mor er polsk’, sa hun omsider. ‘Så da snakker du vel polsk også, da?’ 

Alex nikket. 

‘Ikke noe rart jeg syntes du hadde en utmerket uttale på det du kalte for "noen ord til husbruk", la hun til, halvt for seg selv. ‘Hvorfor vil du skjule at du kan polsk?’ 

      ‘Vel,  med dette bajass-regimet dere har her i landet er jo alle utlendinger som snakker polsk ansett som mistenkelige personer, så derfor har jeg holdt det for meg selv hittil. Min mor heter Irena Danów og arbeidet under hele krigen i den polske eksilregjeringen i London. Hennes far, bestefaren min, altså, var kaptein Aleksander Danów, en nær samarbeider til General Wladyslaw Sikorski. Bare det er nok til å få UB og KGB og hva de nå heter alle sammen til å gå av i halvspenn’. 

      Ilona nikket langsomt for seg selv. Et bajass-regime. Det var akkurat det det var. 

      ‘Ja, jeg vet hva du mener ’, sa hun lavt.  

      Hun slo over i polsk mens hun kjente som om det nesten snørte seg i brystet av indignasjon.  

      ‘Et udugelig bajass-regime, som slikker støvlene til herrene i Moskva hver gang de smeller litt med slavepisken’.  

      Hun hadde etter hvert hevet stemmen, og de som satt ved de nærmeste bordene omkring så forskrekket på henne. Hun stoppet og så seg rundt med et trassig og stolt uttrykk i ansiktet.  

      ‘Akkurat, det var hva seg sa. Et udugelig bajass-regime, en gjeng visegutter. Til fordel for hvem? Til fordel for Sovjetunionen! Broderfolket i øst, sier de. Ha! Litt av et broderfolk! Lurendreieri, forræderi, svindel, tortur, massemord. Eller finnes det ingen lenger som husker Katyn? Eller blodbadet i Gdańsk for bare fire år siden? Vil dette noen gang ta slutt? Er det noe håp for at vi kan bli et fritt demokrati igjen?  

      Øynene hennes var blanke da hun tidde. En tåre rant nedover det venstre kinnet og hun tørket den bort med en ergelig, nesten ilter bevegelse. Nå hadde hun iallfall sagt hva hun mente. Det kunne bli problemer, men akkurat nå ga hun blaffen.  

      Det hadde blitt stille som i et gravkapell i den nesten fulle restauranten. De fleste hadde hørt hva hun sa, iallfall det meste. Alle hadde hørt slutten. Gjestene satt som forstenet noen sekunder. Den første til å reagere var en eldre mann ved et bord omtrent midt i lokalet som reiste seg og klappet. Først alene, men etter hvert fulgte mange andre i restauranten eksemplet. En eldre dame kom over til bordet og tok hendene til Ilona i sine. 

      „Dziekuję“, sa hun. ‘Takk. Med sånne som deg er det fremdeles håp for oss og for et fritt Polen. Men vær forsiktig’. 

 

      Den middelaldrende mannen som satt alene ved tomannsbordet i det motsatte hjørnet  klappet også, og lente seg så tilbake i stolen. Med albuen knuffet han tjenestepistolen i hoftehylsteret under jakken til en bekvemmere posisjon. Han  nippet til glasset med Sliwowice og tenkte på det han hadde hørt, uten å gjøre mine til å foreta seg noe som helst. ‘Faen ta både russerne og kommunismen og hele dritten’, tenkte han bittert idet han vinket på kelneren. 

      Kelneren kom over til bordet til Ilona og Alex og trakk opp korken av en champagneflaske. „Invitasjon fra herren som sitter ved tomannsbordet det borte“, sa han mens han så på Ilona med beundring i blikket. 

      Det var over midnatt da de gikk langsomt bortover gaten i den nesten mørklagte byen. Det hadde kommet et nytt regnskur mens de var inne på restauranten,  og gatebelysningen  gjenspeilte seg i den våte brolegningen og en og annen vanndam. Det var stille mellom dem.  

      ‘Det du sa inne i restauranten var modig gjort. Men også litt ubetenksomt, etter min mening. Det er folk som har kommet i vanskeligheter for å si mindre enn det du sa’. 

      ‘Ja, jeg vet det. Det var bare det at ... jeg vet ikke riktig hva som gikk av meg, jeg har aldri kritisert den polske regjeringen så åpenlyst før. Men det var som om jeg skulle eksplodere, måtte liksom få utløp for det på en eller annen måte’.  

      Alex stoppet og la hendene på skuldrene hennes. ‘Ilona, hør her. Som jeg sa for litt siden, så .... vel,  jeg liker deg veldig godt, og ... Pokker også, jeg hadde fundert på om vi kanskje kunne holde dette på et vennskaplig nivå, og .... og ....’. Han kjørte seg fast. 

      Hun så ham alvorlig inn i øynene. ‘Tror du selv på det du sier, at vi kan holde det på et vennskapelig nivå?’ 

      ‘Det er det som er saken, at jeg tror ikke et eneste ord av det selv’. 

      Uten at de selv visste hvordan det hendte sto de med ett tett omslynget og kysset hverandre hett og lidenskapelig, uten at de la merke til at de sto midt ute i en stor vanndam på fortauet. De kom til sans og samling igjen først da regnet begynte å pøse ned på nytt og gjorde dem gjennomvåte. 

 


 

 

Koblenz, Tyskland 

      Omtrent samtidig med Ilona's opprørske uttalelser i restauranten på den andre siden av byen ringte telefonen hjemme hos foreldrene hennes. Wiktor Sidowski reise seg fra sofaen der han satt og så på en gørr kjedelig bulgarsk TV-film. Det var Erik Schneider fra Koblenz. Han skulle komme til Szczeciń dagen etter og hadde bestilt rom på Hotel Gryf sammen med konen Emma. 

      ‘Wiktor, det er en sak jeg er nødt til å diskutere med deg’, fortsatte han etter å ha gratulert med vel overstått sølvbryllupsfeiring, og en unnskyldning for at de ikke hadde møtt opp.  

      ‘ Helst i morgen ettermiddag. Hva, om det er noe i veien med dem? Nei da, de har det bare bra. Litt deprimerte for dette oppspinnet fra myndighetene som gjorde at de ikke kunne stille opp på sølvbrylluppet, men ellers fint. Nei, det dreier seg om noe helt annet. Er Ilona hjemme på vårferie, forresten? For å være med og hjelpe til med litt oversettelse av og til, om det blir nødvendig“. 

      Selv om Wiktor Sidowski hadde tjenestegjort i de frie polske styrkene og vært stasjonert i England inntil han ble med på invasjonen i Normandie, hadde det gått mange år uten praksis i språket. Engelsken hans var opphakket og mangelfull, og han kjørte seg ofte fast. De få samtalene Schneider hadde hatt med Wiktor Sidowski gikk allikevel bra med litt hjelp av Ilona. Schneider var nødt til å forandre ordleggingen et par ganger før Sidowski forsto det hele, og hørte etterpå på den hakkete forklaringen som kom tilbake over tråden. 

      ‘Jaså, sier du det? En norsk student som holder på å ta innersvingen på henne? Det var som bare rakker'n. Men spør henne om hun kan avse et par timer i morgen ettermiddag. Hvis det byr på problemer for henne, får vi finne fram til en løsning for i overimorgen’. 

      Schneider la på luren. Gjennom den halvåpne døren til soverommet hørte han hvordan konen Emma romsterte  rundt i garderobeskapet mens hun nynnet for seg selv. 

      ‘Erik, hvilken kjole tror du passer best om det blir til at vi går ut på et eller annet i Szczeciń? Den korngule med halvlange ermer eller den mørkeblå med sølvbrokade? Eller den kombinasjonen du hadde med deg tilbake sist du var i Amsterdam?’ 

      ‘Hvorfor ikke ta med deg alle tre?’ ropte han tilbake og smilte for seg selv. Hun ville med all sikkerhet ha pakket ned de tre uansett hva han sa, pluss et halvt dusin til. Selv den korteste utflukten på et par dager medførte en bagasje som om hun skulle ut på jordomseiling, og ved tilbakekomsten var det til å stryke en mengde med klær som hun ikke hadde tatt i bruk, før hele ladningen kom på plass igjen i garderobeskapet. Av og til hadde han foreslått halvt i alvor om det ikke hadde vært mer praktisk å bygge om soveværelset, med garderobeskapet som en frittstående modul for seg, sånn at den kunne lastes komplett som den var i en kontainer og fraktes til bestemmelsesstedet. 

      Men det var sjelden at han nevnte idéen i det siste. Ikke etter at hun litt bistert hadde sagt at det var en utmerket idé, for da fikk han jo kanskje med seg både barbermaskinen, tannbørsten, strømper og diverse ytterklær og litt forskjellig annet som han ofte glemte igjen hjemme.  

      Raseriet han følte for et par dager siden da han fikk rede på at sønnens og svigerdatterens reise til Polen hadde blitt torpedert av det polske konsulatet, hadde kjølnet noe, og et øyeblikk lurte han på om han ikke holdt på å ta seg vann over hodet. Han hadde forlengst forstått hvor de små trekassene han hadde gravd ned for så mange år siden i skogen utenfor Witnica i Polen  stammet fra. Det var ingen hemmelighet at de forskjellige landenes sikkerhetstjenester infiltrerte hverandre, og i løpet av disse årene som hadde gått kunne det anses som nesten sikkert at både østtyske, polske og sovjetiske etterretningstjenester kjente til den vesttyske teorien angående det området hvor skatten sannsynligvis lå nedgravd.  

Hva var det Wilhelm Weber, avdelingssjefen for transportfirmaet hans i Köln, hadde fortalt ham? Weber var forhenværende kaptein i FHO - Fremde Heere Ost, Abteil 12, den tyske militære etterretningstjenesten på Østfronten under ledelse av General Reinhard Gehlen, og siden aktiv etterretningsmann i BND - Forbundsrepublikkens etterretningstjeneste. 

      De hadde sittet og tatt et glass øl i "Atelier am Dom Bar", i sentrum av Köln. Rent tilfeldigvis kom Weber inn på visse informasjoner som hadde kommet dem for øre mot slutten av krigen via en innfiltrert tysk agent innenfor NKVD- Narodnji Kommisariat Vniutrennikh Djel,  det hemmelige statlige sovjetiske politiet, forgjengeren til KGB.  

      ‘En vognlast med smykker og diamanter?’ 

      ‘Akkurat’. Weber nikket. ‘Eller nesten. De tyske styrkene hadde kommet fram til bygrensen til Moskva høsten 1941, og russerne forberedte en evakuering av Regjeringen og Generalstaben til Kuibyshev, noe over 80 mil sydøst for Moskva. Kommunistene hadde i alle år, helt fra revolusjonen i 1917, systematisk plyndret til seg alt de kom over av smykker, diamanter og andre verdigjenstander, i Russland, Ukrania, Polen, og overalt ellers der de fòr fram. Alt dette ble sortert av russiske diamanteksperter, og kremen av det hele havnet i Stalins personlige skattekammer. En nesten ufattelig verdi i smykker og diamanter’.  

      Weber tok en liten pause for å tenne en ny sigarett. Etter et par drag fortsatte han. 

      ‘Nåvel, dette skulle altså fraktes landeveien fra Moskva til en landingsstripe i nærheten av Egorevsk, noen mil mot sydøst fra Moskva, for å sendes videre med fly til Kuibyshev. Omtrent midtveis ble transporten overfalt og smykker og diamanter og hele sulamitten ble søkk borte. Stalin syntes nok at dette var en veldig dårlig spøk, for de første dagene gikk han visstnok aldeles berserkergang og arresterte og torturerte sine egne folk i fleng, og at hele gjengen ikke ble henrettet, var vel bare fordi det snart kom fram at det var en tysk kommandogruppe som sto bak. En gruppe eksperter fra NKVD og GRU - de sovjetiske etterretningstjenestene - hadde undersøkt de døde soldatene rundt den gjenværende lastebilen og funnet ut at en av dem ikke tilhørte transportgruppen, samt at identifikasjonen hans tilhørte en underoffiser som var meldt savnet over et år i forveien. Sporene etter overfallsgruppen viste at de hadde kommet fra kraftverket noen kilometer borte, som hadde blitt sprengt i luften samme natten. Kulene som ble plukket ut fra de døde, både fra kraftverket og militærtransporten viste seg å være 7,62 mm standard sovjetisk ammunisjon fra "Pepeshnja" maskinpistolpistoler og Tokarev automatpistoler, men dette var i og for seg ikke så merkelig, egentlig. Foruten at det var ganske klart at kommandogruppen hadde brukt sovjetiske uniformer og våpen, var det ikke uvanlig at de tyske soldatene på østfronten byttet ut våpnene sine mot de mer robuste og mindre ømtålige Pepeshnja, som var overlegne den tyske MP40'en i de røffe klimatiske forholdene der borte’.  

      Weber tok en slurk øl, og Schneider fulgte eksemplet. Han hadde vanskeligheter med å skjule hvor spent han var.. 

      ‘Hva hendte videre?’ 

      ‘Et par dager etter fant de først flere hastig sammenrullede fallskjermer av tysk fabrikat halvveis gjemt i noen kratt, og like i nærheten en sylinderformet container med sprengstoff, som sabotasjegruppen av en eller annen grunn ikke hadde tatt med seg. Sannsynligvis fordi de ikke fant den i mørket. Den andre lastebilen ble funnet forlatt ved kanten av en snødekt myr, og det var ganske opplagt hva som hadde hendt. Kommandogruppen hadde overfalt de russiske lastebilene med tanke på transport til myren og et ventende fly, og av en ren og skjær tilfeldighet tok de altså lastebilen med alle disse diamantkassene. De fant ut hva kassene inneholdt, og vel, resten kan du jo tenke deg til selv’. 

      ‘Vi - det vil si oss i "Abteil 12" som behandlet denne saken - fikk etter mye mas et lite fnugg av samarbeide fra "Sicherheitsdienst SS", eller SD, om du vil. Som du kanskje vet var det ikke så mye av kjærlige følelser mellom oss. De fleste i Waffen-SS var jo noen jævla svin. Men noe fikk vi ut av dem, og vi begynte å legge to og to sammen. Det ble etter hvert klart at det dreide seg om en kommandogruppe under en viss Obersturmbannführer Hessel fra Waffen SS. Det viste seg at alle, unntatt tre i denne Waffen SS-gruppen som deltok i diamantkuppet, hadde blitt drept under krigen, kort etter  overfallet, i november 1941. Disse tre overlevende var Obersturmbannführer Hessel, Løytnant Niesche og Sersjant Böttcher. Men i mellomtiden hadde datumet blitt februar 1945; de tyske styrkene var på full tilbaketrekning vestover, og tilstandene var ikke så helt lite kaotiske. Å lokalisere en bestemt person eller gruppe personer på Østfronten den gangen var nesten som å lete etter en nål i en høystakk. Rettere sagt, en brennende høystakk.’. 

      Weber gjorde tegn til kelneren at han skulle komme med to nye øl, og fortsatte. 

      ‘Et par år etter krigen, i 1947, var det en underoffiser fra den Røde Armé som hoppet av til Vest i Berlin. En ukrainer fra Odessa som hadde blitt tvangsutskrevet til den Røde Hær.  

      Nåvel, denne ukraineren hadde lenge gått rundt med planer på å desertere over til Vest, og sjansen kom da han i 1947 ble forflyttet til den sovjetiske sonen i Berlin. Han presenterte seg for de amerikanske militære myndighetene i Vest-Berlin og ba om politisk asyl. Med diamanter som eneste bagasje ville han  kjøpe seg over, mot tilsagn om at han ikke ble sendt tilbake. Vel, det ble han heller ikke, men "Organization Gehlen" kom altså inn i bildet. Under forhørene kom hele historien fram. Etter hvert forsto vi at det sannsynligvis dreide seg om den samme diamantlasten som ble borte vekk i slutten av 1941 utenfor Moskva. 

Det viste seg at denne underoffiseren på vårparten i 1945 hadde ledet en sovjetisk opprydningspatrulje i Polen. De hadde funnet likene av Obersturmbannführer Hessel og Sersjant Böttcher i nærheten Krzyz, en landsby like nord for elven Notec, cirka 8 mil nordvest for Poznán, sammen med tre døde sovjetrussiske soldater. Tydeligvis resultatet av en skuddveksling kort tid før. De to SS-folkene hadde sannsynligvis blitt gravd ned uten noe mer tull der og da om det ikke hadde vært for at denne underoffiseren  fant to ganske store diamanter i brystlommen til Hessel, Obersturmbannführer'en. Det gjorde at han tok det hele litt mer alvorlig. Uten å si noe til de andre om hva han hadde funnet, ga han ordre til å lete litt mer rundt i omegnen. Det eneste de fant var sporene etter en bil i nærheten av de døde og endel blodspor som kunne tyde på at det fantes en såret overlevende som hadde kommet seg unna. Kanskje flere. Ganske sikkert på vei vestover, så langt bort fra russerne som mulig’. 

       ‘Og han som kom seg unna, såret og det hele, var altså denne Løytnant .... eh ... hva var det nå han hette igjen?’ Schneider lot som om han ikke husket navnet, selv om det var et navn han ikke ville glemme så lenge han levde. 

      ‘Niesche. Akkurat. Løytnant Niesche’. 

      ‘Du sier at dere fikk rede på dette to-tre år etter krigen. Men ble ikke "Abteil 12" oppløst i og med at krigen sluttet?’ 

      Weber smilte skjevt. ‘Både ja og nei. General Reinhard Gehlen, det vil si øverstkommanderende for "Abteil 12",  overga seg i slutten av mai 1945, i  Fischhausen, sammen med sine nærmeste medarbeidere og bortimot komplette arkiver, til det amerikanske militære etterretningsvesenet CIC, eller Counter Intelligence Corps, som det hette fullt ut den gangen. Han ble fløyet over til USA vel to måneder etterpå, mens resten av oss fra Abteil 12 overga oss til de allierte litt etter hvert i løpet av sommeren, både her og der. Året etter, i juli 1946, kom Gehlen tilbake til Tyskland som nyutnevnt sjef for den nye tyske etterretningstjenesten, den såkalte "Organization Gehlen",  i samarbeide med CIA. Jeg antar at det var grunnen til at hovedkvarteret ble etablert i Pullach utenfor München, i amerikansk-okkupert sone. Men nok om det, mange forhenværende offiserer fra Abteil 12, blant annet meg selv, gikk inn i denne nye sikkerhetstjenesten etter en ganske omfattende undersøkelse for å sile ut nazistiske elementer. Og der var jeg altså til jeg begynte å arbeide sammen med deg i 1968’. 

      ‘Men om jeg ikke husker feil så kom du direkte fra BND - "Bundesnachrichtendienst" -Forbundsrepublikkens etterretningstjeneste?’ 

      ‘Akkurat det samme, egentlig. Bare det at vi byttet navn i 1956 og Gehlen fortsatte, som leder av BND fram til han gikk av med pensjon på vårparten 1968 og ble etterfulgt av General Gerhard Wessel, også forhenværende Abteil 12-medlem. Han var oberst den gangen, forresten, og General Gehlen's nærmeste medarbeider’. 

      ‘Så BND er egentlig samme hund med forskjellig halsbånd?’ 

      Weber trakk på skuldrene. ‘Tja, en kan vel uttrykke det omtrent sånn, antar jeg. Mer eller mindre på samme måte som det Østtyske Stasi ble dannet hovedsaklig av forhenværende SS og Gestapo-folk. Det var ikke så helt få av de grisene som unngikk krigsforbryterdomstolen i Nürnberg på den måten.’ 

      ‘Jeg trodde at CIA ble opprettet i 1947?‘ 

      ‘Offisielt,  ja. Men da hadde de vært i virksomhet et års tid allerede. Men du har helt rett i at CIA ble formelt dannet i 1947 som en selvstendig institusjon ifølge USA's "National Security Act" av 1947 som erstatning for OSS, og fungerer under direkte ordre av presidenten i USA. Teoretisk, i alle fall. Du husker vel alle de ryktene i forbindelse med mordet på President Kennedy .....’. 

      ‘Hva hendte siden med denne Niesche og diamantene. Ble de funnet?’ 

      Schneider satt som en stålfjær spent til bristepunktet mens han ventet på svaret. 

      ‘Nix. Ikke det jeg vet, det er jo noen år siden nå at jeg forlot BND. Men fram til da hadde både diamantene og Løytnant  Niesche vært sporløst forsvunnet’. 

      Schneider nikket tankefullt for seg selv. Merkelig at SS-offiseren aldri hadde blitt funnet og identifisert etter så mange år. Strausberg var da ikke så langt fra Berlin heller. Men det var jo så at Strausberg nå var en del av Øst-Tyskland, og myndighetene der borte var ikke så altfor samarbeidsvillige av seg ….  

      Schneider hadde ingen forutsetning for å vite at Niesche, av mangel på dødsmerke eller annen dokumentasjon,  ble lagt sammen med mange andre uidentifiserbare lik i en massegrav i juni 1945. 

      ‘Kanskje russerne eller polakkene har funnet kassene i mellomtiden?‘ 

      Weber trakk på skuldrene. ‘Det er klart at den muligheten eksisterer, men det tviler jeg sterkt på. BND hadde på den tiden, og har nok fremdeles, antar jeg, ganske gode kontakter innenfor de forskjellige østlige etterretningstjenestene. På samme måte som de på sin side sikkert har infiltrert seg i BND. Ja,  du husker vel skandalen med Heinz Felpe, dobbeltagenten som lurte oss trill rundt i nærmere ti år. Sannsynligvis finnes det andre som ikke har blitt oppdaget ennå. Ikke bare i BND, men kanskje i regjeringen også‘, la han dystert til. 

      ‘I regjeringen? Er ikke det å ta i litt hardt, synes du?‘ 

      Weber ristet på hodet med et lite skjevt smil. 

      ‘Det er fullt opp av agenter, dobbeltagenter, og kanskje også trippelagenter, for alt det jeg vet,  både på denne og den andre siden av jernteppet. Vet du hvor høyt oppe det sovjetiske NKVD hadde en agent i Hitler-regimet?‘ 

      ‘Mm ... Admiral Canaris, sjefen for Abwehr, den militære etterretningstjenesten?‘ 

      En ny hoderisting. ‘Bormann. Martin Bormann. 

      ‘Bormann? Men det er jo helt umulig. Han var jo nummer to eller tre  etter Hitler?‘ 

      ‘Stemmer. Reichsleiter Martin Bormann, med nesten ubegripelige ambisjoner og et så umettelig maktbegjær at han ikke ville vente hvor lenge som helst før han tok over. Både Canaris og Gehlen hadde sterke mistanker mot ham de siste to årene av krigen, men de kunne ikke bevise noe, og en for åpen undersøkelse av Hitlers yndling ville antagelig ha kostet dem livet. Ja, ja, Canaris gikk det jo galt for allikevel, etter attentatforsøket mot Hitler i 44. Bormann kom seg over til den russiske siden i mai 1945 og ble sendt til Moskva. Men det var først noen år etter krigen at Gehlen fikk bevis for at Bormann regelmessig hadde informert russerne om beslutninger på aller høyeste hold i Berlin. Antagelig i håp om at han skulle bli utnevnt til tysk statssjef av russerne når krigen var over. Selv om han var en sleip og hensynsløs gris av verste sort, var han ikke dum. En kan vel gå ut fra at han så den veien høna sparket, og at det var bare et tidsspørsmål når krigen var tapt. Blant annet er det mye som tyder på at russerne på forhånd visste om den tyske motoffensiven i Kursk-området, og at det var Bormann som hadde sørget for det. Alle de historiene om at han kom unna til Sydamerika, og gjemte seg bort i Argentina eller Paraguay er bare tull. Andre nazister holder sikkert til i det området, men ikke Martin Bormann. Og der var han, under nytt navn, selvfølgelig, som en betrodd rådgiver til den sovjetiske regjeringen inntil han døde i midten av 50-årene.‘ 

      ‘Det var som pokker!‘ 

      ‘Som du forstår, det finnes innfiltreringer. På alle nivåer, på begge sider. Så en kan nok gå ut fra som temmelig sikkert, at både den sovjetiske og den polske etterretningstjenesten etter hvert har fått rede på de opplysningene som BND satt inne med. Temmelig sikkert CIA også, om ikke annet gjennom Gehlen's organisasjon. Kanskje noen etterretningstjenester til, for alt det jeg vet.  

Men for å komme tilbake til saken: Den mest aksepterte teorien innenfor BND den gangen, og på grunnlag av det vi fant ut først i "Abteil 12" og siden i "Organization Gehlen", gikk ut på at skatten sannsynligvis ble gjemt eller gravd ned av Løytnant Niesche "et eller annet sted mellom Krzyz og Oder", og at han selv, enten kom seg unna i live, eller at han som så mange andre på den tiden hadde havnet i en av de umerkete massegravene som det ble så mange av i kjølvannet til den sovjetiske framrykningen mot vest. Selvfølgelig var det også en mulighet for at han hadde blitt tatt til fange av russerne og sendt til Sibir sammen med hundretusenvis andre fanger, men under innspurten mot Berlin i aprildagene -45 var ikke livet til en Waffen-SS offiser spesielt høyt verdsatt blant medlemmene av den Røde Armé’.  

      ‘Du sier at kassene ble nedgravd mellom Krzyz og Oder. Hvorfor ikke øst for Krzyz? Eller i det nåværende Øst-Tyskland?’ 

      ‘Elementært, min kjære Watson. Glem ikke at vi snakker om notoriske SS-offiserer, med lange og blodige rulleblad, totalt hensynsløse mordere. Men ifølge rullebladene, ganske intelligente, på sin egen forskrudde måte. Om de allerede hadde gravd ned diamantene før de kom fram til Krzyz, hvor mye eldre tror du at denne tomhodete bøllen av en sersjant hadde blitt? Han ville ha blitt eliminert ganske snart etterpå. Noen hundre meters avstand, kanskje, og ... Pang! Et ekstra våpen til å forsvare seg med mot russerne eller "Armi Krajowa" - den polske motstandshæren - oppveide ikke sannsynligheten for at den stokk dumme sersjanten snart hadde forsnakket seg med hensyn til diamantkassene, om de ble tatt til fange og forhørt. Selvfølgelig kan hele stasen ha blitt gjemt like før de kom i klammeri med disse russerne, men det tviler jeg på. Det mest logiske ville være å komme så langt vest som mulig, vekk fra russerne. Vest for Oder, i det nåværende Øst-Tyskland? På vårparten 1945 var broene over Oder enten sprengt eller under beskytning fra den ene eller den andre siden. Husk at Niesche antakelig var såret, selv om vi jo ikke vet hvor alvorlig.  Uskadet kunne han nok ha svømt over til den andre bredden, selv om elven var ganske vannholdig midt i vårløysinga, men ikke med et halvdusin kasser som veide langt bortimot hundre kilo hver under armen. Nei, etter min mening så ligger nok kassene fortsatt gjemt eller nedgravde et eller annet sted borte i det som den gangen var Schlesien, og en del av Tyskland. Denne SS-offiseren kunne jo ikke vite at området øst for Oder og Neisse ville gå over i polske hender etter krigen‘.   


 

Szczeciń, Polen. 

      Ilona gikk bortover gaten mot det stedet de hadde avtalt å treffes igjen natten før. Hun følte seg anspent og nervøs. Det Alex hadde sagt om å holde det hele på "en vennskaplig basis" hadde gjort at hun nesten ikke hadde sovet. Riktignok hadde det som hendte umiddelbart etter  bekreftet at dette var noe mer enn bare vennskap, men allikevel ....  

      Og hva ville hende når han dro tilbake til Sverige om noen få dager? Kanskje han hadde fast følge med noen der, eller bodde sammen med noen. Etter det hun hadde hørt, var det ganske vanlig i Vest-Europa. Hun følte seg nesten syk av bekymring, samtidig som hun var forbannet på seg selv. Her hadde hun klart å gå fri fra alle alvorligere mannfolkbekjentskap, i så mange år, og så går hun hen og blir håpløst forelsket etter bare et par dager. På toppen av det hele en utlending, som hun kanskje aldri ville få se igjen. 

Nervene, bekymringen, - hun visste ikke hva det var - fikk henne til å kjenne det som om det knyttet seg i magen på henne, og tårene var ikke langt vekk. 

      Hjertet hoppet over et par slag da hun så ham på det vanlige hjørnet, og samtidig følte hun seg uendelig lettet da hun så hvordan ansiktet hans lyste opp ved synet av henne.  

      ‘Alex’, mumlet hun da de gikk med armen om hverandre bortover gaten, ‘jeg er nødt til å ta en liten tur hjem ved fem-tiden. Svigerfaren til søsteren min, Erik Schneider, du vet han med transportbyrået jeg fortalte deg om, ringte faren min i går kveld og fortalte at han skulle komme til Szczeciń i dag. Han  insisterte på at han måtte ha et viktig møte hjemme hos oss med far ved fem-tiden i ettermiddag. Han ba om at jeg skulle være tilstede også, i tilfelle det var nødvendig med litt hjelp til å oversette.’  

      ‘Så da kan vi kanskje ikke treffes senere i kveld, da?‘ Alex hørtes skuffet ut. 

      ‘Jeg har ingen slags peiling på hva det kan dreie seg om, men jeg tror ikke at dette "viktige" møtet vil ta mer enn toppen et par timer, så vi kan jo møtes igjen klokka åtte’.  

 

      Alex ruslet langsomt tilbake til Hotell Pomorski. Torvald og Arne satt ved et lite vaklevorent hvitlakkert bord borte ved vinduet og spilte kort. En nyåpnet flaske Wyborowa Vodka sto mellom dem. De skjulte litt sidelengs da han kom inn. Det virket som om humøret ikke var helt på topp. 

      ‘Du er jaggu meg en fin en til å dra på utenlands-picnic med’, sa Torvald anklagende. 

‘Borte som ei sviske i hele går ettermiddag. Borte hele fordømte natta. Stryker på dør igjen ved soloppgang, ja, ja, litt etter soloppgang da, for helvete’, la han til da han så at Alex hadde til hensikt å rette på det med tiden. ‘Og så, søkk borte igjen, til langt utpå ettermidda'n’. Torvald så demonstrativt på klokka. 

      ‘Og hva så? Kan du ikke ragge opp dine egne kvinnfolk uten at jeg er med og holder deg trøstende i hånda, kanskje?“ 

      Det brygget opp til uvær og Arild brøt inn i et forsøk på å dempe gemyttene.  

      ‘Du, fra en drosjekusk nede i gata her har vi fått rede på at det er en plass i nærheten som heter Stargard et-eller-annet’, sa han. ‘Plenty med tjeier, full rulle, hele natta. Hva, du stiller vel opp, hva?’ 

      ‘Hm, nei, det er jo dessuten mye enklere om det bare er to av dere, du vet, kvinnfolk bruker ofte å stille opp parvis, de også. Det er det at - eh - jeg har en annen avtale’. 

      ‘Hva sa jeg’, fnyste Torvald indignert henvendt til Arild. ‘Hva var det jeg sa til deg? Denna jævla pottit-kødden har gått bort og blitt skrudd i hue av hu der dama på restaurangen! Det var akkurat hva jeg sa til deg, for faen. Ta en sånn bondejævel mer enn hundre meter bort fra gampen og plogen og grishuset, så blir'n helt døgnvill og tullete av seg’. 

      Alex lå på sengen med hendene under hodet og stirret bistert opp i taket.  

      ‘Jada, jada, sitt nå bare og prat så mye piss dere vil. Jeg har ialfall andre planer for i kveld. Så kan dere ha Stargard og hele sulamitten for dere selv’. 

      Arild sukket oppgitt mens han kikket på de olme utrykkene til de to kamphanene. 

      ‘OK, OK, gjør som du vil. Men en sup kan du vel ta, går jeg ut fra.’, sa han mens han helte opp tre stive vodka-drinker. 

 

      I stuen hjemme hos familien Sidowski satt Erik Schneider og snakket langsomt på engelsk med Wiktor Sidowski, mens datteren Ilona stort sett satt taus og bare kom med en og annen bemerkning når farens engelskkunnskaper ikke strakk til.  

      Fru Sidowski hadde dekket på salongbordet med nykokt tysk kaffe som fru Schneider hadde brakt med seg fra Koblenz. Etter å ha vekslet noen ord med Schneider på tysk og snakket litt løst og fast angående datteren og svigersønnen, unnskyldte hun seg med at hun hadde en del gjøremål på kjøkkenet da samtalen etter hvert gikk over på engelsk. Hun syntes ikke det var noen særlig vits i å være tilstede, for det var et språk hun ikke skjønte noe av, på samme måten som mannen hennes ikke kunne mer enn noen få gloser på tysk. Dessuten måtte hun ha maten ferdig til i åtte-tiden, da de vesttyske besøkerne skulle bespises, uansett hva Schneider mente om å by dem ut på restaurant senere på kvelden. 

      Inne i stuen, etter litt kaldprat om det ene og det andre, lirket Schneider samtalen inn på politikken og kommuniststyret i Polen. 

      ‘Det er nok som du sier, Wiktor, at denne demokratiske arbeiderbevegelsen litt etter litt blir sterkere, og at den kan utvide seg til andre byer selv om den for øyeblikket er konsentrert hovedsaklig til Gdynia og Gdańsk, og tildels også Szczeciń. Jeg har jo forlengst forstått at du har lite til overs for dette, eller noe annet kommunistregime. På samme måten som millioner andre i Øst-Europa. Men hva hjelper det, så lenge det ikke tillates frie demokratiske valg? Hvor en minoritet som kanskje ikke engang er 5 prosent sitter ved makten og bare torpederer ethvert forsøk på demokratisering? Ja vel, en streik i ny og ne. Stort sett helt uorganiserte lokale streiker. Men en streiker får ingen lønn, og selv en streikers familie trenger mat hver dag‘. 

      Schneider ristet langsomt på hodet. ‘Nei, min kjære venn. For å tvinge kommunistene i kne, må det organisasjon til, økonomisk støtte til de streikende, bare for å nevne et par ting. Og hva trengs for å realisere noe sånt?‘ 

      Wiktor Sidowski nikket dystert. ‘Penger. Mye penger‘. 

      ‘Akkurat. Du sa det. Penger. En helsikkes haug med penger‘.  

      ‘Og de eneste som har penger her i landet er partipampene. Det ser ikke altfor lyst ut, gjør det vel?‘ sa Sidowski med et skjevt lite smil. 

      Schneider satt taus et øyeblikk. Så lente han seg fram i stolen mot Sidowski. 

      ‘Det er mulig, jeg gjentar mulig, at jeg kan ha løsningen på den siden av saken, jeg mener den økonomiske siden av saken. Jeg vil fortelle dere en historie som fant sted ikke så mange milene herfra, våren 1945 .......‘ 

 

      Ilona og faren satt stumme. Schneider hadde nettopp fortalt dem en utrolig historie om en mengde juveler, diamanter, smykker fra krigens dager som lå nedgravd i en skog lenger sør i landet. Med en verdi til millioner, nei, milliarder av dollar, etter det han påsto. Og nå hadde han noen helt ville planer på å finne disse uoverskuelige verdiene og bruke dem i kampen mot kommunismen, først og fremst i Polen, men også i andre østeuropeiske land under Moskva's åk. 

      Schneider gikk inn på risikoene.  

      ‘Det er ikke bare å dra ned til Witnica og begynne å grave ute i skogen til vi finner kassene, lempe det hele på en bil, og glade og fornøyde  synge halleluja og slepe lasten med oss til Vest-Europa. Både det polske og det sovjetiske etterretningsvesenet – ja, kanskje det Østtyske også - har vært på jakt etter disse trekassene i alle disse årene, og lokaliseringen av dem står fremdeles høyt på prioritetslisten, om jeg ikke tar feil’.  

      ‘Spørsmålet er om noen av oss har den nødvendige kompetansen til å gjennomføre en sånn operasjon. Vi har jo begge to litt rustete og foreldete erfaringer i vanlig krig, du vet en hel del om kraftverk og sånt, og jeg har en viss peiling på transport og spedisjon. Og Ilona kan dette med elektroteknikk. Men det er på langt nær tilstrekkelig. Vi trenger hjelp av noen som har erfaring i spionasje, etterretningstjeneste, politiarbeide, eller noe lignende. Om vi gir oss i kast med dette alene vil sjansene være altfor store til at vi kan begå en eller annen dum feil så vi havner i klisteret alle sammen og på toppen av det hele mister vi hele diamantlasten tilbake i hendene til Moskvaregimet igjen. Riktignok kjenner jeg en forhenværende etterretningsmann fra BND, men det er mulig at han kan være kjent av den polske sikkerhetstjenesten. Etter det han selv fortalte meg ved en anledning, anså han det som nesten sikkert, etter at en dobbeltagent fra KGB som hadde infiltrert seg i BND hadde holdt på i nesten ti år og bare pøst på med alle slags opplysninger østover angående den vest-tyske etterretningdtjenesten.  Dessuten, en tysker som viser litt for mye interesse av området der kassene ligger nedgravde ..... 

da vil de bara bli ekstra vaktsomme. 

      Sidowski satt en lang stund og stirret tankefullt ned i bordplaten. Tilslutt ristet han på hodet med et sukk ‘En ting er å kjenne til sånne folk, men noe helt annet er om de er til å stole på. Det finnes folk i opposisjonen som er innfiltrert fra UB, den polske versjonen av KGB“. 

      Ilona bet seg i underleppen og følte seg usikker på om hun skulle si noe eller ikke. Hun bestemte seg. ‘Jeg kjenner faktisk en som kanskje passer sånn noenlunde inn i beskrivelsen av den typen som er nødvendig i et sånt opplegg’, sa hun langsomt.  

      De to mennene stirret på henne med overraskede og spørrende blikk. 

 

 

 

      ‘Ja men, Alex,  det blir jo bare fire av oss i alt. Mor fikk sneven av en halskatarr i går og vil holde seg hjemme, og ettersom hun snakker ganske bra tysk, vil Fru Schneider dra over og holde henne med selskap. Og søsteren min skal ut i kveld med noen klassekamerater.  

      Alex protesterte fortsatt, men Ilona ga seg ikke. ‘Alex, vær så snill. Du kjenner jo alt faren min, og Schneider er en veldig trivelig fyr. Jeg er sikker på at du vil like ham’. 

      ‘Ok, så blir jeg med, da. Men under protest. Dette er jo regelrett utpressing’. 

      Øynene hennes strålte da hun hevet seg på tå og ga Alex et hurtig kyss før hun forsvant inn i en telefonkiosk på hjørnet noen meter unna for å fortelle faren og Schneider at Alex ville møte opp på denne "familiemiddagen" utpå kvelden. 

 

      Wiktor Sidowski hadde i smug studert datteren som satt rett ovenfor ham ved firemannsbordet de hadde fått anvist på Restaurant Chief. Hun var oppspilt og lo ofte med den klingende latteren han ikke hadde siden sist hun var hjemme på ferie. Av og til kikket hun opp på Alex som satt ved siden av henne og snakket med Schneider på motsatt side av bordet. Sidowski syntes han kunne merke en egen glans i øynene hennes. Nei, det virket ikke som om det var noen særlig tvil. Datteren hadde gått bort og blitt håpløst forelsket i denne påsketuristen fra Skandinavia. Han håpet bare at ... 

      ‘Far, du hører jo ikke hva jeg sier til deg!’ 

      ‘Hva? Eh, ... jo da, visst hører jeg deg. Det var bare noe med jobben jeg plutselig husket på, forstår du’, sa han unnvikende. 

      ‘Ehem......’ kremtet Schneider litt forlegent og skottet bort på Ilona. ‘Du Alex, i går da vi snakket om litt forskjellige ting hjemme hos Wiktor, forsøkte vi å pumpe Ilona litt angående deg, ja du forstår vel, håper jeg, det er klart vi er interesserte i hva slags fyr det er som har klart å snu så helt opp ned på henne." Han smilte avvæpnende og halvveis unnskyldende til Ilona, som hadde stivnet til i stolen med et indignert uttrykk i ansiktet. 

      "Men det eneste vi fikk ut av henne var at du var halvt polsk og dessuten hadde "et vidt spekter av ulike erfaringer". Om vi ville vite mer fikk vi spørre selv, sa hun. Og, ..... ehem’, kremtet han på nytt, ‘det er liksom det jeg spør om nå da, om du ikke tar det ille opp’. 

      Alex tenkte seg om et lite øyeblikk. Egentlig så spilte det jo mindre rolle om de fikk et lite resymé av ham selv, og det var jo forståelig at de var interesserte i hvem Ilona hadde vært så opptatt med de siste dagene.  

      Så kort som mulig fortalte han om igjen historien om seg selv, men med mindre detaljer enn han hadde gitt Ilona. Han snakket langsomt på engelsk for at Sidowski også skulle forstå uten særlige vanskeligheter, selv om han fra tid til annen skjøt inn en mindre forklaring på polsk.  Da han var ferdig, kikket Sidowski og Schneider på hverandre. 

      ‘Det du nevnte om kurset i "Rangers"’, sa Schneider i en konverserende tone, ‘Etter det jeg har lest og hørt og sett i TV-filmer er det en slags kommandoelite i de amerikanske styrkene. Men hva med disse kursene i Narcotics Bureau, var de noe lignende?‘ 

      ‘Nei, det var ganske forskjellige saker. Ganske elementær  trening og undervisning i hva en agent i Narcotics skulle gjøre eller ikke gjøre i diverse omstendigheter’.   

      ‘Har du noen gang hatt noen praktisk nytte av det du lærte på disse kursene, da?’ 

      Alex nølte, han ville helst ikke utdype emnet særlig videre. 

      ‘Ja, det har jeg vel, antar jeg. Dessuten er det jo en del av treningen som kan utnyttes med fordel uansett hva du holder på med. Som fysisk trening, eller oppøvning av hukommelsen, for eksempel’. 

      ‘Definitivt en fordel om du holder på å studere’, la han til med et lite smil, og følte seg lettet da Schneider ikke kom med flere spørsmål, men derimot foreslo at de skulle ta en kaffe med et glass likør nå etter desserten. 

      Det var vel over midnatt da de forlot restauranten og sto ute på Grunwaldsi Plass. Regnbygene fra forrige natt hadde dratt østover, og natten var stjerneklar og kjølig. Sidowski ga seg ikke på at de skulle ta en night-cap hjemme hos ham.  

      ‘Det er bare noen få minutter til fots’, insisterte han. 

      Tilslutt ble det til at de spaserte langsomt bortover gaten.  

      Alex gikk side om side med Schneider, som la ut på brukbart norsk angående transportfirmaet sitt. Da Alex bemerket at han snakket utmerket norsk, lo Schneider.                              

‘Det har sin forklaring. Foruten at jeg ble utskrevet til å tjenestegjøre i Norge under krigen har jeg hver sommer nå de siste 6-7 årene dratt på laksefiske til Norge, vanligvis til et sted som heter Rauma. Kjenner du til stedet?‘ 

      Alex rystet på hodet. Har hørt om det, men aldri vært der. ”Oppe i Årdal eller der omkring, er det ikke det, da? 

      ‘Stemmer. Jo da, det er en riktig trivelig plass‘, fortsatte Schneider.  ‘I løpet av årene har jeg fått flere kjente der, både blant lokalbefolkningen og de andre mer eller mindre faste laksefiskerne som også kommer tilbake år etter år. På dagen fisker vi, og på kvelden sitter vi og pjoltrer. Eller knikter med hjemmebrent og apoteksprit‘. 

      Alex kunne såvidt snappe opp enkelte løse ord av det faren sa i en lavmelt, ertende tone til Ilona der de gikk arm i arm noen meter bak dem. Noe med påsketurister, nordmenn, skandinaver. Ilona lo av og til av det faren sa, og sa en gang i en lett sjokkert tone at nå fikk han gi seg med tullpratet sitt. 

 

 

      De seks sovjetiske marinesoldatene fra marinefartøyet i havnen var lettere påseilet. De tok ingen notis av Schneider og Alex da de gikk forbi,  men begynte å slenge slibrigheter mot Ilona da hun nærmet seg sammen med faren. Etter flere års obligatorisk undervisning i russisk på skolen forsto hun nok til å skjønne meningen, men lot som ingenting mens hun så rett fram og fortsatte uten å foretrekke en mine. 

      En stor, kraftig bølle på bortimot to meter tok plutselig tak i armen til Ilona idet hun gikk forbi, dro henne inntil seg for å kysse henne mens de andre lo. Ilona skrek forskrekket og rasende til mens hun forsøkte å vri seg unna. Idet Alex snudde seg så han faren lange ut et knyttneveslag mot marinesoldaten som behendig bøyde seg bakover med et fult glis. En av de andre  marinesoldatene rettet et kraftig slag mot Sidowski og traff ham høyt på kinnet ved venstre øye. Han stagget omtåket bakover til ryggen traff husveggen og begynte å sige sammen, mens den storvokste bøllen flirte forventningsfullt idet han så denne middels høye fyren som kom mot ham med mord i blikket. Han puffet Ilona til siden og dro armen tilbake for å rette ut et slag som han visste ville legge motstanderen strak ut. 

      Smilet dødde plutselig da denne fyren, 20 cm kortere enn ham selv plutselig gikk ned i en nesten nittigraders vinkel til venstre, samtidig kjente han en så intens smerte i den høyre nyren av noe som han i en tåkedis antok skyldtes en skospiss, at han ikke engang hadde krefter til å skrike. 

      Soldaten som hadde slått til Sidowski fikk ikke mye tid på seg til å forundre seg over hvordan kjempen sank sammen halvveis bevisstløs mens det gurglet i halsen på ham, før han kjente en jernklo rundt ballene som klemte til og samtidig vred rundt. Med et hjerteskjærende hyl falt ham sammen og fortsatte å skrike av fulle lunger idet han knyttet seg sammen på gaten og holdt seg for lysken. 

      En tredje soldat forsøkte å rette et spark mot Alex. Han fanget opp foten, og med et hurtig bevegelse mot høyre, fikk han låret til soldaten over hoftene. Idet han gjorde et kort men kraftig støt nedover mot venstre, hørtes det en dempet lyd fra kneet, en lyd som lignet på et knekkebrød som blir brukket i to.  

      En av de tre gjenværende marinesoldatene, en mørkhudet type med visse mongolske trekk, dro en dolklignende kniv. Sammenkrøket, med venstre armen bøyd foran seg ga han inntrykk av å ha erfaring i knivkamper. Han snerret som et vilt dyr mens han gjorde et par raske, lave og oppadgående utfall mot Alex.  

      Alex fintet og hoppet unna, og ved det tredje forsøket så han en åpning og fanget opp armen med vestre hånden, bøyde høyre albue rundt armen og presset til mens han med all kraft bøyde seg bakover og rammet et kne opp i lysken på soldaten. Russeren hikstet til og ville bøye seg forover av smerten, men ble møtt av en springskalle som slo nesen flat i et vell av blod. På nytt hørtes det et tørt knekk fra en albue og et hyl av smerte, mens kniven klirret da den skled bortover fortauet og havnet midt ute i gaten. 

      Schneider var i mellomtiden i fullt håndgemeng med en marinesoldat som pøste ut en strøm av blod fra nesen der Schneider hadde fått inn en fulltreffer. Den hvite uniformsjakken var rødflekket. Selv blødde Schneider fra munnviken og skulle til å rette inn et nytt slag mot russeren da den sjette soldaten slo armene om ham bakfra idet han hylte til kompanjongen ‘Slå, slå møkka ut av'n nå, for faen!’  

      Russeren som nå hadde fri bane skulle til å rette et drepende slag mot Schneider idet Alex blandet seg bort i leken og sparket russeren hardt over skinnbenet så han hylte som en kastrert ulv av smerte. Alex strakte armen rett bakover i skulderhøyde mens han knyttet kun de ytre leddene på høyre hånden og slo et kort men kraftig slag mot øret til motstanderen som bare knakk sammen uten en lyd og ble liggende stille. Marinesoldaten som hadde holdt armene til Schneider fastlåst slapp taket og rygget bakover med panikk i blikket, til ryggen hans møtte husveggen. Han holdt hendene avvergende foran seg og skrek i fistel av ren redsel da han så Alex nærme på  en merkelig sidelengs måte, lett sammenkrøket, med armene lett foroverbøyd og med halvåpne hender. Han lukket øynene og ventet bare på å bli slått halv sanseløs. Ingenting hendte og han åpnet såvidt øynene igjen. 

      ‘Czy rozumiesz po polsku?’ hørte han en iskald stemme spørre. Han nikket såvidt bekreftende på spørsmålet om han forsto polsk mens redselen lyste ut av øynene hans. 

      ‘Hør nøye etter. Neste gang jeg ser deg eller andre marinebøller som forsøker å forta seg på uskyldige folk slipper dere ikke så lett unna. Neste gang går jeg inn for å drepe dere alle sammen. Har du forstått?’ 

      Russeren som sto som limt flatt opp etter husveggen nikket flere ganger.  

      ‘Og nå, forsvinn! Og gi beskjeden videre. Neste gang går turen direkte til likhuset’. 

      Alex og Schneider hjalp Sidowski på bena mens russeren sprang som besatt bortetter gaten og løp nesten ned to patruljerende politimenn som akkurat hadde rundet hjørnet. De så først forbauset etter den skrekkslagne marinesoldaten og ble så oppmerksomme på de fire sivilkledde personene og de fem hvitkledde marinesoldatene som satt eller lå rundt omkring i gaten og stønnet, mer eller mindre bevisstløse, et par av dem rødflekkede av blod. 

      ‘Hei, hva er det som foregår her?’ De to politimennene kom småløpende. 

      ‘Faen også. Det var omtrent det eneste som manglet’, mumlet Alex. 

      ‘Ilona. Erik. Hjelp Sidowski hjem. Stopp ikke opp, dra bare rett hjem, jeg tar meg av disse to og kommer senere. Ilona, fort, hva er adressen? Med utgangspunkt fra Hotell Pomorski.’ 

      ‘Jadwigi Ulice 23, andre etasje. Gå Krzywoustego-gaten fra Zwyciestwa Plass.  Jadwigi er andre tverrgaten til høyre’,  sa hun andpustent og stirret forskrekket på ham. ‘Hva har du tenkt å gjøre?’  

      ‘Det er ikke tid til forklaringer, kom dere av gårde med en gang’. 

      De hadde ikke rukket mer enn et tyvetalls meter unna før de blåkledde politimennene kom dit Alex sto og ventet. 

      ‘Hei, dere tre, stopp øyeblikkelig!’ ropte den største av de to politimennene etter de tre skikkelsene som fjernet seg så hurtig som omstendighetene tillot med den omtåkete og sjanglende Sidowski. Politimannen gjorde tegn til å gå etter dem, men Alex stilte seg i veien for ham. 

      ‘Det er ikke noe som helst å forklare for disse folkenes vedkommende. De ble overfalt av disse russerbøllene, som fikk en omgang juling de fortjente, det er det hele’. 

      ‘Kom ikke å fortell meg hvordan vi skal gjøre jobben vår,’ snerret den store politimannen og trakk tjenestepistolen, mer i den hensikt å skremme denne oppkjeftige fyren enn i den hensikt i å skyte. Han slo ikke av sikringen og gjorde heller ikke mantelbevegelse med sluttstykket på pistolen. 

      Venstrehånden til Alex skjøt ut og la seg over hånden med pistolen, samtidig som han med fingrene på høyre handen trykte kraftig til på nerven i politimannens albue. Han hørte et stønn og pistolen gled ut av den numne politihånden. En Tokarev T-33. Ikke noe rart at politimannen ikke hadde slått av sikringen. Denne pistolmodellen hadde helt enkelt ingen sikring i det hele tatt. 

      Den andre politimannen fomlet med klaffen på hylsteret, men ble stående urørlig da han så kompanjongens pistol i hånden til Alex. Riktignok ble han ikke direkte siktet på, men han forsto at dette var ikke det rette øyeblikket til å forsøke seg med dumdristige heltedåder. 

      Alex strakte fram hånden. ‘Vær så snill å gi meg pistolen din’, sa han høflig, i samme tone som om han skulle ha bedt om opplysninger om hvor jernbanestasjonen lå. "Med tommel og pekefinger, takk". 

      Politimannen så stivt på Alex noen sekunder, uten å røre seg, og trakk så langsomt pistolen opp av hylsteret og rakte den over til Alex. Han trakk ut magasinene i begge pistolene og gjorde mantelbevegelser. Ingen av dem hadde patroner i løpet. 

      ‘Takk. Og nå reservemagasinene’. 

      De to politimennene så på hverandre og de fire russerne som ynket seg på fortauet og ute i gaten. En femte russer lå helt ubevegelig midt i gaten. De adlød uten et ord. 

      ‘Disse rampene her, det såkalte ”broderfolket”i øst forsøkte nettopp å forgå seg på en polsk dame. Er det sånt vi bør finne oss i, sånn uten videre? Eller har vi kanskje blitt fratatt alle slags elementære rettigheter, som om vi var slaver, sånn at drittsekker som disse kan ture fram som de vil og bare ta seg til rette?’ 

      De to politimennene så på hverandre på nytt, og på de fem marinesoldatene. Visst pokker, det var russere. Den ene av politimennene, han som først hadde trukket pistolen, kremtet litt usikkert.  

      ‘Her tar vi like alvorlig på alle overgrep, uansett hvor de kommer fra. Du har muligens rett i det at de ikke fortjente noe bedre, men det er noe som domstolene må avgjøre. Det at du tar fra oss tjenestevåpnene er en alvorlig overtredelse, men vi er villige til å glemme det om du øyeblikkelig leverer våpnene tilbake og følger med oss til politistasjonen for en nærmere redegjørelse om hva som har hendt her‘. 

      ‘Takk som byr, men det med å bli med dere til politistasjonen inngår ikke i planene mine for øyeblikket. Om dere ikke har tenkt å tvinge meg, da‘, tilla Alex med et uskyldig lite smil. 

      Den største av politimennene sukket. Selv om denne fyren ikke hadde vært bevæpnet med tjenestepistolene deres, lå det fem blodflekkete og stønnende argumenter på gaten som frarådde et håndgemeng. ‘Ja vel, så blir du altså ikke med oss for et nærmere forhør, da. Men jeg insisterer på at vi får pistolene tilbake. Det vil bli et helvetes lurveleven ellers. Både for oss og for deg også. Så tar vi oss av a få sendt disse typene til hospitalet før de kreperer her på gaten. Er det i orden?’ 

      ‘Det er i orden’. Alex tømte magasinene for patroner, både de som satt i skjeftet og reservemagasinene. Han gikk bort til en søppeldunk på den andre siden av gaten, og åpnet lokket. Det skramlet i dunken mens patronene, de tomme magasinene og  pistolene etter lyden å dømme fant veien nedover mot bunnen, mellom alskens rask og rot og illeluktende avfall. 

      Med et litt spydig smil til de to politimennene vendte han seg om og gikk inn i en sidegate som lengre fram munnet ut i nærheten av jernbanestasjonen.  

      Bak seg hørte han noen spredte hyl av smerte og eder og forbannelser på russisk idet den ene av politimennene uten å vise altfor mye kjærlig omsorg og medfølelse, dro de to russerne som lå omtrent mitt ute i gata inn på fortauet. Den andre politimannen hadde i mellomtiden veltet søpledunken og var opptatt med å rote rundt i det stinkende innholdet etter pistoler, magasiner og patroner. Humøret til de to politimennene ble ikke bedre ved å høre fnising og lavmælte og lystige kommentarer fra folk i vinduene i leilighetene over gaten som hadde blitt tiltrukket av all ståheien og skrikene fra russerne. 

      Etter å ha svingt flere ganger både til høyre og venstre ved de neste gatehjørnene, følte Alex seg sikker på at han ikke ble forfulgt og satte kursen mot Jadwigi Ulice. Ilona kom ned og åpnet ytterdøren, og etter et raskt kyss fulgte han etter henne opp trappen. Både fru Sidowski og fru Schneider var på hysteriets rand mens de la kalde omslag på sine respektive menn, som vekselvis fortalte hva som hadde foregått. De tidde da Alex kom inn døren etter Ilona og så på ham med store øyne. 

      ‘Hva hendte, hvordan kom du deg unna politiet?’ spurte Schneider. 

      ‘Jeg avvæpnet dem og slengte pistolene deres opp i en søpledunk. Siden gikk jeg min vei, mens de visstnok skulle sørge for en ambulanse’. 

      Det var tidlig på ettermiddagen neste dag da de pånytt satt samlet rundt salongbordet i stuen hjemme hos familien Sidowski. Schneider hadde fått Alex til å love å stille opp for å komme med et meget "interessant forslag", som han uttrykte det. Ilona satt sammen med faren i sofaen og hørte på Schneider. Tilbakelent i en stor ørelappstol fortalte han Alex om "en verdifull sovjetisk prototype av en industripatent" fra krigens dager som skulle være nedgravd et eller annet sted i Polen. Denne prototypen måtte på en eller annen måte smugles over til Vest-Europa og settes i masseproduksjon der for at den polske demokratiske opposisjonsbevegelsen i det hele tatt kunne dra nytte av profitten på salget. 

      Alex tenkte seg om et øyeblikk før han svarte. ‘Det at dere er interesserte i noen utenforstående med litt blandet erfaring i slike saker er vel forståelig, antar jeg. Men Erik, du sier at det dreier seg om "en verdifull prototype av en industripatent fra krigens dager" som er nedgravd i noen trekasser, stemmer det?’ 

      Schneider nikket. ”Akkurat”. 

      ‘Erik, det stemmer ikke, og det vet du også. En industripatent er allemannseie etter 20 år, så som patent er den verdiløs. Videre er russerne ikke så dumme at de ikke har beholdt flere sett blåkopier på noe så "verdifullt". Selv om de mistet prototypen ville de ikke ha noe problem med å lage en ny. Masseproduksjon, sier du. Av hva? Husholdningsartikler? Russerne bryr seg ikke om sånne smådetaljer. Ialfall ikke for et trettitals år siden. En ny våpentype, kanskje? En våpentype, 30 år gammel? Om det er noe sånt det dreier seg om, har de vestlige stormaktene temmelig sikkert hatt både blåkopier og også fullt ferdige modeller i mange år nå. Med andre ord, kassene er bortimot verdiløse, etter min mening.’ 

      Alex tente en sigarett mens de andre tre skottet litt urolig på hverandre. 

      ‘Erik, dere har ymtet noe om at jeg kunne hjelpe til i denne saken, hvilken grunn dere nå må ha for tro at jeg kan utrette noe som dere ikke kan gjøre selv. Men da vil jeg vite nøyaktig hva det hele går ut på, alle detaljene. Hvilke risikoer som medfører, hva konsekvensene kan bli, i det hele tatt, hele historien. Uten å trekke fra, uten å legge til. Dere lurer sikkert på hvilken garanti dere har til å stole på meg, og at alt går smertefritt uten problemer. Til det kan jeg bare svare: Ingen. Ingen kan garantere fullt ut for sluttresultatet i et opplegg som dette, såvidt jeg forstår må det dreie seg om temmelig store saker. Så jeg forstår godt at dere vil tenke dere vel om før dere sier noe til en helt utenforstående som meg.’ 

      Han reiste seg og så på klokken. ‘Hva mener du Ilona, skal vi ta en liten tur ut på byen? Henvendt til Schneider og Sidowski fortsatte han. ‘Det er opp til dere. Om dere bestemmer dere for å fortsette løpet, og om dere vil ha meg med på det, så vil jeg først vite hva det går ut på. I så fall vet Ilona hvor dere kan få tak i meg’. 

Schneider så usikkert på de andre. Sidowski trakk nesten umerkelig på skuldrene. Han hadde først fått høre om Schneiders hemmelighet i går. Ilona nikket med et bestemt uttrykk i ansiktet. Hun reiste seg også og kom rundt bordet og la en hånd på skulderen til Alex. 

      ‘Alex, vær så snill. Sett deg igjen.’ Hun så på Schneider ‘Hva ble dere enige om i går natt, ble det ikke sagt at kortene skulle legges på bordet for Alex? At dere skulle ta sjansen?’ 

      Schneider nølte et øyeblikk, og med et svakt sukk smilte han skjevt til Ilona. 

      "Du har rett. Det var det vi ble enige om. Jeg må innrømme at det var dumt av meg å si så mye tull”. 

      Han vendte seg mot Alex. " Nå vel, det hele begynte vel egentlig i Moskva i 1941 .....", begynte han langsomt. Han fortsatte med de opplysningene han hadde fått fortalt av Weber, så detaljert som mulig.  

      ‘.... og det er altså den offisielle versjonen, eller rettere sagt det som KGB, UB og BND vet eller antar‘, sa han. Han ble sittende et øyeblikk å stirre tankefullt framfor seg.  

      ‘Det som virkelig hendte.....,‘ fortsatte han, og fortalte hvordan han hadde blitt plukket opp av  Løytnant Niesche nordvest for Poznań. Etter hvert kom resten av historien i detaljer, helt fram til han ble sendt hjem til foreldrehjemmet utenfor Koblenz etter kapitulasjonen i 1945, sykkelturen til Strausberg få måneder etter, og det første diamantsalget på syv millioner dollar. 

      Han ristet på hodet og smilte.  

      ‘Disse diamanthandlerene skulle bare ha visst at jeg hadde ventet meg syv millioner Francs, men altså i dollar. Og der kommer de så med en koffert med syv millioner dollar! At jeg ikke ble likvidert på stedet, skyldtes vel at det var jeg som hadde utsett møtestedet, og at de kanskje gikk ut fra som en selvfølge at jeg hadde litt peiling på slike transaksjoner, med en hel liten hær med bevæpnede livvakter og andre forholdsregler, både inne i restauranten og utenfor. Men de var nok ganske fornøyde med handelen allikevel, for såvidt jeg fant ut senere, var summen på syv millioner dollar sannsynligvis bare en brøkdel av den egentlige verdien. 

      Ilona og Alex satt stille som saltstøtter mens de hørte på historien, om utrolige verdier som mest av alt minnet om en blanding av Ali-Baba og Kong Salomon's Miner. Sidowski satt og småtrippet av trang til å spørre datteren etter en nærmere forklaring på enkelte uttrykk han ikke helt hadde forstått, men å dømme etter ansiktsutrykkene til de andre to tilhørerne, fullstendig oppslukte av beretningen, fant han ut at det ikke var det rette øyeblikket til å be om oversettelser. 

      ‘I flere dager etter denne handelen gikk jeg bare rundt og virret som ei blind kråke, helt ør i hodet, mens jeg forsøkte å komme til sans og samling og finne en løsning på hva jeg skulle gjøre med alle disse pengene. Syv millioner dollar er jo en helsikkes masse penger i dag; tenk dere hva syv millioner dollar var for noe mot slutten av 1945! Omsider kom jeg sånn omtrent ned på jorden igjen og oppsøkte en advokat i Frankfurt for å spørre om råd hvordan jeg skulle forholde meg, og hvordan jeg skulle finne en plausibel forklaring på hvordan jeg plutselig hadde kapital til å starte dette transportfirmaet‘. 

      ‘Selvfølgelig nevnte jeg ingenting om hvor stor denne kapitalen var, eller hvor den kom fra. Advokaten - av den typen som ikke stilte altfor mange spørsmål -  skaffet en stråmann i Frankfurt, en viss Waldemar Dorn, en forhenværende fyrbøter på et troppetransportskip som hadde blitt arbeidsløs etter kapitulasjonen. For en viss sum penger og en månedlig fast betaling for å figurere som "finansiell partner" i et nystiftet aksjeselskap, skrev han uten å blunke under på registreringspapirene advokaten la fram for ham. Inkludert en salgskontrakt og kvitteringer uten datum som når som helst ville gjøre meg til eneeier. Avtalen var at den månedlige lønnen til Dorn var for å holde kjeft om hele transaksjonen, men noen måneder etterpå kontaktet advokaten meg og fortalte at Dorn gikk rundt på byen og festet og sto i samtidig som han skrøt av den "rike kompanjongen sin i Koblenz".  

      Vi tok et møte med Dorn, og spurte om han ikke kunne tenke seg til å emigrere, jo lengre vekk fra Tyskland, desto bedre. Det hadde han ingenting å innvende mot, snarere tvert om, ettersom han ikke hadde noen slags familiebånd som hinder. Før krigen hadde han vært i handelsflåten, og etter det han hadde sett og hørt mente han at Brasil kunne være en fin plass for å begynne på nytt. Etter hva han sa, kanskje med en kombinert restaurant-nattklubb eller lignende i Rio de Janeiro. Som sagt så gjort. Han fikk en enveisbillett til Rio de Janeiro og en ganske betydelig sum amerikanske dollar, og noen få dager etter at han fikk passet sitt, dro han til Brasil. 

      Nåvel, i mellomtiden hadde jeg kjøpt de to første lastebilene, angivelig finansiert av denne Dorn, for en brøkdel av det  forretningsmannen i Marseilles og denne mystiske tjukkasen betalte meg for smykkene. Resten av pengene satte jeg inn på en konto i en sveitsisk bank, i Zürich. Transportforretningen gikk meget bra, for det var et nesten umettelig behov for transporttjenester i gjenoppbygningstiden etter krigen. Noe over et år senere, men denne gangen uten å forhaste meg for ikke å gjøre en altfor dårlig handel, lokaliserte jeg en anerkjent diamantekspert i Antwerpen. Han ordnet med en kjøper av bortimot halvparten av det jeg hadde igjen av smykkene, og pengene for dette salget ble overført direkte til kontoen jeg hadde i Zürich. Jeg syntes det var litt ubekvemt å ha en formue i smykker og diamanter i pengeskapet hjemme, så etter ennå et års tid solgte jeg resten gjennom den samme diamanthandleren, og også nå ble pengene overført til samme bankkonto i Zürich. 

      Resten er fort fortalt. Jeg kjøpte en liten bondegård i utkanten av Koblenz.  Den gangen var den ganske forfallen, men det forandret jeg snart på, samtidig med at jeg bygde den villaen jeg nå bor i. Omtrent på samme tiden registrerte jeg et holdingfirma i Sveits. Gjennom dette holding- firmaet ble det i sin tur registrert et transportfirma i Rotterdam, som i sin tur "kjøpte" halvparten av transportfirmaet mitt i Koblenz, til overpris. Pengene for denne transaksjonen ble reinvestert i utvidelser av det tyske transportfirmaet, selvsagt med tilsvarende sum fra min egen konto i Sveits, via den "hollandske partneren" i Rotterdam. 

      Vel, på denne måten bygde jeg altså  opp et helt lite transportimperium i løpet av ganske få år, uten at det ble mer kommentarer rundt omkring i nabolaget og blant bekjente enn at "denne Schneider er en smart forretningsmann, med et skarpt øye for å finne de riktige finansielle partnerne, samt en bra porsjon hell."  

      Schneider slo ut med hendene. ‘Og det er vel omtrent det hele,’sa han til slutt. Han følte seg på en måte lettet, og samtidig litt bekymret. Nå fikk det enten bære eller briste. Terningen var kastet. 

      Det var stille en stund. Ingen sa noe. 

      Ilona gikk ut på kjøkkenet og kom et øyeblikk etter tilbake med en ny kanne kaffe. 

      ‘Ja, det var jo litt av en historie‘, mumlet omsider Alex lavt. ‘Men si meg en ting - hvorfor har du fortalt oss alle disse detaljene angående transportfirmaet ditt, og hvordan du bygde opp det hele? Veldig interessant i og for seg, men det har vel egentlig lite å gjøre med de kassene som ligger nedgravde i dette skogholtet lenger sydpå?” 

      Schneider smilte.  

      ’Det har du kanskje rett i, men poenget er at jeg er ikke ute etter noen som helst slags økonomisk vinst i dette. Tvert imot kommer det antakeligvis til å koste meg en del penger, men det tar ikke fra meg nattesøvnen. Transportforretningen går bedre enn noensinne, og i den sveitsiske banken i Zürich har jeg fortsatt en formue som beløper seg på ganske mange millioner, enten du vil uttrykke det i mark, dollar eller pund. Kort sagt, jeg har mye mer enn det jeg har behov for.  

      ”Jaha, det høres jo bra ut, men hvorfor …” 

      ”La meg fortsette. Som jeg sa fra begynnelsen av, det hele går ut på å støtte demokratiske tendenser her i Polen. Forresten, ikke bare i Polen, men også i andre Østeuropeiske land, inkludert Sovjetunionen. I løpet av de siste dagene, fra jeg bestemte meg for å komme over hit til Szczeciń for å snakke med Wiktor om saken, har jeg tenkt en hel del fram og tilbake på dette. Den første impulsen gjaldt riktignok Polen. Som du vet, har både Tyskland og Sovjetunionen sine svin på skogen når det gjelder dette landet. Samt flere av de vestlige allierte gjennom den tuskehandelen de gjorde med Sovjet i 1945, med Polen som bytteobjekt. Men hva hender om vi lykkes med en demokratisering kun her i landet? Et nytt Ungarn 1956 eller Tsjekkoslovakia 1968. Russerne vil ikke finne seg i altfor demokratiske forhold, og så har vi det hele gående igjen, med KGB, Spetnaz, stridvogner og det hele. 

      Schneider stoppet opp og så på de tre tilhørerne. De nikket. Så langt var de alle overens. 

      ”Derimot, med de verdiene jeg har fortalt om, kan vi finansiere en mye bredere front - demokratiske bevegelser i samtlige kommuniststater, inkludert Sovjet. Økonomiske bidrag til streikende arbeiderne, intellektuelle, demokrater. Finansiering av tidsskrifter. Bestikke politikere og høytstående tjenestemenn, både innenfor etterretningstjenesten og ellers, direkte eller indirekte. Rett og slett kjøpe stemmer til å få vekk de konservative erkekommunistene,  og få inn de mer moderate i forskjellige østblokkregjeringer - i Warszawa, Praha, Budapest, og så videre, og spesielt i Moskva - jeg gjentar - spesielt Moskva. Uansett hva vi kan gjøre i de forskjellige satellittstatene, kommer vi ikke så langt på vei uten en viss forståelse, eller kanskje vi kan kalle det "velsignelse" fra Moskva, uten intervensjoner. Med konservative kommunister som Breshnjev ved roret kan det hele slå ut i motsatt retning, til "aktiv motstand", og det eneste vi oppnår kan bli noe lignende en ny Stalintid. Både i det Sovjetiske politbyrået og i det Øverste Sovjet finnes det moderate og demokrativennlige elementer, men de blir holdt utenfor og kommer helt enkelt ikke til orde. Med de riktige økonomiske ressursene kan disse mer moderate folkene kjøpes eller bestikkes oppover rangstigen, samtidig som den eldre garden etter hvert kan overtales til å "førtidspensjoneres", både med en statlig pensjon og en ekstra, uoffisiell og mer rundhåndet "pensjon" fra oss. 

      Schneider rettet blikket mot Wiktor og datteren  Ilona. 

      ”Korriger meg om jeg tar feil, men etter det jeg forstår er 80 til 90 prosent av befolkningen her i landet katolsk. Stemmer det?‘ 

      Begge nikket alvorlig. 

      „Hvor mange av disse som er praktiserende katolikker, er vel kanskje litt vanskeligere å si, men en sak er sikker: Den Katolske kirken står høyt i kurs hos folk flest, kanskje ikke først på grunn av religionen i seg selv, men muligens fordi den støtter opp om befolkningens krav på reformer og øket demokrati. Akkurat av den grunn har det også stadig vekk vært mye bråk og krangel mellom kirken og regjeringen. Nåvel, la oss si at om vi foruten å gi økonomisk støtte til de forskjellige liberale tendensene og fraksjonene, samtidig også gir økonomisk støtte til den katolske kirken? At vi kanskje gjennom diverse påtrykk og overtalelser - og med overtalelser mener jeg litt større donasjoner av forskjellig art til de forskjellige prosjektene som den katolske kirken har rundt omkring. Kanskje vi kan få høytstående representanter, som for eksempel biskoper eller kardinaler fra den polske kirken inn i Vatikanet? Som igjen, i sin tur, direkte eller indirekte, kan øve et visst press på regjeringen, både her i landet og ellers i østblokken?‘ 

      Sidowski og datteren så forferdet på hverandre, siden på Alex som satt urørlig og lyttet uten å foretrekke en mine, og tilbake på Schneider. Fyren var jo spik pine helt forrykt! 

      Schneider forsto uttrykkene deres, og han lente seg fram i stolen mens han med et lite smil holdt håndflatene avvergende og beroligende opp foran seg. 

      ‘Ta det med ro, jeg har ikke gått helt av skaftet. Det jeg sier er at det finnes muligheter. Se bare på den nåværende polske regjeringen under ledelse av Gierek. Udugelighet og korrupsjon i fleng, hvor du enn snur deg. Tror dere at situasjonen er noe særlig forskjellig i de andre Østblokkstatene? Eller i Sovjet-Unionen? Eller i et stort antall vestlige demokratier, for den sakens skyld? Eller tror dere at Vatikanet er totalt upåvirkelige ovenfor sunt vett og logikk, spesielt med hjelp av noen fete donasjoner? OK, jeg innrømmer at når det gjelder Vatikanet, er argumentene og framgangsmåten kanskje litt annerledes, men tror dere at det er totalt umulig?‘ 

      Han ristet langsomt på hodet. 

      ‘For folk flest, ja vel, alt dette høres selvfølgelig ut som ren og skjær utopi. Men om vi lykkes med å få alle disse smykkene og diamantene over til Vesten og få de omsatt i kontante penger, vil det hele stille seg annerledes. Jeg har ingen formening hvor mye det hele kan være verdt på det åpne verdensmarkedet, men sånn anslagsvis skulle det absolutt ikke forundre meg om det kan tilsvare det sammenlagte årsbudsjettet til flere land.‘ 

      ‘Etter min mening - det kan la seg gjøre å akselerere demokratiseringsprosessen i Øst-Europa. Vi kan gjøre det.‘ 

      Alex hadde sittet framoverbøyd med albuene på knærne mens han hørte på argumentasjonen til Schneider. Nå kikket han bort på de to andre tilstedeværende, og tilbake på Schneider igjen samtidig som han førte kaffekoppen til munnen. Han ristet langsomt på hodet mens han smilte svakt.

‘Ja, ingen kan i alle fall beskylde deg for å mangle ambisiøse prosjekter. Og hvor lang tid hadde du tenkt at den vil vare, denne private "krigen" din, eller hva du nå vil kalle det?’ 

      Schneider trakk på skuldrene. ‘Ti, femten, tyver år. Hvem vet. Kanskje mer. Om vi kan lokalisere kassene. Om vi kan få dem over til Vest-Europa og få det hele omsatt i kontanter. Om vi ikke blir likvidert før vi kommer så langt av KGB eller UB, eller hva de nå heter alle disse etterretningstjenestene. Som du ser, er det mange "om" med i bildet“. 

      Han så på Alex. ‘Forstår du nå hvorfor vi foretrekker en helt utenforstående, som verken er polsk, tysk eller østtysk? En som kan reise litt rundt omkring som turist og oppføre seg som en vesteuropeisk turist, med alle de rare og eksentriske påfunnene en turist ofte har, uten å vekke noe særlig oppsikt.‘  

      ‘Men det må da finnes medhjelpere i fleng her, folk som dessuten har lokalkunnskaper?‘ 

      ‘Du mener polske medsympatisører? Jo visst, det finnes millioner av dem. Men hvem er til å stole fullt og helt ut på? Noen blir forfulgt, og andre blir bare holdt under oppsikt. Og samtlige av disse gruppene kan være innfiltrerte av UB-folk. Et sånt prosjekt som vi snakker om her ville bare sive ut etter hvert, og ...... poff!  Tenk deg hvor glade kommunistene ville bli om de fikk alle disse diamantene servert på et fat. Det finnes dessuten en annen årsak. La oss si at vi finner folk til å hjelpe oss. Jaha, og hva så? Tror du at dette opplegget er noe for amatører, som sannsynligvis kommer til å trampe i klaveret ved første anledning?‘ 

      ‘Jaha, så du mener altså at jeg er en slags proff i dette game'et, hva?‘  

      ‘Nei, jeg sa jo ikke akkurat det. Men du er ingen ren amatør, heller, såvidt jeg kan forstå av de erfaringene du har både fra Narkotikabyrået og fra Rangers. Og at du kan ta vare på deg selv i en litt kinkig situasjon fikk vi jo bevis for i går natt. Det vi så da var definitivt ikke noe du hadde lært på søndagsskolen.‘ 

      ‘Ja vel, det kan så være. Men hva får deg til å tro ...?‘ 

      Han ble avbrutt av Schneider. ‘Jeg vet hva du vil si. Om det ikke er nok at både Wiktor og jeg tror at du er rette mannen for dette, så går dessuten Ilona helt og holdent god for deg’. 

      Alex så spørrende på Ilona. ‘Jeg sa bare at du var til å stole på, etter min mening. Sa jeg noe galt, kanskje?’ 

      ‘Nei, nei da, det er bare....,‘ mumlet Alex og ristet lettere forvirret på hodet. ‘Kvinnfolk. Men hvem pokker begriper seg på kvinnfolk, forresten’, tenkte han. Det var ikke første gangen at den såkalte kvinnelige intuisjonen hadde forbauset ham. 

      ‘Vel, hva mener du nå om det hele, da?‘ spurte Schneider. ‘Tenk over det, om du vil. Men husk at om du slår til, og vi får disse kassene over til den andre siden av jernteppet, så er ikke jobben ferdig med det. Det er bare begynnelsen. Det vil si, om du er interessert i å fortsette. Jeg kommer til å trenge dyktige og pålitelige medarbeidere til å bygge opp en egen informasjons- og sambandstjeneste - eller kall det etterretningstjeneste, om du vil. Rådgivere som kan bistå til å bruke både opplysninger og penger på best mulig måte. En jobb som økonomisk sett mangedobler det du noensinne kan håpe å tjene som ingeniør. Men også mange ganger farligere, som du kanskje forstår.‘ 

      Alex ble sittende i bortimot et halvt minutt uten å si noe. 

      ‘Det første problemet som må løses er å lokalisere kassene. Det er egentlig et mindre problem. Enten finner vi dem, eller så finner vi dem ikke. Om vi ikke finner dem så forsvinner jo hovedproblemet, nemlig hvordan vi transporterer kassene ut fra Polen’. 

      ‘Du sier "vi". Betyr det at du er med oss?’ spurte Ilona med et anspent uttrykk. 

      ‘Tja, det gjør vel det. Hva mener dere, kanskje det ikke hadde vært så dumt med en liten utflukt til Witnica i morgen, eller hva?’ For seg selv spurte han seg det samme spørsmålet som for snart seks år siden, da han satt på ruteflyet fra Baltimore med kurs for Seattle og et elementært opplæringsskurs i Narcotics Bureau.         

      ‘Alex, hva i helvete har du nå rotet deg bort i?‘ 

 


 

 

      Ved tolvtiden neste dag svingte  Wiktor Sidowski til høyre ved Gorzów Wielkopolski, bortimot ni mil syd for Szczeciń, og fortsatt på veien i retning av Kostrzyn. Den grålakkerte, tilårskomne Moskwitchen hadde nettopp passert Witnica.  Schneider, i forsetet sammen med Sidowski, satt anspent og studerte den høyre siden av veien og den bakenforliggende skogen, hovedsaklig gran- og eiketrær. Av og til slo han hjelpeløst ut med hendene og ristet på hodet. Det hadde gått 29 år siden han var der sist, den gangen på flukt vestover fra de sovjetiske styrkene. 

      Med Witnica 2-3 kilometer bak seg, vendte han seg mot Sidowski og siden mot Alex som satt ved siden av Ilona i baksetet. 

      ‘Det kan ha vært omtrent her som vi tok av fra veien og inn i skogen, men jeg er langt ifra sikker. Det er atfor mange år siden’.  

      ‘Da foreslår jeg av vi stopper her og får oss litt kaffe og et par brødskiver’, sa Alex. Sidowski fant en brukbar avkjørsel og parkerte bilen noen meter inn i skogen til høyre, på oversiden av veien. De slo ut de sammenleggbare stolene og et campingbord, og for en hvilken som helst forbireisende var de bare noen som var ute på en liten utflukt og nå satt og hygget seg med brød og drikkevarer etter landeveien. 

      ‘Som jeg sa, det kan ha vært her eller i nærheten. Vi hadde ikke kjørt mer en noen minutter forbi Witnica før Niesche beordret meg til å kjøre av veien til høyre og inn i skogen, kanskje 200-300 meter innover fra veien.’ 

      ‘OK. Mens dere fortsetter her ved bordet og holder fasaden som vanlige folk på en uskyldig picnic, tar Erik og jeg oss en liten spasertur innover i skogen’,  sa Alex til Ilona og faren.  

      ‘Si ifra om du ser det aller minste du kan dra kjensel på, eller noe som er ganske likt. Det vil hjelpe oss en hel del senere, når letingen setter i gang for alvor.’ 

      De ruslet rundt inne i skogen i bortimot to timer, og Schneider kom av og til med noen bemerkninger når han syntes han så noe som lignet plassen hvor kassene hadde blitt gravd ned. Alex hadde etter hvert fått et noenlunde klart bilde på hva han skulle se etter. 

      Tilbake til bilen drakk de litt mer kaffe mens Schneider pånytt gikk igjennom alt det han kunne huske fra siste gangen han var der for snart tretti år siden.  

      ‘Kassene var cirka 50 lange, og omkring 30 cm. brede‘. Mens han snakket viste han de omtrentlige målene med hendene. Høyden på kassene kunne vel være noe sånt som 20-25 cm. Alle sammen hadde jernbeslag og en kraftig hengelås. Som jeg nevnte før var de fordømt tunge. Det var bare såvidt jeg klarte å få dem over til gropen. 

„Hvor mange kilo, tror du?“ 

„Vanskelig å si, men langt bortimot hundre kilo, tror jeg. Det var så jeg nesten lettet ryggen ut av ledd. Nåvel. Jeg stablet altså tre kasser ved siden av hverandre i bunnen på hullet, og de andre tre på toppen.  

      ‘Det vil si at det øverste laget av kassene har til sammen en overflateflate på 50 cm ganger cirka en meter, ikke sant?‘ 

      Schneider nikket bekreftende. „Noe der omkring“. 

      ‘Hva med jordlaget over kassene til slutt?‘  

      ‘Jeg spadde mellom 15 til 20 cm jord over kassene, og den overflødige jorden fikk jeg ordre om å slenge litt hist og pist til begge sider. Etterpå dekket jeg til det hele med litt kvister og brask‘. 

      ‘Tråkket du til jorden over kassene?‘ 

      ‘Nei‘.  

      ‘Det vil si at det muligvis vil være en rektangulær fordypning i bakken der kassene ligger’, sa Alex. ‘Etter såpass mange år kan vi vel gå ut fra at jorden over kassene har sunket sammen noe‘. 

      Det ble taust mellom dem. Ilona fylte i koppene til Alex og Schneider. 

      ‘Det må ha vært en elendig kvalitet på disse kassene om de kan revne så lett etter et fall på under en meter på en myk skogbunn‘, mumlet Alex halvveis for seg selv. 

      Schneider så stivt på Alex et øyeblikk med store øyne, som om han plutselig hadde sett en marsbeboer foran seg, og slo seg selv for pannen. 

      ‘Selvfølgelig!’, sa han. ‘Hvordan kunne jeg ha glemt en sånn detalje. Kassen falt ikke på skogsbunnen, men på en stor, flat sten, bortimot sirkelformet. Kanskje 70-80 centimeter i diameter, og som stakk noen centimeter opp fra bakken. 

      ‘Selvfølgelig, hvilken idiot jeg er!’, gjentok han.‘ Det er jo mye enklere å lokalisere en flat sten over bakken enn et halvt dusin trekasser under bakken.. Om bilen sto 3-4 meter fra hullet, så vil det si at denne flate stenen er bare et par meter fra det stedet hvor kassene ble gravd ned.’ 

       

      Sidowski kjørte langsomt videre vestover mot Kostrzyn, uten at han derfor vakte oppsikt som lusekjører.  

      ‘Å kjøre langsomt her er ganske vanlig. De i Polen som har bil steller pent med kjøredoningen sin. Her er det ikke bare å gå inn til bilforhandleren og be om en ny‘, bemerket Ilona. 

      Schneider fortsatte å studere den høyre siden av veien og skogen bakenfor, men kunne ikke bidra med flere opplysninger av verdi. Allikevel hadde de nå et mer optimistisk syn på mulighetene til å lokalisere kassene, og fortsatte å dra opp diverse alternativer på hvordan de skulle gripe saken an videre. 

      Som så mange andre på utflukt i området kjørte de ned til broen i Kostrzyn for å se Warta fra øst munne ut i Odra, som grenseelven heter på polsk, og å se over til Honecker's Østtyske Demokratiske Paradis på den andre siden, hvor den samme elven gikk under navnet Oder. 

      Tilbake til Witnica stoppet de ved et vertshus for å få noe å spise. Ilona kom stadig med begeistrete utbrudd over hvor sjarmerende hun syntes landsbyen og omegnen var, og den vakre skogen der de hadde rastet noen timer før. Hun spurte innehaveren om det fantes noen campingplass i nærheten, men det visste han ingenting om. En av stamgjestene trodde at det kunne finnes noe slikt borte ved Gorzów Wielkopolski, mens en annen var nesten helt sikker på at det fantes en i Kostrzyn. Men i nærheten av Witnica? Nei, ikke noe sånt akkurat her, nei. 

      Ilona så fryktelig skuffet ut. Hun hadde blitt så begeistret for akkurat dette området, denne koselige landsbyen, osv. Det var så at hun og forloveden hadde tenkt å dra på telttur til sommeren, og, ja, som sagt, disse omgivelsene var jo så romantiske.  

      Landsbyboerne så på hverandre og smilte, trakk på skuldrene. Ja, om det var så romantisk, så var det vel det, da, tenkte de. Selv kjente de ikke til at det fantes noe romantisk i hele området, men det var vel fordi de ikke så noe annet, år ut og år inn. 

      Innehaveren av vertshuset fikk en idé. ‘Det går jo an å slå opp telt borte i skogen også’, mente han.  

      ‘Tror du det? Men vi må vel spørre eieren?’  

      ‘Eier og eier. Det er jo statens eiendom. Som omtrent alt mulig annet’, la han til uten entusiasme.‘ Men jeg kjenner forvalteren, gamle Jarosław, han kommer ofte innom her. Jeg skal prate med han, så ordner nok det seg. Særlig hvis dere tar med en flaske vodka til ham når dere kommer,’ flirte han og blunket til Ilona. 

      På veien tilbake til Szczeciń satt Sidowski og funderte på dette med den planlagte teltturen til de to "forlovede" til sommeren, som de andre hadde kokt sammen under bilturen mellom rasteplassen i skogen og Kostrzyn. Han hadde satt seg litt på bakbeina der, men ettersom han ikke kunne komme med noe bedre forslag hadde han vært nødt til å gi etter. Men i hans ungdomstid ville jo en sånn løsning ha vært uhørt. Han kunne forestille seg protestene til kona når hun fikk rede på at Ilona planla en telttur til sommeren med denne utlendingen. Å dømme etter de blikkene de to ungdommene vekslet med hverandre av og til når de trodde at ingen la merke til det, var det nok liten tvil om at dyden til Ilona kom til å befinne seg i faresonen til sommeren. 

 

      Blant stamgjestene på vertshuset i Witnica som hadde smilt litt av Ilonas spontane begeistring over det romantiske området og landsbyen, var også Ivan Selnek, politisk kommissær i landsbyen. Til å begynne med tenkte han ikke noe mer over det hele, men da han kom hjem utpå ettermiddagen, og mens han slurpet i seg en tallerken med "borszcz" - kålsuppe med bleke, visne blad fra i fjor som kona hadde laget i stand - husket han en av de mange instruksene han hadde fått fra fylkeskontoret i Gorzów Wielkopolski. Tankene pendlet fram og tilbake, om han skulle ringe eller ikke angående noe så dumt. Kanskje det var like bra å bare glemme det hele. Han bestemte seg. Ordre var ordre, så fikk de byråkratene på fylkeskontoret selv finne ut av det hele, og gjøre hva de ville med saken. Om de nå gjorde noe i det hele tatt. 

      ‘Kommissær Wróblewski? Ja, det var bare det der som dere ga instrukser om en gang for flere år siden, det der om at hvis noen viste en spesiell interesse for dette området her i Witnica, ja, jeg vet ikke om du husker det, det er kanskje helt foreldete saker nå, men ja, det vil si, det var altså et par unge folk her i dag som var fryktelig interesserte i å slå opp telt ute i skogen her nå til sommeren. Nei, et helt vanlig par, forlovede så vidt jeg skjønte. Hva? Nei, hun var polsk, men jeg hadde inntrykk av at forloveden var utlending. Nesten sikker, forresten. Mellom 25-30 år, tror jeg. Nei, de var sammen med to karer, begge i 50-års alderen eller noe der omkring. Nei, ingen peiling. Kanskje de bare vil "prøvekjøre" litt for seg selv først, for når presten først har sagt amen, da er det jo kroken på døra. Akkurat, da er det i seneste laget å angre seg, he-he-he.‘ 

      Landsbykommissær Selnek la på luren og stirret dystert framfor seg. ‘Skulle ønske at jeg også hadde hatt vett nok i skallen til å prøvekjøre først’, mumlet han. 

 


 

 

Warszawa, Polen. 

      Sjefskommissær Kowalski på hovedkontoret i Warszawa til UB -"Urząd Bezpieczentswa"- den polske etterretningstjenesten,  dro fingrene gjennom det grå håret og så med avsky på den korte meddelelsen fra Gorzów Wielkopolski som lå på bordet framfor ham. Ennå en idiot av en lokalkommissær som så spøkelser på høylys dag. Hvor mange hadde det vært av disse opplysningene gjennom årenes løp? Hundrevis? Han hadde forlengst kommet av tellingen.  Det hadde gått en generasjon siden disse diamantene til Stalin forsvant, og han var nesten hundre prosent sikker på at de aldri ville bli funnet.  

      Hadde kanskje ikke de forskjellige kontaktene de hadde hatt gjennom årenes forløp innenfor den vesttyske etterretningstjenesten opplyst at den eneste overlevende fra kuppet hadde vært savnet siden 1945? Det ville si at enten var han død og hadde tatt med seg hemmeligheten til helvete - ja det var jo der SS-folk etter sigende havnet - eller så hadde han klart seg unna til Sydamerika eller noe sånt, og da hadde han jo for pokker vært tilbake forlengst for å hente sakene og bodde nå i sus og dus et eller annet sted i verden under falsk navn. 

      Dessuten var det russerne som gjorde sånt forferdelig oppstyr om saken. De kunne dra ut og lete etter de forbannede diamantene sine selv. Som om den polske sikkerhetstjenesten ikke hadde nok å gjøre med å følge opp alt det andre tullballeriet både fra russisk og polsk hold.  

      Men dette evinnelige maset med edelstenene til Stalin hadde hatt høy prioritet i flere år. Like bra å gjøre det de bestandig hadde gjort i lignende tilfeller, selv om det jo var å kaste bort tiden.  

      Han lente den lange tynne kroppen fram i stolen og tok opp intern-telefonen.  

      ‘Jan, finn fram mappen med "Instruks 398/49". Denne gangen er det teltturister nede i Gorzów Wielkopolski-området. Nei, for helvete, ikke ennå. Ikke engang turister er så skrullete at de drar på telttur på denne tiden av året. Til sommeren, visstnok. En utlending, 25-30 år, antagelig med turistvisa, påstått forlovet med ei polsk jente. Akkurat, det samme vanlige. Sjekk listene hos immigrasjon først, de siste to ukene. Om fyren er forlovet så bor han vel hjemme hos familien til dama, men for alle tilfelles skyld, sjekk hotellregistre, pensjonater og fanden og hans oldemor. Finner du noen som passer til beskrivelsen, så vet du jo resten, med mikrofoner og hele balladen. Nei, det er umulig å si, han kan jo være hvor som helst.  Hva?  Langt i fra, det tror jeg ikke, men du vet, noe skal jo statens penger brukes til. Så lenge det ikke er til noe nyttig så er alt vel’.  

      Han la på luren og så på klokken. Nok for i dag.  

 

      Hjemme i den lille leiligheten i Ogrodowa Ulice hvor han hadde bodd alene siden konen døde av en akutt lungebetennelse for snart fem år siden, sparket han av seg skoene og dumpet ned i sofaen med en flaske øl. I avisen annonserte de en italiensk film klokka åtte på TV. Akkurat nå var det et program om Pablo Picasso, så TV' fikk lov å stå med mørk skjerm  Han ga blanke blaffen i hele Picasso, det var jo helt sprøtt å male folk med et øye der munnen skulle være, og med et øre mitt i panna. 

      Og nå en lang-weekend på grunn av påsken. Vel, offisielt så hette det jo "vårferie". For noe fordømt tull. Hvilken idiot som helst visste jo at det var en maskert påskeferie, bare for å holde kirken noenlunde i ro. Kowalski sukket nedstemt. Uten noe annet å gjøre i de nærmeste dagene enn å gå i ring rundt i leiligheten, ned på baren rundt hjørnet for å ta en øl eller to med andre stamgjester, prate litt fotball, kanskje et parti sjakk, tilbake til leiligheten, lage litt mat, vaske opp, se på noe av det sølet de sendte på dumboksen, med en øl eller to, og så til sengs. Stort sett samme rutinen hver dag. Ikke ville han dra å besøke datteren og svigersønnen i Gdańsk heller, for de skulle visstnok få besøk nå i påsken av noen gamle venner fra studietiden, med unger og det hele. 

      Helvete også. Han hadde glemt å forutse og forberede en eller annen "sak" som trengte litt personlig oppfølgning disse dagene. Noe som kunne godtas som unnskyldning god nok til å dra ut fra Warszawa på tjenestereise for å "undersøke litt nærmere" angående et eller annet, med reise, hotell og diettkostnader for statens regning. Han tenkte igjennom de sakene han hadde for øyeblikket inne på kontoret. Nei, det var tynne greier å koke sammen en tjenestereise utenfor Warszawa på, særlig med tanke på at diverse underordete i sikkerhetstjenesten allerede hadde tatt seg av den nødvendige oppfølgingen utenbys. Han bannet igjen og det litt lange hesteansiktet så ennå mer nedstemt ut. 

      Forresten, det var det "høy-prioritets"-vrøvlet i området mellom Poznán og grensen til DDR. Hva hette den nå igjen, den lille landsbyen i nærheten av Gorzów Wielkopolski? Wat...Wer ...Wit... et-eller-annet. Witnica? Akkurat, det var det. Witnica. Kanskje det var en sånn liten småkoselig landsby med kombinert vertshus og pensjonat midt i sentrum og staute bønder med gummistøvler som det luktet grisemøkk av. Der var løsningen på dilemmaet. Ikke noe steking, koking eller oppvask i helgen. Bare ta det med ro, slappe av, sitte på vertshuset og spise hjemmelaget mat. Ta en øl i ny og ne og høre på alle røverhistoriene landsbyboerne fortalte hverandre etter noen drammer med vodka. 

      Han slo nummeret til fylkeskontoret i Gorzów Wielkopolski og spurte om det fantes noe pensjonat eller lignende i Witnica. Jo da, det fantes et par vertshus der med innlosjeringsmuligheter. Betydelig lettere til sinns så Kowalski på klokka og plukket opp telefonen igjen og ringte sitt eget kontor. Jan, hans assistent burde være tilstede ennå. 

      ‘Hei, Jan, det er meg igjen. Angående den opplysningen vi fikk i dag, det med de teltturistene til sommeren i Witnica. Det er noe der som har fått meg til å fundere litt. Jeg synes det er litt rart at de bestemmer seg så lang tid i forveien til å dra akkurat til det området. Og så de to eldre karene. Hva hadde de å gjøre sammen med et forlovet par på en dagsutflukt i bil? Ikke noe spesielt å ta eller å føle på, men jeg vil allikevel benytte disse dagene til å ta en tur ned til Witnica og høre meg for litt nærmere. Det skal jo undersøkes allikevel. Si til vakthavende at han fyller i de vanlige papirene, rekvisisjoner og det hele, så kommer jeg innom i morgen tidlig på vei til sentralstasjonen.’ 

      I den andre enden flirte Jan for seg selv. ‘Jasså, gubben, så du fant til slutt ut at du ikke ville sitte alene hjemme i leiligheten å humre for deg selv’, tenkte han. 

 

Witnica, Polen 

      Det var tidlig på formiddagen, og toget hadde nylig gjort et kort stopp i Konin, omtrent halvveis til Gorzów Wielkopolski. Kowalski satt i restaurantvognen og nippet til et glass sliwowice etter svinekoteletten med poteter og saus og så ut på flate landskapet med åkrer på begge sider som forsvant forbi vinduet, og enger som begynte å få litt vårlig grønnskjær etter den relativt milde vinteren. På hovedkontoret hadde han tatt med et sett ID-papirer som riktignok sto i det riktige navnet hans, men som slo fast at han var "inspektør i den polske statens jernveier". Han hadde forlengst funnet ut at  legitimasjonspapirene fra sikkerhetstjenesten ofte hadde negativ virkning. Mange lukket seg som østers og visste ikke noe i det hele tatt om noe som helst. 

      Den lokale sjefen for sikkerhetspolitiet i Gorzów Wielkopolski tilbød ham transport med en russsiskfabrikert Zim, inkludert sjåfør, men Kowalski forklarte at han reiste inkognito og foretrakk en litt eldre modell av en Moskwitch uten sjåfør i de nærmeste to-tre dagene for å reise litt rundt omkring, hit og dit, uten å vekke oppsikt. 

      Framme i Witnica stoppet Kowalski bilen ved et toetasjes vertshus av grå mursten som trengte sårt til en oppussing. Det lå litt for seg selv, og fra det som han antok var en jordflekk bak huset hørte han kaklingen av noen høner. Det var ikke så lenge siden han hadde spist på toget, så han bestilte bare en liten omelett og en øl. Det var litt for tidlig på ettermiddagen til at det var noe særlig med folk på vertshuset. Et par gubber borte i en krok som satt og smådrakk sliwowice mens de husket gamle dager, og tre unge fyrer i begynnelsen av tyveårene satt rundt et bord med hver sitt glas øl og diskuterte fotball. 

      Kowalski skjøv fra seg den tomme tallerkenen og bestilte et glass vodka. Han studerte innehaveren. Det så ut som fyren kjedet seg litt. Ikke så rart, lokalet var jo nesten tomt. Han bestilte vodka nummer to og slo innbydende med hånden mot pinnestolen på den andre siden av det litt ustødige bordet som en gang i tiden hadde vært brunmalt. 

      ‘Hvorfor ikke slappe av med en vodka? Jeg spanderer.’ 

      Vertshuseieren smilte, og etter å ha hentet seg et vannglass halvfullt med vodka, satte han seg ned. 

      De satt en stund og pratet litt løst og fast, bare avbrutt et par ganger av ungdommene som ville ha påfylling. En av dem begynte å bli litt høyrøstet og slo i bordet så ølflaskene hoppet mens han fordømte seg på at keeper'n på fotballandslaget burde ha vært skiftet ut for lenge siden og satt til å spa møkk. 

      Innehaveren hevet stemmen et par oktaver og sa noe om at de fikk dempe ned volumet litt, ellers ble det ikke mer øl. Han vendte seg på nytt mot Kowalski, som fortsatte beretningen om at han var enkemann og bodde alene i Warszawa, ansatt i jernbanen. For øyeblikket vikarierte han i Gorzów Wielkopolski. Nå hadde han et par  dagers ferie og ville til et sted der det ikke fantes noen større jernbanestasjon i nærheten, og der folk heller ikke snakket jernbane dag ut og dag inn. 

      ‘Da har du kommet til rett sted, ’ smilte innehaveren. ‘Nærmeste knutepunkt for jernbanen er i Gorzów Wielkopolski, over to mil herfra. Her har vi bare et lite stoppested for banen ned til Kostrzyn, og som ingen bryr seg for mye om’. 

      ‘Ja, det høres jo ikke altfor ille ut’. Kowalski var tankefull. ‘Leier du ut rom også? Om du har noe ledig så kanskje blir jeg her et par dager for å ta livet med ro, bare spise og drikke’. 

      Kort etter var han installert på et av de fem rommene vertshuset disponerte over, med utsikt over bakgården med både grisehus og hønsehus, og flate, brunaktige åkrer som snart skulle pløyes for våronna. Han la seg ned på den litt buete sengen med en velbrukt spiralmadrass for å ta seg en ettermiddagslur.  

      Han stirret opp i taket uten å se mens tankene vandret bakover i tiden, til den gangen før krigen da han gikk inn i det lokale politiet, og senere, ved det tyske angrepet i 1939 hadde vervet seg i hæren............ 

Ute fra bakgården kom det noen iltre grynt fra en grispurke. Det var kanskje rånen som begynte å kjenne seg litt våryr og ymtet frampå med uanstendige tilnærmelser. 


 

 Szczeciń 

      Alex, Schneider, Sidowski og datteren Ilona var på nytt samlet i stuen hjemme hos Sidowski i treromsleiligheten i andre etasje i Jadwigi-gaten. Anna Sidowski hadde blitt betydelig bedre av forkjølelsen. Sammen hadde hun og Emma Schneider dratt en tur ute på byen, hvor de med all sikkerhet ville være borte en bra stund, ifølge Schneider, som av erfaring visste hva han snakket om når det gjaldt kona og butikker.  

      ‘Ikke for det at det er så mye å kjøpe i de lokale butikkene, men en butikk er nå engang en butikk‘, la han til med et flir.  

      Ingen av de to konene visste noe om hva deres respektive ektefeller holdt på å planlegge sammen med Ilona og Alex.. Alex hadde insistert på at jo mindre de visste om det hele, desto mindre kunne de opplyse motparten om ved en uheldig forsnakkelse, eller om de eventuelt skulle bli forhørt. 

      Nå satt han framoverbøyd på en spisestuestol og snakket mens de andre lyttet tause og med alvorlige uttrykk. 

      ‘Dette er såpass stort at de forskjellige sikkerhetstjenestene i bortimot et halvt dusin land ikke vil stå tilbake for noe om de først får mistanke om at vi er på sporet etter disse trekassene. 

Derfor bør vi allerede fra nå av – fra og med i dag - helt enkelt må gå ut fra at de har oss under oppsikt, at vi blir overvåket. Dag som natt, uten unødige sjanser. Ikke det at de kan ha noen grunn til det ennå, for det er jo helt umulig. Men vi vet ikke om, hvis eller når de eventuelt kan mistenke noe, og derfor må vi gjøre det til en vane helt enkelt, og begynne nå. Oppfør dere normalt, selv om dere merker at dere blir overvåket eller skygget. Uskyldige folk legger vanligvis ikke merke til sånt, forutsatt at det ikke er altfor klossete og iøynefallende gjort. Og dette gjelder ikke bare her i Polen, men selvsagt også i Tyskland. I andre land også, forresten, for vi vet ikke hvilke kontakter og samarbeidsavtaler de forskjellige landenes sikkerhetstjenester kan ha med hverandre. Eller i hvilken grad de har infiltrerte agenter seg imellom. Forsøk heller ikke å skjule at vi kjenner hverandre. Det er sånt de fort finner ut, og om opplysningene de har eller eventuelt får i framtiden ikke tåler en dobbeltsjekk vil de bare få blod på tann.  

      Han gjorde en liten pause og så på dem etter tur. De nikket alvorlig, og han fortsatte. 

      ‘Det skulle være unødvendig å advare mot telefonavlytting, men det finnes andre avlyttingsmetoder som kanskje er mindre kjente. Jeg vet ikke hvor sofistikert utstyr den polske etterretningstjenesten har, men for sikkerhets skyld må vi gå ut fra det verste, det vi si at de har tipp-topp moderne utstyr. De kan ha direksjonelle mikrofoner som plukker opp samtaler på over hundre meter, forutsatt at det er åpent lende mellom mikrofonen og den de avlytter.  En avskjermet buss- eller trikkeholdeplass  gir derfor beskyttelse fra tre sider mot sånne mikrofoner.  Snakk i så fall med ryggen mot den åpne siden’.  

      ‘Det samme gjelder såkalte "sikre" plasser, som f.eks. en lånt leilighet uten skjulte mikrofoner. Men de kan ta seg inn i en naboleilighet og bruke sugekoppsmikrofoner som tar samtaler gjennom veggen. Eller de kan drille et ørlite hull i veggen, gulvet eller taket, nok til å tre inn en mikrofon som ikke er mye tykkere enn en litt grov elektrisk ledning. Vær på vakt ovenfor folk som ser for mye på ansiktene deres når dere snakker. Glem ikke at døve folk kan lese på leppene. Også på avstand. Det er noe som heter kikkerter’.  

      ‘Ta ikke med saker som dyre fyllepenner, lightere eller lignende når dette opplegget kommer på snakk. Bruk billige kjøp-og-sleng kulepenner og lightere. Kjøp sigaretter rundt omkring i forskjellige butikker og kiosker, helt tilfeldig. La alt annet personlig utstyr, vesker og lignende ligge langt unna. Det kan ha blitt manipulert.’ 

      Han smilte til Ilona. ‘Du aner ikke hvor enkelt det er å installere en mikrofon i en leppestift, for eksempel’. 

      Alex ble alvorlig igjen og fortsatte. ‘Nevn aldri noe angående dette prosjektet i egne biler. Biler som lånes spontant og med øyeblikkelig virkning er ganske sikre. Avtal ikke sånne lån på telefon. Om telefonen blir tappet kan det gi motparten tid til å installere sakene sine, og noe sånt tar ikke mer enn noen få sekunder. Tomme eller bortimot tomme busser og trikker er også ganske sikre steder. Stol aldri på et hotellrom. Gå i prinsipp ut fra at det er avlyttet. Baderommet er ganske avlyttningssikkert om vannkraner og dusj skrus på for fullt. Snakk lavt, ikke hvisk. Hvisking skjærer lettere igjennom andre lyder enn lavmelt snakk. 

      Parker er ofte bra plasser for å snakke uforstyrret. Jo mer trær og buskas det finnes rundt omkring, desto bedre. Det gjør det vanskeligere å bruke langdistansemikrofoner som må ha åpent felt for å fungere skikkelig. Restauranter kan til nød gå, men er ikke sikre, særlig om dere blir anvist bord av kelneren. Han kan ha fått instrukser, eller være medlem av etterretningstjenesten. Om dere gjør det til en vane å snakke i kode, selv på sikre steder, er risikoen mindre for at noe ufrivillig kan glippe ut av dere på steder der dere kan bli overhørt av uvedkommende. 

      Han gjorde en liten pause mens han stirret fraværende framfor seg. ‘Tilbake til det jeg sa om telefonavlytting. Om de - og med "de" mener jeg omtrent hvilken som helst sikkerhetstjeneste, enten den er på den ene eller den andre siden av jernteppet - om de får snusen i at det er noe som foregår, er telefonavlytting noe av det første de kommer til å organisere. Men om noe viktig dukker opp, noe som det ikke kan ventes med å gi beskjed om, er telefonen nesten uunnværlig. Løsningen er nøytrale telefoner som sannsynligvis ikke er avlyttet, selv om det akkurat her til lands kanskje kan være litt vrient å finne en sånn telefonlinje. Men så lenge de ikke vet hvilken telefon som blir brukt, er sjansen mindre for at en avlyttingspost tar noen særlig notis av enkelte uskyldige bemerkninger. Selv om samtaler fra et hotell herfra og til utlandet kan bli tappet, er det mange sånne samtaler per dag.  

      Han vendte seg mot Ilona. ‘Hva heter det største hotellet i Kraków?‘ 

      ‘Mm .. Kraków Orbis Hotel‘. 

      ‘Ja vel. Om vi sier at du må gi meg en viktig beskjed, ringer du meg fra universitetet eller hvor som helst ellers, om du ikke har egen telefon. Vanlig prat, ingenting mer. Men du spør hvordan været er hos meg. Spørsmål om været betyr helt enkelt at du vil ringe meg fra Kraków Hotel Orbis samme dag klokken seks på ettermiddagen, til et telefonnummer som jeg tar rede på i morgen på det svenske konsulatet her, til et hotell i Göteborg. Det samme gjelder deg, Wiktor, om du må gi beskjed om noe. Du ringer først til privatnummeret, enten det er til meg eller til Erik, her fra boligen, om du vil. Når du spør hva slags vær vi har i Sverige, betyr det altså at du går til Hotel Gryf og ringer derfra klokken seks til det hotellet du får oppgitt, hvor Erik eller jeg venter på samtalen med deg. Er det klart?‘  

      Han så på dem etter tur. De nikket at de hadde forstått. 

      ‘En annen ting. Selv om vi antar at telefonen er avlyttingssikker, forskyv alle klokkeslett tre timer fram, for eksempel for møter, ankomsttider, avgangstider,  eller lignende. Det vi si at om noen av oss vil avtale et møte med noen av de andre klokken syv på kvelden, legg til tre timer og si klokken ti. Om telefonen blir avlyttet og motparten kanskje tenker å være tilstede også, har vi altså en tidsforskjell på tre timer, og stevnemøtet kan være over lenge før de andre er på plass. Det gjelder selvfølgelig direkte personlige avtaler også. Gå helt enkelt ut fra at noen kan høre dere. Alltid, så lenge vi holder på med denne saken‘. 

      Nye nikk fra de tre som bekreftet at det hele var oppfattet. 

      ‘Ilona, har du noen bok på engelsk? En helt vanlig pocketbok, eller lignende. 

      Ilona gikk bort til bokhyllen og kom etter et øyeblikk tilbake med bok av Agatha Christie. 

      ‘Kan denne gjøre nytten?‘ spurte hun uten å kunne skjule på hvor nyfiken hun var. 

      ‘Helt utmerket. Det vil kanskje ikke bli nødvendig, men det skader ikke å gå igjennom en ganske enkel metode til å gi korte skriftlige beskjeder i kode, som kan se hvor uskyldige ut som helst. Hva er datumet i dag? den 22dre, ikke sant? Skriv alltid datumet på vanlig måte oppe i høyre hjørne. Som tilleggsnummer når det gjelder klokkeslett hadde vi blitt enige om tre, stemmer? Nåvel, ta altså datumet pluss tre. Det bli 25. Da slår vi opp på side 25 i boken, og starter derfra‘. 

      Han fortsatte med å forklare i detaljer framgangsmåten for a redigere eller desifrere en kodemelding med hjelp av datumet og en kombinasjon av bokstaver og tall fra sidene i en helt vanlig bok. 

      ‘Bruk telegrafstil, og kutt ut alle unødvendige ord, som adjektiver, bestemte eller ubestemte artikler, og lignende‘. 

      De nikket på nytt. 

      ‘Som dere ser er metoden enkel nok, og kan kamufleres i et vanlig brev. Til og med verdens beste kodeekspert vil finne ut at det er praktisk talt umulig å bryte koden, så lenge han ikke vet hvilken bok som blir brukt til kodifisering og dekodifisering. Saken er jo at selvfølgelig vi må alle sammen ha nøyaktig samme bok, av samme opplag. Nå tar vi et praktisk eksempel for å sjekke at dere har fortått prinsippet med det hele‘. 

      Ilona hentet en skriveblokk fra et lite brunmalt hjørneskap, og Alex begynte å skrive noe som lignet på et helt vanlig brev, mens han hele tiden konfronterte det han skrev med Agatha Christie-boken. Litt om været, hvordan han hadde det, diverse tilstelninger og utflukter han hadde deltatt i, og et og annet spørsmål innimellom. Da han var ferdig ga han boken og brevet til Ilona. ‘Damene først. Hva står det i kode i dette brevet? Skriv ned løsningen på et papir uten å si noe‘.  

      Hun leste langsomt og nøye gjennom brevet som var på engelsk og gjorde samtidig notater på et separat ark. Så ga hun seg i kast med Agatha Cristie, og etter ytterligere noen minutter så hun opp med et smil og leverte uten et ord arket til Alex. Han kikket ned på det hun hadde notert:  

      "Meldingen er: ‘Skal vi gå på teater neste gang jeg kommer hit?‘ Stemmer det?". 

      ‘Bravo, mitt i blinken. Erik, din tur‘. 

      Etter vel en times tid med drilling følte han seg sikker på at samtlige kjente til metoden bade framlengs og baklengs. 

      ‘Ja-ha, nå er vi altså kodeeksperter, alle sammen‘, sa han og pustet ut. ‘Så snart jeg er tilbake i Göteborg kjøper jeg fire nøyaktig like bøker på engelsk, og sender en til Ilona i Kraków som "gave". To bøker blir sendt til Erik, som sender videre en til Wiktor, også som "gave". Den siste boken beholder jeg selv. Forresten, hvor mange bøker har du der borte i bokhyllen på engelsk?‘ 

      Wiktor Sidowski tenkte seg om og trakk litt usikkert på skuldrene. ‘Tre - fire, kanskje fem. De tilhører Ilona‘. 

      ‘Og du, Ilona hvor mange kan du ha der du bor i Kraków?‘ 

      Hun tenkte seg om. ‘Fem eller seks, tror jeg‘. 

      Alex ristet på hodet. ‘Det er ikke nok. Dere må, begge to, kjøpe minst et tyvetall forskjellige bøker på engelsk. Noveller og romaner. Helst brukt, men nye bøker går også, om dere bare blar igjennom sidene og bretter innbindingen bakover noen ganger så de ser ut for å ha blitt lest en eller annen gang‘. 

      Ilona så mildest talt desorientert ut. ‘Hva er vitsen med å kjøpe en ladning bøker på engelsk, sånn helt i hytt og vær?‘ 

      ‘Om motparten kommer på sporet og begynner å legge to og to sammen, om de får for seg at vi benytter oss av en slags kode, og om de undersøker leiligheten her eller hybelen din i Kraków, antageligvis uten at du vil merke noe som helst, vil de være meget interesserte i hva du har i bokhyllen. Derfor vil den boken jeg sender deg ha en helt annen tittel enn den som Erik sender til faren din, men innmaten, det vil si teksten, vil være nøyaktig den samme. Om det skulle gå så langt, er det ikke å anbefale at dere har samme bok, eller rettere sagt samme boktittel. Mens jeg husker det, gjør aldri notater eller understrekninger i boken. For en etterretningsagent ville det være omtrent som et neonskilt‘. 

      Han vendte seg fra Ilona mot Schneider. ‘Forsøk å få rede på så mye som mulig av denne avdelingssjefen din som var i BND - den vesttyske etterretningstjenesten. Hvor mye det vesttyske BND vet, hva de tror, og om han kan finne ut hva polakkene vet eller tror. Du får finne på en eller annen plausibel grunn til å ta opp emnet’. 

      Alex begynte på den tredje koppen av vesttysk kaffe som fru Schneider hadde hatt med seg fra Koblenz. Han måtte huske på å ta med seg et par pakker til sommeren.  

      ‘Når det gjelder Ilona og meg er jo naturlig at vi holder en ganske jevn kontakt ettersom vi er "forlovede", og at vi snakker med en viss forventning om den forestående teltturen til sommeren, men forøvrig må vi unngå å bruke navnet Witnica heretter. Si "lagerskuret" eller "varehuset" i stedet. Trekassene med innhold er fra nå av "møbler"’. 

      Han så på Ilona og smilte svakt. ‘I går kveld fortalte jeg studiekameratene mine på hotell Pomorski at jeg hadde gått avsted og blitt helt bråforelsket, og at vi hadde forlovet oss. Jeg nevnte også den planlagte teltturen til sommeren’. 

      ‘Å jaså. Hva hadde de å si til det?’ Stemmen hennes var uttrykksløs. 

      Alex trakk på skuldrene. Smilet ble bredere. ‘Det kan du nesten tenke deg. Det var ikke så helt lite fleip jeg måtte ta imot. Du bør forresten gjøre det samme når du drar tilbake til Krákow. Fortell venninnene dine om nordmannen du traff på påskeferie, at det ble en sånn flash av det hele at før du visste ordet av det var du forlovet, og at dere skal på telttur til sommeren. Forsøk å unngå altfor mye mannlige bekjentskaper i mellomtiden. Det virker ikke overbevisende i rollen som forelsket og nyforlovet’. 

      Ilona ble stiv i ansiktet og stemmen var omtrent like varm som en arktisk snøstorm. ‘Jeg er i Kraków for å studere, om det kanskje ikke har gått opp for deg ennå, ikke for å springe rundt på byen etter mannfolk!’. 

      ‘OK, OK. Jeg ville bare nevne det’, sa han unnskyldende. Pokker også, det var visst ikke så veldig lurt sagt. Han burde ha husket at hun kunne være ganske impulsiv av seg. 

      ‘En ting til. Om vi er forlovet, er det vel også naturlig med forlovelsesringer. Vet dere om noen som kan ordne noe sånt i dag eller i morgen? Med inskripsjoner og det hele’. 

      Sidowski nikket. Han var på god fot med en lokal gullsmed som sikkert kunne ordne det hele i løpet av formiddagen neste dag. 

      De fortsatte ennå en stund, til vel utpå ettermiddagen med de mest elementære sikkerhetsforanstaltningene og de mest anvendelige kodeordene før Alex mente at det fikk rekke så lenge.  

      ‘Om det ikke dukker opp noe uforutsett i mellomtiden, blir det vel neppe aktuelt at dere gjør noe særlig mer før enn til sommeren. Les nøye gjennom notatene dere har gjort, flere ganger til dere kan det hele utenat, og brenn så opp alle papirene. Helst så snart som mulig‘. Fra det ene til det andre, Schneider: Har du transporter til Øst-Europa også? Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn?“ 

      „En del. Ikke så helt lite, forresten. Både til og fra de fleste landene i Vest-Europa til samtlige av Østblokklandene.  

„Hvilke er de mest vanlige rutene til og fra Polen?“ 

„Det er litt forskjellig. Den korteste veien. Transitt gjennom Øst-Tyskland eller Tsjekkoslovakia, alt ettersom det er transporter til eller fra Nord- eller Syd-Europa. De aller fleste transportene fra Danmark går med fergen til Swinoujscie. 

„Kan du sende meg en full oversikt på transportene mellom øst og vest?“ 

Schneider forsto hva han var inne på. „Selvfølgelig“. 

      ‘Wiktor - ja nå som du liksom er min blivende svigerfar er det vel naturlig å bruke fornavn på hverandre, ikke sant?’ 

      Wiktor Sidowski trakk på smilebåndet og nikket, mens han kastet et lite sideblikk bort på datteren som satt med ubevegelig ansikt. Hun smilte ikke. Hun var fortsatt indignert over den antydningen Alex hadde kommet med angående "utskeielser" i Kraków. 

      ‘Jeg trenger passbilder av deg, konen din, av Ilona og av Janina. For å skaffe nye pass, i tilfelle noe går skjevt og det blir usundt for dere å være i Polen. Riktignok vil dere motta denne innbydelsen fra svigersønnen Gerhard og Katryna til en rundtur i Vest-Europa, og det er mulig at turen kan programmeres sånn at den faller sammen med letingen og transporten av kassene over til Vesten, men det er like bra å være forberedt, om noe uventet skulle hende.‘ 

      Sidowski åpnet munnen for å protestere, men Alex avbrøt ham. ‘Det er kun som en ekstra sikkerhetsforanstaltning, til din og familiens beste. Vi har ingen garanti for at alt går nøyaktig etter planen, og jeg har hørt at polske fengsler har heller lite til felles med femstjerners hoteller. Om dere ikke allerede har passfotos, har vi ikke tid til å ta de nå før jeg drar. Jeg tar rede på adressen til familien til adoptivbroren min i Ungarn. Dere sender bildene dit med en eller annen slags hilsen, og de sender bildene videre til meg i Sverige. For sikkerhets skyld, bare. I tilfelle UB kan få snusen i noe er det ikke å anbefale å sende passfoto av hele familien direkte til Sverige på posten.’             

      ‘Wiktor, det er forresten noe annet du kan gjøre. Ta rede på omkretsen av gran og eiketrær og annet som vokser nede i Witnica-området og videre nordover, alt etter hvor gamle de er. Spesielt de som er ca. 30 år gamle. Det beste er å ta det som vokser her i omegnen av Szczeciń som referanse, for i mellomtiden må vi holde oss så langt vekk som mulig fra Witnica“. 

      Han så uforstående uttrykk i de tre ansiktene og forklarte. ‘Der det var åpent lende for 30 år siden kan det i mellomtiden ha vokst opp skog. Noe har vel også blitt hugget ned i løpet av disse årene, men forhåpentligvis står stubbene igjen. For å avgjøre hva som var åpent eller ikke åpent den gangen. Jeg kunne selvfølgelig gjøre dette i Sverige, men jeg har ikke noe greie på skogsdrift eller noe sånt. Klimaet er jo litt forskjellig, kanskje jordsmonnet også, og jeg vet ikke hvordan det innvirker på veksten‘. 

      ‘Derimot virker det som du lærte litt av hvert annet på disse kursene du nevnte, foruten å banke vintermøkka ut av russere’, sa Schneider med et lite smil. 

      ‘Det var de som ba om det‘, sa Alex tørt, og fortsatte. ‘Fra det ene til det andre, så er det en del kostnader i forbindelse med dette opplegget. Foruten en passende bil med firehjulstrekk og tilhørende campingutstyr er det en del andre ting som må kjøpes før sommeren. Delvis i Sverige, delvis i USA. Kanskje i Tyskland også. Blant annet visse saker og ting du ikke helt enkelt bestiller på postoppkrav. Noe av det kan være ganske dyrt, og er ikke så lett å finne. Så i tillegg vil det derfor bli en del reiseutgifter’. 

      Schneider dro fram et sjekkhefte fra innerlommen på den grå sportsjakken, men Alex ristet på hodet. 

      ‘En sjekk fra deg i D-mark på et litt større beløp som løses inn i Sverige kan bli vanskelig å gi en vettug forklaring på, om det kommer dit hen. Har du transporter til Sverige også?’ 

      Schneider nikket. ‘Hovedsaklig Malmö, Stockholm og Göteborg, og ofte som samlast med andre firmaer’. 

      ‘Fint. Jeg gjør opp en liste over hva som trenges og sånn omtrentlig hvor mye det kan koste. Siden vi nå kjenner hverandre og jeg med tiden liksom blir inngift i familien er det ikke noe rart i at jeg slår på tråden ved en anledning for å si takk for sist, eller lignende, og at jeg for eksempel vil sende en liten detalje ned til søsteren til Ilona med en av bilene dine. Under telefonsamtalen nevner jeg et nummer, et uskyldig nummer som inngår et eller annet sted i samtalen. Det vil være antall tusen Mark som du sender med sjåføren din opp til Sverige. Halvparten i D-Mark, halvparten i svenske kroner. Pluss et beløp på en nummerert konto i Sveits, i amerikanske dollar.’       

      ‘Det var jaggu meg en jævel til å ta forholdregler. Tar ikke mange unødige sjanser, gjør du vel?’ flirte Schneider. ‘Men jeg er enig med deg i at det går ikke å være forsiktig nok. 

      ‘En ting til mens vi er inne på dette med penger. Ilona har ikke telefon der hun bor i Kraków, så det er hun som må ringe meg, en gang i uken, eller oftere om nødvendig. Ettersom vi liksom er forlovet er det ingen som vil finne det så merkelig med litt hyppige telefonsamtaler. Foruten en saftig telefonregning kan det bli diverse andre utgifter også, saker og ting som det er bedre å kjøpe lokalt enn å ta med inn fra utlandet. Jeg vil helst ikke bli sett på som en slags ambulerende jernvarehandel når jeg kommer til sommeren”.  

      Han henvendte seg til Schneider. ‘Så om du har noen udeklarerte D-Mark kan du gi dem til Wiktor og Ilona, noe til å begynne med‘. 

      Schneider smilte og knepte opp de nederste knappene i skjorten. 

      ‘For det første drar jeg aldri på utenlandstur uten en viss reserve. Og på dette besøket forutså jeg faktisk at det kunne trenges litt ekstra, for å begynne så smått å organisere noe‘. 

      Han dro tilbake glidelåsen i et beige-farget pengebelte og halte ut en bunt sedler. 

      ‘Ti tusen Mark, til å begynne med. Si bare fra når det trenges mer‘. 

      Sidowski og datteren sperret opp øynene. Ti tusen Mark tilsvarte mange årslønner, selv etter offisiell kurs. 

       


 

 

Witnica, Polen 

 

      ‘..... og mens han ga kaffekjelen et siste spark så den fløy veggimellom, sa han "Sånne jævler må du ta knekken på så fort som mulig mens de ennå er små!" 

      Landsbybefolkningen i vertshuset lo, en av dem riktig eksploderte og sendte en sprut av øl utover bordet og de som satt nærmest. Denne jernbanemannen fra Warszawa hadde et nesten uuttømmelig lager med vitser av alle slag. Mange var ymtet på president Gierek eller regjeringen, eller på jernbanen, som den siste han hadde fortalt om den dumme russiske gjestearbeideren i Polen. Artig type, denne Kowalski. I løpet av kvelden hadde han fortalt flere nye og ukjente vitser enn de normalt hørte på et år til sammen. 

      Innehaveren av vertshuset satt sammen med tre andre av den litt eldre årgangen i landsbyen ved samme bord som Kowalski. Han hadde ikke hatt det så moro på lenge. Kona og den eldste sønnen hadde resignert tatt over betjeningen. Det var ganske tydelig at de ikke kunne regne med særlig mer samarbeide fra sjefen i huset denne kvelden. Men de tok ikke det så tungt, det var lenge siden de hadde sett ham på så godt humør. 

      Kowalski rakte fem fingre i været til sønnen til innehaveren bak disken. Fem glass vodka. Han klasket hånden på skulderen til innehaveren med et smell. 

      ‘Du, det er en fordømt fin og trivelig plass du har her, ja, hele landsbyen, forresten. Akkurat det ja. det er det jeg mener. Hele landsbyen. Skulle ikke ha noe imot å slå meg til her når jeg går av med pensjon om fire år. Et lite hus med en jordflekk, noen høner, ei ku eller to, litt grønnsaksdyrking og sånt. Litt fisking i elva her nede, og det jeg ikke spiser selv kan jeg jo selge til deg. Hva mener du om det? Og på kvelden her på vertshuset, og så juger vi hverandre huden full med alle slags røverhistorier.’ 

      Innehaveren satt og klukklo, han var på det stadiet at han smålo av omtrent alt. 

      ‘Ja, om du virkelig er interessert går det vel å finne noe.’ 

      Han så på de andre tre som satt ved bordet. ‘Hvem vet, kanskje sitter vi her på et uoppdaget turiststed, som Sopot eller Zakopane’, flirte han. ‘Først de teltturistene i fori gårs, og nå vår venn Kowalski.’ Han dyttet til sidemannen som nesten ramlet av stolen. ‘Hæ, hva mener du om det, hæ? Nå tar vi jaggu opp konkurransen med Sopot‘. Han skoggerlo til han selv nesten datt av stolen. ‘Tusenvis av turister!‘ 

      ‘Jaså, så dere har campingleir her også? Det var nok sikkert folk fra Warszawa, det også, som er litt lei av storbymaset.’ 

      ‘Campingleir her?’ skjøt en av de andre ved bordet inn. ‘Nei da, ikke noe sånt her i nærheten, men hun unge dama ble så begeistret over området at de ville telte ute i skogen til sommeren. Det var så veldig "romantisk" her, sa hun. Men hun tenkte vel kanskje mer på den romantikken de selv kunne organisere seg imellom alene i et telt der ute i skogen‘, sa han med et fult glis. ‘Og det var ikke Warszawa-folk heller, tror jeg. Hørtes liksom ikke sånn ut på dialekten hennes. Forloveden til dama var utlending, og det tror jeg at en av de eldre karene var også, for de snakket engelsk, såvidt jeg kunne høre, og dessuten så de liksom utenlandske ut, ja du vet, på klærne, og sånt. Det er noe du ser med en gang’. 

      Innehaveren nikket bekreftende. ‘Antagelig fra Szczeciń eller der omkring. Etter det sønnen min nevnte etterpå,  som så dem da de kjørte sin vei, hadde de en bil med Szczeciń-skilter’. 

      Kowalski så litt forbauset ut. ‘Det var som pokker ... Nei, det er nok bare rene skjære tilfellet. Kan ikke være den samme’. Han ristet på hodet. 

      De andre ved bordet så spørrende på ham. 

      ‘Det var bare det at det hele ligner litt på en av de faste passasjerene mine på strekningen Szczeciń - Warszawa. Datteren er forlovet med en engelskmann, og de - ja han og faren altså - skulle visstnok komme på besøk nå i påsken, og han nevnte også noe om at de to hadde tenkt seg på telttur til sommeren. Det ville jo være faen til sammentreff om det dreier seg om Jarek og dattera. Hvordan så han ut? Faren til dama, mener jeg.’ 

      Innehaveren tenkte seg litt om. ‘Tja, ca. 50 år, middels høyde, heller litt tynn, mørkt tilbakestrøket glatt hår, et ganske markert ansikt, liksom, og en stor ørnenese.  Pluss en ordentlig blåveis’. 

      ‘En blåveis? Hvordan det?’ 

      „Jo, det du får om noen gir deg en smell midt i periskopet’, flirte innehaveren med en lett snøvling og hikket. ‘Han andre? Han andre i femti-åra, han som så ut som en utlending? Hadde også vært på krigsstien, så det ut for. Ei riktig saftig fleskeleppe. Kanskje dem hadde ryki uklar om hvem som skulle betale regninga etter en tur på by'n. He-he-he’. 

      Han skoggerlo igjen og tørket bort tårene som trillet nedetter kinnene. 

      ‘Hva? Øynene ...., nei det la jeg ikke merke til. Og noe navn hørte jeg heller ikke, tror jeg. Nei vent, forresten, jeg tror at dama ved et tilfelle eller to kalte forloveden sin for ... for .... hva satan var det nå igjen ... Alex.  Ja visst, det var det forloveden heter: Alex’. 

 


 

 

      ‘Dziekuę panu serdecznie’, takket den gråhårete gullsmeden idet han tok imot bunten av zloty-sedler.  

      ‘Som du ser er inskripsjonene med dagens datum. Og så vil jeg bare ønske dere all lykke i fremtiden. Med Ilona Sidowski har du gjort et meget bra valg. Jeg kjenner henne fra hun var en liten jentunge. Akk ja, tiden går’. 

      Alex mumlet et mer eller mindre uforståelig takk og forlot butikken mens han stakk esken i innerlommen på den brune, litt slitte skinnjakken. Det med datumet spilte mindre rolle, egentlig, folk gikk jo ofte og forlovet seg sånn muntlig, men det betydde ikke at datumet i ringene måtte være den samme. Og i dette tilfellet så spilte det jo enda mindre rolle. Eller gjorde det det? la han til for seg selv. Han var ikke så helt sikker lenger. 

      Ilona satt inne i restauranten på Hotell Pomorski og ventet. Det sto en kopp med urørt te foran henne på bordet. Hun så opp på ham med et alvorlig blikk, men forsøkte allikevel å smile da han nærmet seg bordet hennes.  

      Alex nikket. ‘Alt i orden. Om du vil kan vi jo spasere ned til sentralstasjonen. Kompisene mine kommer om en stund i drosje, og de har med bagasjen min også’. 

      Ilona nikket med et resignert og trist utrykk i ansiktet uten å si noe og reiste seg. Sammen gikk de langsomt ned gaten mot jernbanestasjonen. Det var et strålende vårvær, og folk satt rundt på benker rundt omkring med ansiktet vendt mot det som var igjen av ettermiddagssolen for å få med seg de siste strålene. 

      ‘Skriver du noen ord før sommeren?’ spurte endelig Ilona lavt. „Jeg mener, foruten de ukentlige telefonsamtalene som avtalt“? 

      ‘Ja, jeg skal skrive. Og du? Skriver du også noen ord?’ 

      ‘Ja. I kveld’. 

      Framme ved jernbanestasjonen var det ennå et kvarter igjen før avgang, og de kom fram samtidig som drosjen med Torvald og Arild stoppet utenfor inngangen. De var ganske lystige til sinns, de hadde etter alt å dømme benyttet tiden vel til å ta seg noen avskjedsdrammer. De gjorde tegn til å nærme seg, men stoppet da Alex holdt opp en avvisende håndflate til tegn på at han ville at de skulle holde seg på avstand.  

      Han rotet rundt innerlommen og fant den lille esken. Han tok fram den minste av ringene og kremtet mens han tok venstrehånden til Ilona. Hun så alvorlig på ham med en intens glød i øynene. 

      ‘Ja, det var bare denne detaljen med ringene’, mumlet han mens han smøg forlovelsesringen inn på fingeren hennes. Han tok den andre ringen og skulle til å sette den på sin egen finger, men Ilona tok den ut av hånden hans, og mens både hendene og leppene hennes skalv svakt, satte hun uten å si et ord ringen på venstrehånden hans. 

      ‘Ilona, jeg ...’,  begynte han, men kom ikke lenger før hun slo armene rundt halsen hans i et langt, brennende kyss.  

      ‘Do widzenie. På gjensyn. Ser deg til sommeren’, sa hun med ustø stemme og et usikkert smil. Det rykket i munnvikene hennes, og hun snudde seg rundt og gikk uten å se seg tilbake. 

      Alex åpnet munnen for å si noe, men ombestemte seg. Han visste ikke riktig hva han skulle si. 

      Torvald kom opp ved siden av ham. ‘Alex, vi må gå ombord på toget nå, ellers så blir vi akterutseilte’. 

      Etter et siste blikk på den spedbygde skikkelsen som nå rundet et gatehjørne på den andre siden av jernbanetorget, vendte Alex seg om og ruslet uten et ord bort til der Arild sto og ventet med koffertene. 

      ‘Jævla fint fruntimmer, du, hu der som du ragget opp på restauranten’, sa Arild i et forsøk på å få det hele inn  i en lett tone. 

      ‘Dra til helvete!’ mumlet Alex idet han hogg takk i kofferten og strente bortetter perrongen og inn døren til det ventende toget som sto og prustet og sendte skyer av gråsvart kullos opp mot vårhimmelen. 

      Arild og Torvald så på hverandre med megetsigende blikk. Det virket som om dette var alvorligere enn de hadde trodd. 

 


 

 

Warszawa 

      Sjefskommissær Kowalski undertegnet rapporten han nettopp hadde fylt ut angående tjenestereisen til Witnica og skjøv den fra seg med et grynt. Ferdig med det. Den var ganske kortfattet og konstaterte i grove trekk at "etter en grundig og personlig undersøkelse av opplysninger fra Gorzów Wielkopolski  finnes det ingen indisier på at den påtenkte teltturen av et forlovet par i området omkring Witnica har noen som helst sammenheng med Instruks 398/49". 

      Han visste av erfaring at rapporten ville ta en tur om økonomikontoret som ville rable et OK på utgiftsoversikten i forbindelse med reisen hans, og deretter bli arkivert, som et utall andre negative rapporter. 

      Men tross alt, var det allikevel et eller annet i hele bildet som liksom ikke stemte helt? 

       

      Jan, assistenten hans, hadde lagt rapportene han hadde bedt om på lørdag, både fra Immigrasjonsmyndighetene og en oversikt over registerlister til hoteller og pensjonater for hele landet i en ryddig stabel på et hjørne av skrivebordet. Ettersom bilen som ble observert i Witnica hadde hatt Szczeciń-skilter, gikk han først løs på hotellregistrene fra Szczeciń og la de øvrige listene til side.  I listen til Hotell Pomorski fant han det han lette etter : Sandvik, Alex. Norsk. Rom 218. På samme romsnummer var også registrert Torvald Jansen, norsk statsborger, og Arild Holm, svensk statsborger. Samtlige med nåværende adresse i Göteborg. 

Opplysningene i listene fra grensekontrollen var noe mer utfyllende. Uten å feste seg ved passnummer, innveksling av obligatorisk vestvaluta, og lignende,  konsentrerte Kowalski seg om det vesentligste: Det var ikke så mye mer som kom fram, bare at denne Alex var 27 år og født i London. Som motiv for innreisen sto det oppgitt turisme. 

      Han slo nummeret til Grensekontrollens Sentralregister og identifiserte seg. 

      ‘Vi har diverse grunner til å mistenke at en viss utlending kan være blandet opp i en internasjonal smuglerliga som opererer ut fra den baltiske kysten. Hva som går ut av landet av tollfrie varer gir jeg blaffen i, men disse luringene gjør forretninger i begge retninger. Jeg trenger opplysninger angående tidligere besøk i Polen, ved hvilke grensestasjoner han har krysset grensen, når, og varigheten av hvert besøk’. 

      Kowalski stavet navnet og oppga de øvrige opplysningene som sto på registerskjemaet. Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk tilla han. ‘To år tilbake er nok’. 

      ‘Hvafornoe, i morgen? I helvete heller, i dag, i løpet av to timer. Er det forstått?’ 

      Noe over en time etter ringte telefonen. Når disse sikkerhetsfolkene fra UB sa to timer så betydde det to timer.  

      ‘Sjefskommissær Kowalski? Fra Sentralregisteret igjen. Angående denne Sandvik har vi ingen opplysninger med hensyn til inn- eller utreise de siste to årene. Det er definitivt sikkert. Ikke med det navnet, ialfall’. 

 

      Kowalski satt og bet i blyanten mens han så på notatene han hadde gjort. En norsk student som turist på påskeferie i Polen. Har ikke vært i Polen de siste to årene. Fire dager etter ankomst til Polen dukker han opp i et område under oppsikt. Høy-prioritets-område, men det kunne jo være av en ren tilfeldighet.  Men i mellomtiden har han forlovet seg med en polsk jente. Etter fire dager? Selvfølgelig fantes det en mulighet for at hun kunne ha vært på besøk i Skandinavia, og at de hadde blitt kjent der, men med de strenge reglene som var, både med utreisetillatelse og kjøp av vestlig valuta, var det langt fra vanlig at polske statsborgere dro på ferieturer til vesteuropeiske land. Veldig interesserte i telttur til sommeren. Det fikk jo være så sin sak, men hvorfor akkurat i en skog utenfor Witnica? Hvorfor ikke organiserte campingplasser bare noen mil unna, med de fleste bekvemmeligheter for hånden?  I selskap med to menn, et eller annet sted i 50-års alderen. En av dem er sannsynligvis utlending. Kan være norsk, kanskje faren til denne studenten. Men det fantes ingen flere med etternavnet Sandvik, verken på Hotel Pomorski eller noe annet hotell i byen. Det var heller ikke noen nordmenn i akkurat den aldersgruppen på ca. 50 år på noe hotell i Szczeciń. Det fantes derimot en del besøkende utlendinger som kunne passe inn, blant annet flere svensker . Var fyren svensk? Hvorfor snakke engelsk seg imellom? Kanskje det var av høflighet mot denne såkalte forloveden og den andre mannen, også i 50-års alderen, og som etter hva de hadde sagt på vertshuset virket være polsk - eller kanskje han også var utlending? Enten det var sånn eller sånn, hva i hellsikke hadde en eller kanskje to utlendinger å gjøre med en utflukt til to nyforlovede? 

      Det var en liten mulighet, en sjanse mot tusen på at det virkelig var noe muffens ved det hele, at det faktisk kunne dreie seg om et spor. Han ringte Hotell Pomorski i Szczeciń og fikk rede på at de tre skandinavene hadde sjekket ut søndag ettermiddag, angivelig for å ta fergen fra Swinoujscie over til Sverige. Han tok et par korte telefonsamtaler til og ga beskjed om at han kom til å være borte en dag eller to. Siden bestilte siden en utenrikssamtale til Sverige, og ba om å få snakke med byråsjef Gustav Lundberg i den svenske Säkerhetspolisen i Stockholm. 

      To timer etter satt Kowalski på et lokalfly som tilhørte Polske Linie Lotniczie, eller LOT som det vanligvis avkortes til, det statlige polske luftfartsselskapet, med kurs for Szczeciń. Som et høytstående medlem av den polske sikkerhetstjenesten, kunne han reise relativt fritt omkring uten å gi altfor mange forklaringer til noen. På Goleniów flyplass vel tre mil nordøst for Szczeciń praiet han en taxi og ga sjåføren adressen til Hotel Pomorski. 

 

 

      Samtidig med at Sjefskommissær Kowalski sjekket inn på Hotell Pomorski satt Ilona sammen med en eldre dame i en 6-seters 2re. klasses kupé på toget tilbake til Kraków og avsluttende studier. Hun tvinnet den nye, skinnende forlovelsesringen. Rundt, rundt, uten stans, og kunne ikke hindre at tårene presset seg fram i øyenkrokene. Herregud, som hun ønsket at det hadde vært en riktig forlovelsesring. Riktignok hadde Alex vist visse følelser også, men allikevel .... det var liksom så ... så forretningsmessig det hele. Med sine 23 år hadde hun ennå aldri brydd seg noe spesielt om noe spesielt mannfolk. Ja vel, en og annen som hadde forsøkt seg, ute og danset litt da og da, spaserturer og lignende, men hun hadde alltid trukket seg tilbake ved den minste antydning til noe mer seriøst. Og nå kommer denne nordmannen og snur alt på hodet for henne etter bare noen få dagers bekjentskap. Setter på henne en forlovelsesring og sier hun skal fortsette teatret i Kraków og spille forelsket.  

      Spille forelsket! Faen ta deg, Alex Sandvik, jeg spiller ikke forelsket. Jeg hater deg! Nei jeg mener, jeg elsker deg!‘ Hun angret bittert på at hun hadde blandet Alex borti dette skrullete prosjektet til Schneider. Da hadde kanskje forholdet mellom  dem utviklet seg på en normal måte, litt etter litt. Men nå, Hvordan var det hele nå? Riktignok så ...‘ 

      Hun ble avbrutt i tankene sine av den eldre damen rett ovenfor henne, som nå rakte fram et hvitt, rent lommetørkle og klappet henne trøstende på kneet.  

      Ilona tørket bort tårene og snøt seg.  

      ‘Ta det ikke så tungt, lille venn. Det ordner seg nok, skal du se’, nikket den eldre damen vennlig. 


 

Göteborg, Sverige. 

 

      Alex klappet igjen matematikkpermen samtidig med at telefonen ringte. 

      ‘Hei, skal vi dra  på byen og få oss et glass øl?‘ Det var Torvald. 

      ‘Du, jeg står over. Er ikke helt ferdig med hodebry og skriverier ennå’. 

     No problem, da kommer jeg over og hjelper til litt, så er det unnagjort i en fei’. 

      ‘Takk som byr, det er bare det at om jeg ikke finner ut av det selv, er jeg egentlig like langt under en eksamen. Dra i forveien du, og ta med deg Arild så kommer jeg kanskje etter. På kroa nede på Kungsportsavenyn?’ 

      Det var for så vidt sant det han sa. Han var ikke ferdig med hodebry og skriverier ennå, men de var av en art som Torvald neppe kunne hjelpe til med. Han plukket opp en spiralperm fra nederste skrivebordsskuffe og fortsatte der han slapp natten før. Listen over diverse utgifter og innkjøp i forbindelse med den forestående teltturen til sommeren var omtrent ferdig, men en mengde artikler sto fortsatt uten priser. Og uten leverandører. Det var utstyr som man ikke kunne kjøpe i en hvilken som helst forretning. Ikke i noen forretning i det hele tatt, for å være mer korrekt. Noe måtte skreddersys for anledningen, andre saker måtte han forsøke å få tak i på annen måte.  

Kanskje gjennom gamle kontakter innenfor Narcotics Bureau. Som en siste utvei gikk det kanskje an å godprate litt med Paul Samaduroff, eller "Sam" som han vanligvis ble kalt. Sjef for Narcotics Bureau i San Francisco, og ansvarlig for operasjoner på Vestkysten av USA, Sydøst-Asia, Sentral-Amerika og Vestkysten av Sydamerika. Hans arbeidsgiver i bortimot tre år, til han bestemte seg for å begynne på et nytt blad og ta opp studiene igjen. Men det var en liten hake med Sam: Alex hadde etter hvert forstått at Sam også hadde en ganske innflytelsesrik stilling innenfor CIA. Han ville be om en plausibel forklaring hva det ene og det andre skulle brukes til. Om forklaringen ikke klarte en eventuell oppsjekking, kunne disse Langley-folkene bli nysgjerrige nok til at de begynte å undersøke hva han hadde for seg. Det var bedre å glemme Sam. 

      Løsningen kunne være i Sydamerika, eller diverse spesialister i USA. Med en noenlunde plausibel historie å varte opp med - eller ingen historie i det hele tatt - sammen med andre overbevisende argumenter i form av knitrende dollarsedler skulle det ikke være altfor komplisert å få tak i de sakene han ønsket å ha med seg i denne operasjonen. Han tenkte seg om et øyeblikk, og slo nummeret til Erik Schneider. 

      Etter litt kaldprat fram og tilbake, ennå uten at det hadde blitt nevnt et eneste siffer, spurte Schneider hvordan tilbakereisen fra Polen hadde vært. 

      ‘Jo da, helt fint, og med rolig sjø og det hele så til og med Arild klarte å holde kveldsmaten på plass. Hele turen ble faktisk litt billigere enn kalkulert. Spilte litt på automatene på båten, så da vi gikk i land i Ystad hadde jeg faktisk en hundrelapp mer enn da jeg gikk ombord’. 

      Schneider smilte. Så beløpet som skulle sendes med en av transportene opp til Sverige var altså 100.000 Mark. 

      ‘Videre, på turen opp til Göteborg havnet vi i samme kupé som en sveitser, en forretningsmann fra Zürich, og etter en stund ga vi oss til å spille poker. Fyren hadde bare dollar, men det gikk jo like rundt,  egentlig, og jeg vant 150 dollar der. Så alt i alt så kan en vel si at tilbakereisen var ganske vellykket. Det blir vel til at jeg fornyer noe av møblementet for de pengene. Sveitseren og jeg kom forresten ganske godt ut av det med hverandre, så jeg fikk navnet hans, men det ergelige er jo at jeg har tullet bort telefonnummeret hans, og det viser seg at han har sånt hemmelig nummer, sånt som ikke står i katalogen. Det var jo litt forsmedelig, for han ville at jeg skulle ringe angående et helt nytt merke husholdningsartikler som han mente jeg kunne introdusere i Sverige. Men, men, vi får se hva som hender. Etter en forretningsreise han skulle ta til Statene og Sydamerika om et par måneders tid skulle han opp til Sverige igjen, sa han, så jeg håper bare at han har mer orden på telefonlisten sin enn det jeg har“. 

      Smilet til Schneider ble bredere. Han var ingen kodeekspert utover det vesle han hadde lært av Alex i Szczeciń, men såvidt han kunne forstå trengte Alex også en nummerert konto i Sveits på 150.000 dollar, blant annet for en "forretningsreise" til USA og Sydamerika. Og antydningen til et nytt møblement betydde vel at pengene skulle brukes til forskjellig slags utstyr for å lokalisere og ta diamantkassene ut av Polen. 

      ‘Ja, det med nye møbler synes jeg høres fornuftig ut’. 

      ‘Du, forresten, jeg skulle ha lyst til å sende en aldri så liten detalje ned til Katryna, ettersom det ser ut til at hun blir min svigerinne med tiden. Kunne jeg sende det med en av transportene dine nedover?’ 

      ‘Jada, det går fint. Såvidt jeg kan huske sånn i farten så vil en av langtransportene mine være i Göteborg om tre eller fire dager, så det ordner seg. Jeg skal gi sjåføren nummeret ditt, så ringer han deg når han kommer’. 

 

      Den kvinnelige funksjonæren på det norske konsulatet i Göteborg så opp på ham med et litt misbilligende uttrykk mens hun telte passgebyret Alex hadde lagt på skranken framfor henne.

      ‘Jaha, her er det nye passet ditt, Sandvik. Så får vi se om du tar litt bedre vare på dette og ikke tuller det bort på neste ferieutflukt’. 

      Hun uttalte ordet "ferieutflukt" på en måte som ikke ga inntrykk av at hun hadde noen som helst tvil om hva slags ferieutflukt han hadde vært ute på. Alex gikk ned på gaten igjen mens han halvveis flirte for seg selv. Den usympatiske skrukka der oppe på konsulatet skulle bare ha visst at det andre passet lå i skrivebordsskuffen i hybelleiligheten på Hisingen. Men hun visste jo heller ikke at han hadde gode grunner til å ha et dobbelt sett pass. 

      Han kikket såvidt på klokka. Ennå over en time igjen. Like bra å benytte tiden til å gå på posthuset. 

      Han leverte meldingslappen for rekommanderte brev over disken, og etter et øyeblikk kom postfunksjonæren tilbake med en brun konvolutt. Den var poststemplet Györ, Ungarn. Han visste hva den inneholdt, men kunne ikke dy seg for å gå inn på nærmeste kaffebar, og rev opp forseglingen etter å ha fått servert en kopp rykende svart kaffe på et bord innerst i lokalet. Et dobbelt sett passfotos av familien Sidowski. Han tok ut bildene av Ilona og ble sittende en stund og stirre på henne. Han syntes han kunne merke et slags trist uttrykk, men det var kanskje bare innbildning.  

      Han smakte på  koppen som sto full foran ham og gren på nesen. Kaffen hadde blitt kald. Han betalte og gikk ut på gaten igjen mens han trakk glidelåset på jakken opp et lite stykke til. Det var litt småsurt, og etter skylaget å dømme kunne det begynne å regne når som helst. Adressen han hadde fått oppgitt tidlig på morgenen lå bare fire kvartaler unna, og det var ennå vel en halv time igjen til den avtalte tiden. Uten å forhaste seg ruslet han opp Masthugget og stakk innom en ny kaffebar et halvt kvartal fra bestemmelsesstedet, som erstatning for den koppen som hadde blitt helt kald og udrikkbar for en stund siden. 

       Skiltet over den rustete jernporten som hang litt på skjeve opplyste at dette var Erlanders Spedition. Han gikk inn og så seg om. Lengst inne på gårdsplassen så han en Mercedes containertruck. En middels stor, lyshåret og ganske kraftig mann omtrent på hans egen alder, med blå vindjakke og dongeribukser  nærmet seg. Han smilte og strakte fram hånden. 

      ‘Alex Sandvik? Jeg er Gerhard Schneider. Den vanlige sjåføren på denne ruten har et par dager fri, og så var jeg også litt nysgjerrig på å treffe deg, om jeg skal være ærlig.’ 

      Etter litt vanlig småprat nevnte Gerhard at han hadde fått beskjed om å ta med en liten detalje til konen hans, Katryna, Ilonas søster. 

      ‘Ikke så store greiene’. Alex leverte over pakken som lå i en Domus bærepose. ‘Bare en liten krystallting jeg kom over ved et tilfelle i Morokulien, du vet der oppe ved den norsksvenske grensen ved Magnor, der hvor de ikke riktig vet hvem som er norsk og hvem som er svensk’. 

      ‘Ja, akkurat, jeg har såvidt hørt om den plassen’, smilte Gerhard. ‘Det blir nok Katryna glad for, så i mellomtiden vil jeg bare takke på hennes vegne. Forresten, far sendte med meg en bok som ikke har kommet ut på svensk ennå, og som du visstnok hadde interesse av å lese’.                  

Han blunket lurt mens han ga seg til å romstere litt under setet, åpnet en luke og strakte så fram en pakke i vanlig gråpapir,  på størrelse med en bind av et oppslagsverk 

      ‘Han ba meg levere deg dette brevet også’ Han tok fram en hvit nøytral konvolutt fra innerlommen på vindjakken. 

      Tilbake til leiligheten på Hisingen fant Alex fram en kniv og åpnet de sammenlimte sidene i det som engang hadde vært en foreldet utgave av "Enciclopedia Britannica". Mellom de utskårne sidene plukket han ut 50.000 Mark og tilsvarende sum i svenske kroner. Meldingen i den forseglede konvolutten var heller kort: 

      Züricher Kantonbank AG. Deretter fulgte adressen, samt telex og telefonnummer. Under det hele et 16-sifret nummer fulgt av fire bokstaver. Det var det hele. 

 

********************** 

 

      Mannen som hadde banket på døren var fra UB-kontoret i Szczeciń. Han rakte Kowalski en forseglet konvolutt. 

”Vi fikk nettopp denne telexen fra Stockholm med beskjed om å overlevere den snarest mulig til deg her  på hotellet. 

Kowalski takket og lukket døren igjen og slet opp konvolutten. Det var informasjonene som Gustav Lundberg fra SÄPO – Säkerhetspolisen -  i Sverige noe motstrebende hadde lovt å sende. To av rapportene var relativt korte, med beskrivelser av studiekameratene til Alex Sandvik: 

Torvald Jansen, 26 år. Norsk. Ugift. Født og oppvokst i Tromsø, Norge.  

Kowalski gikk raskt igjennom opplysningene om foreldre, skolegang, et år på hvalfangst og to år i tankfart. Militærtjeneste i Marinen, etterfulgt av et par år på et båtverft i Adelaide , Australia. Studerte for tiden ved Göteborgs Tekniske Institut, Sverige. 

Opplysningene om Arild Holm, en 28 år gammel svenske fra Sundsvall, også ugift og student på Göteborgs Tekniske Institut, med avsluttet militærtjeneste i Kystartilleriet og senere med noen år bak seg som mekaniker og siden lastebilsjåfør for et Borås-firma, ga heller ingen pekepinn om at det var noe spesielt å bite seg merke i.  

      ‘Vel, ganske normalt hittil’, tenkte Kowalski og tok for seg den rapporten som egentlig interesserte ham, angående Alex Sandvik: 

Alex Sandvik, 27 år. Født i London 1947.  

Nåværende adresse: Hisingsvägen 8, Göteborg, Sverige. 

Far: Sandvik, Johan.  Mor: Danów, Irena. 

Gikk på Amerikansk-drevet skole for FN-personal i Osaka, Japan 1953 - 1955. 

Realskoleeksamen i Norge våren 1964. 

Utvekslingsstudent ved Riverside College, California, for skoleåret 1964-1965. 

Ifølge det norske folkeregisteret utenlandsboende fra og med august 1964 - nov. 1971, og fra juni 1972 til dato. 

Bopel 1965 - 1971: Ingen opplysninger.  

Militærtjeneste: Ingen opplysninger 

Innehar ifølge den svenske våpenkontrollen norsk bæretillatelse på pistol Walther PPK, kaliber  7,65 mm., serienummer 202496, utstedt av de norske politimyndigheter i Oslo den 18. april 1972, som framgår av dokumentasjon framlagt ved lovlig innførsel av våpenet til Sverige juni 1972. Årsak for utstedelse av våpenlisens: Ingen opplysninger.  

Begynte studier ved Göteborgs Tekniske Institut, maskinlinjen, i august 1972, og går for tiden siste termin, ventes avslutte ingeniørsstudier slutten av mai 1974. 

      Kowalski lente seg tilbake i stolen og begynte forfra igjen på siden som behandlet Alex Sandvik. 

      Født i London 1947, siden på FN-drevet skole i Japan, like etter våpenstillstanden i Korea. Med andre ord, faren var temmelig sikkert militær. Morens navn, Danow. Typisk polsk. I London i 1947, kanskje en av de mange eksilpolakkene som rømte etter nederlaget mot Hitler i 1939. 

      Han ba sentralbordet i resepsjonen om å sette ham over til kontoret i Warszawa. Etter 10 minutter purret han på samtalen igjen, og vakthavende i resepsjonen unnskyldte seg med at det var vanskelig å få forbindelse. Kowalski gryntet irritert. Ingen vits i å hisse seg opp. Telefonforbindelser var bare noe sånt som kunne ta litt tid. 

 

 ‘Urząd Bezpieczenstwa’. Det var Jan som svarte i den andre enden da kontakten med UB's hovedkontor i Warszawa endelig var etablert. 

      ‘Hei, Kowalski her. Kan du gå gjennom det vi har angående eksilpolakker i England under krigen? Danów, Irena, senere gift med en nordmann, Johan Sandvik. Sannsynligvis militær. Skulle anta at hun er norsk statsborger nå, så det burde være noe om henne. Fint, ring meg tilbake hit til Hotell Pomorski om hva du kan finne. Nei, det vet jeg ikke. Det er bare en liten tråd blant en hel haug av andre tråder som jeg vil sjekke’. 

      Han oppga telefon- og romnummer og la på. 

      Men hvem var nå denne polske forloveden til Alex Sandvik? Han hadde lyst til å gå ned i resepsjonen og spørre seg litt for, og også i restauranten. Det var jo en mulighet for at noen kunne komme fram med ytterligere opplysninger. Men det fikk vente litt, for Jan kunne komme tilbake på telefonen omtrent når som helst. Han ringte i stedet ned til resepsjonen og ba om å få sendt opp en øl, og satte seg til å gå gjennom de sparsomme opplysningene han hadde hittil, punkt for punkt. 

      Det var Jan som var tilbake på telefonen. Han leste langsomt opp det han hadde funnet ut hittil om Alex Sandviks familie på morssiden: 

Irena Danów, født i Kraków, Polen, i 1920. Faren. Aleksander Danów, polsk statsborger, og ungarsk mor, Eva Kovacs. Ingen flere opplysninger om bakgrunnen til moren. 

Faren,  i det sivile skolelærer. Kaptein i reserven i det polske flyvåpenet og deltok i kampene mot Tyskland høsten 1939.   

Etter det polske sammenbruddet flyktet Alexander Danów med familien først til Agners, Frankrike, sammen med General Wladyslaw Sikorski' s frie polske styrker. Ved den franske kapitulasjonen videre til England i 1940. Deltok  i slaget om England i august-september 1940 og mistet i den anledningen en arm. Ble senere satt til instruktørtjeneste i det frie polske flyvåpen. Alexander Danów og konen Eva omkom i november 1944 under en V2-bombing av London. 

      Irena Danow tjenestegjorde fra 1940 som sekretær/oversetter/ liaisons offiser ved den polske eksilregjeringens hovedkontor i London og fram til slutten av krigen.  

Fram til 1943 i staben til General Wladyslaw Sikorski, den polske eksilregjeringens leder. 

Hadde tildels meget nær kontakt med ledelsen av „Armi Krajowa“, den polske innenrikshæren som opererte på polsk grunn, først under ledelse av General Stefan Rowecki Grot til denne ble arrestert av tyskerne 30. juni 1943,  senere ledet av General Tadeusz Komorowski Bor. 

Irena Danow giftet seg i London, desember 1945, med norsk statsborger Johan Sandvik, kaptein i de frie norske styrkene. Sønnen Alex født i London, september 1947. 

Familien Sandvik/Danów til Norge sommeren 1951, Johan Sandvik med rang av major, etter tjeneste ved den norske ambassaden i London perioden 1945 - 1951. Sannsynligvis medlem av den norske militære etterretningstjenesten, i nært samarbeide med det britiske MI5.  

Irena Danow fikk norsk statsborgerskap i januar 1952.  

      ‘Det var det hele’, sa Jan. ‘Vil du at jeg skal gjenta noe av det?’ 

      ‘Nei, det er i orden’, sa Kowalski tankefullt mens han så på de notatene han hadde gjort. ‘Takk skal du ha. La rapporten bare ligge til jeg er tilbake på kontoret”. 

      Han lente seg tankefull tilbake i den eneste lenestolen på rommet og nippet til ølet mens blikket var vendt mot det falmete taket som trengte et strøk maling 

      Som han hadde tenkt. Fyren var halvt polsk. Snakket muligvis noe polsk også. Kanskje flytende. Moren, datter av en polsk offiser, hadde arbeidet under krigen for den polske eksilregjeringen. Hadde hun fått rede på noe i den tiden som ikke sto i de offisielle rapportene? Nei, det var jo tull. Da hadde de gjort noe for mange år siden. 

      Faren, norsk offiser, tydeligvis aktiv så sent som 1955, å dømme etter opplysningen om sønnens skolegang i Japan. Hvilken rang kunne han ha nå, om han fortsatt var aktiv? Sannsynligvis norsk etterretningstjeneste, hadde Jan sagt. 

      Sønnen Alex som utvekslingsstudent til USA, og siden utenlandsboende, bopel ukjent. Hva hadde han holdt på med fra sommeren 1965 til høsten 1971. Kanskje han hadde gjort som så mange andre som hadde gått på skole i USA: De helt enkelt ble der. De aller fleste utvekslingsstudentene dro riktignok tilbake til hjemlandet, men ikke alle.  

      Altså, tilbake til Norge høsten 1971, men ikke et ord om den obligatoriske militærtjenesten, tross den relativt høye alderen. Det kunne riktignok skyldes utsettelser pga studier, eller at han hadde blitt fritatt på grunn av en eller annen fysisk defekt. Heller ikke noe særlig å henge seg opp i. 

      Så var det dette med våpentillatelsen. Kommer tilbake til landet etter 7 års fravær, og etter bare fem måneder har han våpentillatelse på en Walther PPK automatpistol? Om det hadde vært en langløpet konkurransepistol så kunne det jo ha vært forklaring på det, men en kortløpet, halvgrov pistol som ikke engang har justerbare sikter? Nei, Walther PPK var definitivt ingen konkurransepistol, den saken var jo sikker. Det var heller et våpen som ofte ble brukt av mange lands etterretningstjenester og sivilkledde politifolk. Eller hadde han kanskje fått den av faren? Slett ikke umulig. En høyere offiser ville nok ikke ha altfor store problemer med å ordne til med en våpentillatelse. 

      Til sist, historien om en forlovelse. Drar på påsketur med to skolekamerater til Polen. Så langt alt i orden. Men siden blir han forlovet med en polsk jente bare fire dager etter ankomst til Polen. Ifølge grensekontrollen hadde Alex Sandvik ikke besøkt Polen de siste to årene. Vel, de kunne ha blitt kjent med hverandre i Sverige. Men en polsk jente på ferie i Sverige, eller kanskje Norge, i 1972 eller før? Ganske uvanlig, for å si det mildt. Derimot kunne de ha blitt kjent i et annet land tilsluttet den østeuropeiske Warszawa-pakten. Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia eller Ungarn, for eksempel. Formalitetene ved sånne reiser innenfor kommunistblokken var betydelig mindre kompliserte. 

      Mulig, men om de nå kjente hverandre fra før, ville Sandvik da dra sammen med to skolekamerater for å installere seg på ett tremanns hotellrum? Hadde det ikke vært nærliggende å anta at han ville bli invitert til å bo hjemme hos de blivende svigerforeldrene? Jaa, innvente Kowalski til seg selv, men da han kom til landet var de jo ikke forlovet ennå. Det var noe de fant på noen dager etter. ”Nyforlovet” hadde hun sagt denne unge damen da de var i Witnica.           Og hva med den fjerde personen som ble observert i Witnica? ”Sannsynligvis utlending, i 50-årene”, hadde de sagt på vertshuset. Ganske sikkert ikke faren til Alex Sandvik, og heller ikke norsk, ifølge rapportene både fra Grensekontrollene og hotellregistrene. Innreist på falsk pass? Heller ikke mye trolig. En tilsynelatende uskyldig fasade ville jo sprekke helt om det ble oppdaget at noen av de impliserte reiste med falske dokumenter. Impliserte, i hva? Dessuten, Alex Sandvik reiste jo i sitt riktige navn, og det var ingen grunn til å anta at noen av de andre i gruppen seilte under falsk flagg heller.  

      Kowalski dro seg i øreflippen. Det hele hadde høyst sannsynligvis ingen som helst slags forbindelse med disse Stalin-diamantene. Altfor vagt. Om smykkene og edelstenene ikke allerede for lenge siden var brakt i sikkerhet i Vesten, om de i det hele tatt noen gang hadde vært skjult på polsk territorium, og om det var så at de kunne ligget nedgravet i Polen, kunne det være hvor som helst vest for Poznán. Et forbannet stort område. Om, om, om. Og alt dette oppstyret bare fordi et par ungdommer ville gjemme seg bort i et telt til sommeren inne i en skog. Forlovet? Kanskje det bare var noe jenta hadde sagt for "anstendighetens skyld" i Witnica. Små plasser er nå engang sånn. Skulle hun kanskje ha sagt at hun var elskerinnen hans? Det hadde jo ikke hørt riktig så bra ut i ørene til en konservativ landsbybefolkning. Det var også en mulighet. 

      Han syntes argumentene bare rant ut som tørr sand mellom fingrene.  

      ”Jeg tror du begynner å bli litt for gammel nå i dette gamet”, sa han til seg selv. ”Du begynner snart å se spøkelser på høylys dag. Går av i halvspenn for omtrent ingenting”. 

      Han bestemte seg for å droppe det hele. Tilbake på kontoret sitt i Warszawa ville han eventuelt begrense videre etterforskning til å ha et lite øye med denne Sandvik-fyren i tilfelle han kom til landet igjen. Som ren rutine. Tross alt var det jo sånt han hadde betalt for. 

      Han bestemte seg for å gå ned i baren for å ta en vodka, men halvveis over til døren stoppet han og gikk tilbake til telefonen. Han ba om direktenummeret til avdelingssjefen for UB i Szczeciń. Noen mumlet et eller annet uforståelig i den andre enden. 

      ‘Hei, din gamle pirat. Kommer du over til Pomorski for en vodka eller to? Ja visst pokker er jeg i Szczeciń, det er derfor at jeg ringer, jo. Greit, ser deg i baren om en halvtimes tid’. 

 

      De hadde tatt atskillig mer enn to vodka i baren i førsteetasjen på Hotell Pomorski, og inspektør Wojcek fra UB i Szczeciń begynte å bli vassen i øynene. 

      ‘Ja, jeg skal si deg at dem dreit seg ornt'li ut, de jævla russera’, knegget han. ‘Det har vært på folkemunne nå i flere dager hvor helvetes mye juling de fikk. Etter det jeg har hørt fra det russiske militærpolitiet, begynte hele balladen med at en av soldatene antastet en ung dame ifølge med tre menn, to av dem i 50-års alderen, den tredje rundt omkring 30. De to eldre fikk visstnok en teve eller to hver seg, og da ble tredjemann – ja, han yngste, altså - så mektig vred at han banket sans og samling ut av hele bunten. Tre av dem er fortsatt på hospitalet. He-he-he-he. Skulle ha gitt en månedslønn for å ha sett på de festlighetene’.  

      Han tenkte seg om et øyeblikk. ‘Eller ialfall en ukeslønn’.  

      ‘He-he-he’, knegget han videre. ‘Den eneste av disse marinesoldatene som kom uskadd ifra hele brudulje, er så dritredd at han våger ikke å gå på land engang. Fantaserer om noe sånt som at neste gang de treffes så skulle denne enmannshæren ta å drepe han og hele forbanna mannskapet’.  

      ‘Det som egentlig ikke er helt så bra var at denne fyren lett og elegant avvæpnet to lokale politimenn på gatepatrulje som dukket opp da det hele var over, og som lurte på hva som sto på. Vet du hva han gjorde? Jo, han slengte pinadø meg både pistolene og ammunisjonen deres opp i en søpledunk før han rolig spaserte derfra. Folkene som bor over det stedet det hele foregikk, hørte vrælene til russerne nede på gaten da de ble banket opp, og fulgte med i hele oppløpet. De hadde ikke hatt det så moro på mange år, etter det jeg har hørt. Det er de som påstår at de to lokalpurkene forsatt blir renskrubbet og desinfisert etter å ha stått på hue nede i all dritten for å lete etter redskapen sin. Ho-ho-ho. For en jævla type, den der Krakówfyren. Kaldblodig satan’. 

      ‘Krakówfyr? Hvordan vet du at fyren er fra Kraków?’ 

      ‘En av disse politifolkene som ble avvæpnet hadde tjenestegjort i flere år i Sosnowiec, nabobyen til Kraków. Etter hva han sa, var aksenten ikke til å ta feil av. Og lokalpolitiet er sure av seg som bare faen, nå går de rundt og spekulerer på om det kan ha vært en polsk offiser med Spetnaz-trening. Du vet, denne spesialavdelingen i den sovjetiske hæren, de som snudde opp ned på planene til Dubcek borte i Praha’. 

      Kowalski klødde seg tankefullt på nesen. Kraków. Moren til Alex Sandvik var fra Kraków. Det ville ikke være så underlig om hun hadde lært sønnen polsk med sin egen aksent. To menn i 50-årene og en ung dame som forsvant fra stedet russerne ble banket opp. Kunne det ha noe å gjøre med en  ung dame og to menn i femti år s alderen med blåveis og fleskeleppe han hadde hørt om i Witnica? I så fall, hvem pokker var denne Alex Sandvik egentlig, som setter et halvt dusin trenede russiske marinesoldater ute av spill og sender dem på et sykehusopphold med tildels alvorlige skader, og deretter lett og behendig avvæpner to polske politimenn? 

 

Det var noe over midnatt da Kowalski kom opp på rommet igjen etter å ha tatt avskjed med en lett snøvlende Wojcek.  Som framtredende medlem av UB hadde han selvfølgelig både hørt og lest en hel del om de amerikanske spesialstyrkene. For ikke å nevne CIA. Folk som ikke burde undervurderes. Alex Sandvik hadde forsvunnet fra overflaten i 1965, og dukket ikke opp igjen før 1971. I mellomtiden hadde han tydeligvis lært helt spesielle kampmetoder som var ukjente for vanlige folk. Men ikke ukjent blant Spetnaz. Eller de amerikanske spesialstyrkene. Eller CIA. 

 

Fantes det tross alt indisier som antydet at disse folkene kanskje hadde "noe" for seg, noe som det kunne være interessant å få litt innblikk i ?. Etter hvert kom det litt for mange tilfeldigheter inn i bildet til at det hele bare kunne avskrives uten videre.) 

 

Han løftet på luren og bestilte en  samtale til Warszawa. Det var langt over midnatt, men det fikk ikke hjelpe. Da den søvnige stemmen til Jan svarte i den andre enden gikk han rakt på saken. 

      ‘Jan, jeg kommer ikke tilbake til kontoret før enn bortimot middagstider, og det er noen ting til jeg vil at du skal begynne å ta rede på i morgen tidlig, og som ikke kan vente. Du vet jo hvor tregt det av og til går med opplysninger fra statlige etater. Har du papir og blyant klar? 

      ”Vent litt” Han hørte litt romstering i bakgrunnen og stemmen kom tilbake. ”Skyt vekk”. 

”Punkt en:  Full oversikt med beskrivelse over alle personbiler registrert i Szczeciń-provinsen. Navn og adresse på eieren, samt fortegnelse over samtlige nærmeste familiemedlemmer, hjemmeboende eller ikke. 

Punkt to: Full fortegnelse over alle polske statsborgere og fastboende utlendinger fra andre Warszawapaktstater som hadde fått utreisetillatelse i løpet av de siste to årene, eller som hadde fått utreisetillatelser i forbindelse med studier. Inkludert reiser til andre stater i Warszawa-pakten. 

Punkt tre: Full fortegnelse med alle tilgjengelige opplysninger over alle utlendinger som hadde reist inn i landet de siste 4 ukene. Samtlige grensestasjoner. 

Punkt fire: Full fortegnelse over alle utlendinger som hadde bodd på hotell de siste 4 ukene. Hele landet. 

      ‘OK, jeg har det hele. Noe mer?’ 

      Kowalski tenkte seg om et øyeblikk. Den forbannede snoken Lubin på avdelingen hadde for vane å snuse rundt i papirene hans når han så sitt snitt til det. For å se om han kunne finne noe å anklage ham for ovenfor ledelsen av UB. I dobbel hensikt. I håp om å ta over stillingen hans, og for å hevne forsmedelsen Kowalski hadde hatt ansvaret for, den gangen for fire år siden. Ingen vits i å gjøre livet altfor lett for sånne drittsekker. 

      ‘Ja, det er et par ting til. Skaff meg en full fortegnelse over alle ungarske og tsjekkiske studenter i Polen, og en full fortegnelse over alle internasjonale inngående lastebil eller containertransporter over havnene Swinoujscie, Gdynia, Gdańsk samt over grensestasjonen Kolbaskowo de siste fem månedene. Oppgitt last, sender, mottager, eventuell transitt til Tsjekkoslovakia eller Ungarn. Og omvendt‘, la han til.

      Med de siste oversiktene som ikke hadde noe som helst med saken å gjøre ville denne Lubin-kødden på hovedkontoret få noe å stusse på,  flirte Kowalski for seg selv.

             

********************** 

 

 

 

Göteborg, Sverige           

      De grå og regntunge skyene som strakte seg fra horisont til horisont ga ingen større håp om at denne søndagen egnet seg noe særlig til landlige utflukter. Men det var heller ikke noen vanlig søndagsutflukt som Alex hadde i tankene da han satte seg i den medtatte, blålakkerte folkevognen for å kjøre de ni kilometerne ut til Torsvalla travbane i utkanten av Göteborg. I lommen hadde han 40.000 kroner. 

      Han så på klokken. Løpene skulle begynne om snautt en time, så han hadde god tid. På parkeringsplassen lirket han Folkevognen inn mellom to Volvoer og gikk inn i kafeteriaen. Han kjøpte et program over dagens løp og satte seg med en kopp kaffe til å studere listen. Etter å ha satt kryss ved samtlige favoritter og outsidere, gikk han over til den første luken og satte 50 kr på favoritten i det første løpet. Deretter gikk han en liten runde og satte deretter ytterligere 50 kr på favoritten i løp 2, denne gangen i den borterste luken. Det første løpet skulle starte om vel fem minutter, så han gikk bort til kaféen igjen for å ta en ny kopp kaffe. Ved lukene var det fortsatt folk som hadde kommet i siste øyeblikk, så han lot kaffekoppen stå halvfull og ruslet bort til den midterste luken. 50 kr på favoritten i 3. løp. Han kunne ikke annet enn å føle seg litt tåpelig etter alle disse forholdsreglene, men det var han selv som hadde satt dem opp under oppholdet i Polen: Fra nå av måtte alt de sa og gjorde ha en plausibel forklaring. 

      Startskuddet gikk idet han kom ut på tilskuertribunen. Folk rundt ham heiet og skrek oppmuntringer både til den ene og den andre hesten, alt ettersom hvilken de hadde satset på. Etter en innspurt på langsiden som tydet på at favoritten i løpet skulle gå av med seieren, kom nummer fire opp mens den skummet om munnen og vant med en snau hodelengde. 

      Det ble pånytt trengsel rundt lukene, både av folk som satset og av de lykkelige vinnerne av det første løpet. Han blandet seg i mengden og byttet hver gang mellom lukene mens han etter hvert satset 50 kr. på hver favoritt i de gjenstående løpene han ikke allerede hadde satset på.  

      Det var ikke før enn i løp 6 at det skjedde det han hadde ventet på. Hesten som ifølge prognosene var nesten nederst på listen over sannsynlige vinnere kom inn med en klar seier over favoritten som lå nesten en halv hestelengde etter ved målstripen. Han så seg oppmerksomt om til begge sider. Ti - tolv meter til venstre var det en liten gruppe på fire menn i midten av tretti år ene som hoitet og lo og slo hverandre på skuldrene mens en av dem viftet triumferende med en kvitteringslapp fra bokningslukene. 

      Alex gikk langsomt nærmere gruppen,  mens de fire lykkelige vinnerne sto og lo og fabulerte om en helaften på Restaurant Scala i Göteborg. 

      ‘Ja, den hadde dere flaks med‘, bemerket han med et smil. 

      ‘Flaks? Ja det kan du gi deg faen på. Ser du denne papirlappen? Det er en 28.000 kroners seddel, verken mer eller mindre‘. 

      ‘Og om jeg byr deg 30.000 for den? Her og nå. Så har dere dekket noe av sjøslaget dere prater om på Scala i kveld‘. 

      De så litt forbauset på hverandre, og tilbake på Alex. 

      ‘Har du problemer med skattefuten, kanskje?‘ sa den ene av dem, en lyshåret kortvokst fyr med Skånedialekt. 

      ‘Noe i den stilen‘. 

      ‘Helt i orden for oss. Vi går bort til skranken for at du kan sjekke lappen, og så tar vi oss en aldri så liten tur på do for å ordne byttehandelen‘.  

      Få minutter etter tok de fire, lykkeligere enn noensinne, avskjed med Alex, med forsikringer om at de sto til disposisjon når som helst han ville gjenta transaksjonen. 

      Etter å ha hevet pengene i luken, ruslet han rundt en stund til alle løpene var over og kasserte inn et par av de favorittene han hadde satset 50 kroner på. Han dro fra Torsvalla med litt over 2000 kroner mindre enn for et par timer siden, men med en kvittering som bekreftet at han hadde vunnet 28.000 skattefrie kroner på travløp. 

      Ifølge programmet han hadde fått ved inngangen, var det løp igjen neste søndag.          

 


 

 Warszawa, Polen 

 

      Hvilket satans puslespill!  

      Kowalski reiste seg fra kjøkkenbordet i leiligheten og strekte seg. Det verket i ryggen etter å ha sittet i flere timer og sortert de informasjonene Jan hadde plassert på skrivebordet hans i formiddag. På bordet lå det nå fire små hauger med papirer, og rundt omkring på gulvet lå det ytterligere fire hauger, men mye mer voluminøse. Rapportene angående studenter og varetransporter fra utlandet hadde han latt bli liggende  på kontoret, etter at han med et skadefro flir hadde understreket på måfå i rødt litt her og der, noen piler og kryss, blandet med kryptiske kommentarer og henvisninger. Det hadde tatt ham et par timer å koke sammen alt sludderet, men det var det vel verdt, syntes han. 

      ‘Vær så god, kjære Lubin, tygg litt på dette, du, ditt jævla rasshøl’. 

      Han satte på kaffekjelen igjen og bladde gjennom den korte listen over Szczeciń-registrerte personbiler. Den hadde nå  blitt redusert til å inneholde bare grålakkerte Moskwitcher, med eiere som hadde en eller flere døtre i alderen 18 til 30 år. Han leste nøye gjennom alle etternavnene et par ganger til, og ga seg i kast med mappen som inneholdt utreisetillatelser til kvinner i samme alderen. Det var ganske mange, de fleste med utreisetillatelse til andre Warszawapaktstater. Han begynte å nærme seg slutten da han stoppet opp ved etternavnet Sidowski. Han kikket hurtig tilbake på listen over personbiler. Det stemte. Sidowski. Eier: Wiktor Sidowski. Tre døtre, Ilona, Katryna, Janina. Henholdsvis 23, 22 og 20 år gamle. Tilbake til listen over utreisetillatelsene sto det at Katryna Sidowski hadde fått utreise- og emigrasjonstillatelse til Vest-Tyskland på grunn av giftemål med tysk statsborger Gerhard Schneider. Bopel i Koblenz, Vest-Tyskland. 

Han gikk gjennom resten av listen for å se om det var flere navn som kunne føres sammen, men det var det ikke. Kun Sidowski. De andre to døtrene til Sidowski hadde ikke vært utenfor landet de siste to årene. 

      I listene over hotellgjester i Szczeciń i alderen 40 til 60 år fant han snart et navn han kjente igjen. Schneider. Erik Schneider og konen Emma. Bopel i Koblenz, Vest-Tyskland. Kunne de ha noen sammenheng med Katryna Sidowski som hadde giftet seg med en viss Gerhard Schneider, også fra Koblenz? Ekteparet hadde vært fire døgn på Hotel Gryf. Uten at det egentlig var nødvendig, kikket han på notatene sine for å sjekke datumet. Han visste på forhånd at den berømmelige utflukten til Witnica, som hadde startet det hel, falt innenfor rammen for ekteparet Schneiders opphold på Hotell Gryf i Szczeciń.  

      Kowalski stoppet opp. Schneider? Koblenz? Et eller annet han ikke riktig kunne plassere. Han ble sittende en stund og klødde seg tankefullt på haken mens han forsøkte å huske hvorfor han syntes det var noe kjent med kombinasjonen Schneider - Koblenz. Kanskje han begynte å bli for gammel til dette, hukommelsen var ikke lenger det den engang hadde vært. Plutselig knipset han med fingrene. Visst pokker, der var det! En artikkel han hadde lest et eller annet sted for en tid siden, om en av de rikeste og mest fremgangsrike forretningsfolkene i Vest-Tyskland. Eieren av Schneider Transport & Spedition AG., med hovedkontor i Koblenz, og avdelingskontorer i fleng i nesten hele Vest-Europa. Men var fornavnet Erik? Schneider var tross alt et ganske vanlig etternavn i Tyskland, og det kunne være snesvis av dem i Koblenz. Fornavnet Erik var heller ikke så uvanlig. Vel, det var kanskje verdt å sjekke. Om det nå viste seg at denne transportmagnaten hette Erik, og at konen hans hette Emma, og at de dessuten hadde en sønn ved navn Gerhard ...... 

      Han slo privatnummeret til Jan. Opptatt. Han satt vel og kaklet og pratet med et eller annet damebekjentskap, som han pleide å gjøre. Etter godt over en halvtime og fire forsøk senere kom han endelig igjennom. 

      ‘Du kan jaggu være glad for at staten betaler telefonregningen din. Ellers hadde du ikke hatt igjen til salt i maten’, brummet Kowalski iltert. 

      ‘Eh.., det var svogeren min i Katowice som ringte og slo av en prat’. 

      ‘Svogeren din? Han agronomen? Som er så helvetes gjerrig at han fiser i motvind for ikke å gå glipp av dritlukta? Om du ennå hadde sagt at det var Julenissen som ringte deg så skulle jeg ha trodd det. Men nok om det. I morgen kommer jeg ikke til kontoret før utpå ettermiddagen en gang, jeg har et møte i Innenriksministeriet. Noe med at partipampene begynner å bekymre seg for noen rykter om at arbeiderbevegelsen visstnok får oppbakking av de intellektuelle. Så når du kommer på kontoret i morgen, ring over til ambassaden vår i Bonn for at de gir deg nummeret til Schneider Transport & Spedition i Koblenz. Siden, ettersom du snakker flytende tysk, så ringer du til Schneiders hovedkontor i Koblenz, gi deg ut for å være fra et selskap innenfor transportbransjen - lastebiler, containere eller hva du vil. Si at du vil sende Schneider og familie en personlig invitasjon, som innbefatter sønnen og svigerdatteren, men at du er ikke sikker på den korrekte stavemåten på navnene, om de kan være så vennlige å stave det hele for deg. Har du det?“ 

      „Tak jest!“ svarte Jan og la på. 

      Han dumpet ned på sofaen slo på TV'en, men der var det bare det evinnelige propagandapratet.  

      ‘Herregud, finnes det virkelig noen i det hele tatt som fortsatt tror på alt det pisspratet?’, gryntet han irritert og slo av apparatet.  

      Han var glad for at det  bare var få år igjen før han gikk av med pensjon. En elendig statlig pensjon, men han kunne i det minste redusere alt det prosovjetiske skvalderet til det han hørte på radio eller så på TV. Sånne apparater hadde jo den fordelen at de kunne slås av når det ble for ille. 

      Pensjon, ja. Tankene pendlet inn på besøket i Witnica.  Kanskje han skulle selge leiligheten i Warszawa og i stedet kjøpe et lite hus med en jordflekk i nærheten av en liten landsby. Og hvorfor ikke Witnica? Dyrke litt grønnsaker og frukt til eget bruk. Høner i hagen, ikke for mange, men en 10-12 stykker kunne vel være passe til å sikre eget eggforbruk. Kanskje ei ku også. Riktignok hadde han ingen peiling på dyrking av grønnsaker eller oppdrett av høner eller kuer, men den tid den sorg. Det skulle han nok finne ut av litt etter litt. 

      Kanskje et lite hus nede ved elvebredden hvor han av og til kunne fiske litt. Hvem vet, han kunne til og med finne en ensom dame, en enke eller fraskilt, kanskje ......  

      Klokken var over to neste dag da Kowalski stoppet opp ved skrivebordet til Jan på vei inn til sitt eget kontor. 

      „Fant du ut de navnene jeg ba deg om i går kveld?“ 

      Jan nikket og rakte ham et håndskrevet ark papir med fire navn. 

      Erik Schneider. Frau Emma Schneider. 

      Gerhard Schneider. Frau Katryna Schneider. 

      Kowalski tok arket og mumlet et takk mens han fortsatte langsomt inn til kontoret uten å ta øynene fra de fire navnene på arket. 

      Ti sekunder senere var han ute på kontoret til Jan igjen.  

      „Jan, ta fatt på å plukke fram det vi har om familien Sidowski i Szczeciń, med døtre og det hele, og om noen av de andre døtrene er forlovet med en nordmann. 

Sent på ettermiddagen neste dag fikk Jan en telefon fra UB’s kontor i Szczeciń. Han la på luren og banket på døren til Kowalskis kontor. 

      „Kowalski, angående disse døtrene til Wiktor Sidowski. En av de kvinnelige agentene fra Szczeciń-avdelingen fulgte etter fru Sidowski til butikken, og kom i prat med henne der. Når hun nevnte at datteren var i ferd med å gifte seg med en utlending og at hun kom til å føle seg ensom, svarte fru Sidowski noe med at hun var omtrent i samme båt. En av døtrene var allerede gift med en Vesttysker, og en annen, den eldste, hadde gått bort og forlovet seg med en nordmann som var såvidt innom på påsketur, men han var i det minste halvt polsk og snakket språket flytende. Nå håpet hun bare at den yngste av døtrene ikke skulle finne på å skaffe seg en utlending også“. 

      Kowalski nikket fornøyd. Et skudd i blinde som gikk rett i blinken.  

„Ta kontakt med de agentene vi har i området Koblenz og Frankfurt i Vest-Tyskland, både han vi har innenfor BND og de andre, for at de finner ut så mye som mulig om Erik Schneider og familie. Både under og etter krigen, fram til dags dato. Det er vel en eller annen handelsdelegasjon eller noe lignende til Tyskland som du kan henge deg med på. Jeg gir deg en liste med alle tilgjengelige adresser i morgen.  

      ‘En ting til. Gi ordre til alle grensekontrollene at de gir meg beskjed øyeblikkelig om noen av Schneider-familien krysser grensen. Med øyeblikkelig virkning. Det samme gjelder også denne Alex Sandvik, nordmannen som studerer i Göteborg. Hold tollen utenfor, de må opptre som normalt, med de stikkprøvene de tar i ny og ne av passasjerer. Sjekk stemplene i passene, jeg er interessert i om disse to kan ha vært rundt og reist i det siste. Forsøk et eller annet tullball og ta fotokopier av passene, men bare om det kan gjøres uten at de mistenker noe. Som et annet alternativ går det å notere ned stedet og datumet i stemplene, både for inn- og utreiser. Uten at de ser det, selvfølgelig. Diskret skygging, men jeg gjentar,  ta for Guds skyld ingen sjanser på å bli oppdaget, for da sprekker hele opplegget. Det vil si, om det nå finnes noe opplegg i det hele tatt. Spesielt om Sandvik krysser grensen må vi være ekstra forsiktige, jeg har det liksom for meg at det er en smart faen som kan ha vært med på litt av hvert, både her og der’. 

      Tilbake på sitt eget kontor lente Kowalski seg tilbake i stolen. 

Skulle han be Lundberg i Säpo om å skaffe fram mer opplysninger om Alex fra det norske Overvåkningspolitiet? Han veide for og imot og fant ut at det var best å avstå fra å be om mer informasjon. Nordmennene ville ganske sikkert spørre hva det dreide seg om, og det var ikke sikkert at Lundberg ville fortie at forespørselen kom fra Polen. I så fall, om de da kom med opplysninger i det hele tatt, ville han bare få det mest elementære; personlige data, o.l. Videre, om det nå viste seg at denne Alex var eller hadde vært anknyttet etterretningstjenesten - pistollisensen kunne tyde på noe sånt - ville en sånn forespørsel bare sette bjeller på katten og Alex ville øyeblikkelig bli informert. Om det nå var noe opplegg angående disse diamantene i det hele tatt, ville det hele bare bli mye vanskeligere. Eller det ville bli midlertidig avblåst, og de ville angripe fra en annen vinkel. Dessuten, selv om Alex ikke hadde tilknytning til noen slags etterretningstjeneste, ville en direkte eller indirekte forespørsel muligens føre til at nordmennene ble interesserte, og kanskje blandet seg inn i leken. Kanskje med skygging av Alex, eller avlytting av telefonen. Eller, ennå verre, et lite forhør. Alt med samme resultat; Alex Sandvik ville ta alle mulige slags forhåndregler“. 

 

      ‘Nå skal vi se, da‘, sa Kowalski til seg selv da han satte seg til rette bak skrivebordet med de to rapportene han hadde fått fra agentene i Vest-Tyskland, begge angående Erik Schneider. Den ene fra en dobbeltagent UB hadde klart å infiltrere i BND, den andre fra en selvstendig agent i Bonn som var funksjonær på et regjeringskontor, nærmere bestemt i Handels- og Industriregisteret. 

      Med de to rapportene foran seg på bordet leste han først den ene, siden den andre, for å få et generelt overblikk  Derpå gikk han gjennom begge to samtidig, med blyanten i hånden for å se om de stemte så noenlunde overens med hverandre på samtlige punkter. I grove trekk var rapportene ganske like: 

Navn, fødselssted og dato, nåværende adresse, familiemedlemmer, også en polsk svigerdatter: Katryna Sidowski. Erik Schneider hadde tjenestegjort i Norge under krigen fram til høsten 44, deretter sendt til Polen med korporals grad. Ingen videre forfremmelser. 

Såret i krigens siste dager, i nærheten av Strausberg, hjemsendt fra et militærsykehus i Berlin i slutten av mai 45. 

      Registrerte transportfirmaet "Schneider Transport und Spedition AG" i Frankfurt, januar 1946 i kompaniskap med Waldemar Dorn, bopel i Frankfurt. Kjøpte ifølge notarierte dokumenter ut Dorn i juli 1947. E. Schneider kjent som en meget dyktig og framgangsrik forretningsmann, i løpet av få år hadde han filialer i de fleste større byene i Tyskland. 

      Solgte 50% av aksjene til "Schneider Transport und Spedition AG" til et hollandsk transportbyrå i 1950, "Flaamse Transport Maatschappij AG", Rotterdam. Utvidet virksomheten sterkt deretter, både innenfor Tyskland og internasjonalt. 

Filialer i Rotterdam, Amsterdam, Eindhoven, Delfzijl, Brussel, Antwerpen, Zürich, Innsbruck, København, samtlige i samarbeide med det hollandske søsterselskapet. 

      E. Schneider er ikke kjent for å ha spesielle politiske interesser, men det formodes at han er tilhenger av det sosialdemokratiske partiet eller det kristlig-demokratiske partiet. Har sterke anti-nazistiske oppfatninger. Er også kjent som motstander av den kommunistiske ideologien." 

      Så langt stemte begge rapportene med hverandre, selv om uttrykksformen varierte. Men det var et par utfyllende opplysninger fra Bonn-agenten han syntes var høyst interessante, og som agenten innenfor BND av en eller annen grunn ikke hadde med i rapporten sin: 

"Firmaet  Schneider Transport und Spedition AG ble opprinnelig stiftet med finansiell støtte fra W. Dorn, med midler overført fra Züricher Kantonbank AG." 

Dernest at Dorn hadde solgt sin andel i firmaet - som han altså angivelig hadde finansiert - for en sum som ifølge dokumentene kun var ubetydelig høyere en den totale investeringen, i juli 1947. Dorn fikk utstedt pass kort etter, i august, og få dager senere reiser han utenlands, ifølge ryktene til Brasil. Siden 1947 har ikke Dorn figurert i noe tysk folkeregister, sannsynligvis på grunn av emigrasjon. Nåværende adresse: Ukjent." 

Videre, i beskrivelsen av det hollandske selskapet som hadde kjøpt 50% av "Schneider Transport und Spedition AG", viste det seg at "Flaamse Transport Maatschappij AG" hadde blitt registrert kun et par uker før denne transaksjonen fant sted, samt at 90% av aksjene til dette nyregistrerte firmaet tilhørte et sveitsisk selskap i Zürich, som av en eller annen merkelig tilfeldighet hadde nøyaktig samme adresse som Züricher Kantonbank AG, en liten og ganske ubetydelig lokalbank. 

      Kowalski rynket på pannen. Det var jo unektelig litt merkelig at agenten innenfor BND skulle ha oversett såpass viktige detaljer. Men på den andre siden så var jo agenten i Bonn ganske høyt på strå innenfor Handels- og Industriregisteret, og var selvfølgelig godt kjent med alle slags krokveier og byråkratiske hindre for å skaffe fram alle slags opplysninger som hadde med registre å gjøre. 

      Hva Kowalski ikke visste var at de detaljene han hadde savnet i BND-rapporten, med vitende og vilje hadde blitt utelatt av BND's ledelse i Pullach, mens BND på sin side ikke hadde kjennskap til det polske etterretningsvesenets kontakt i Bonn. Selv om de utmerket godt visste at Sjefskommissær Kowalski var en mann som ikke måtte undervurderes, hadde de ikke regnet med at rapporten hadde såpass stor interesse at han hadde mobilisert to forskjellige agenter som hver for seg var helt uvitende om hverandre, for å få mest mulig informasjon om Erik Schneider. 

      Nå satt Kowalski på kontoret sitt i Warszawa og humret og småflirte litt for seg selv. 

      ‘Jasså, du, min godeste Schneider, du er nok litt av en luring, du. Med finansiell støtte fra en lutfattig sjømann som etter et halvt års kompaniskap selger sin andel i et selskap i full ekspansjon for en brøkdel av hva det var verdt, for så å klatre ombord på en båt eller et fly og forsvinne for godt, enten på grunn av emigrasjon eller noe annet. Skal vi tro på alt dette, da, Schneider?‘ 

      Ved slutten av krigen hadde jo ikke Schneider hatt nåla i veggen engang, på samme måte som hundretusenvis av hjemvendte soldater overalt i Europa og ellers. 

      Han stoppet å mumle for seg selv og rynket pannen igjen. 

      ‘Uten nåla i veggen? Kanskje han faktisk hadde litt mer en nåla i veggen? For hvordan kunne han ellers ha kjøpt ut Dorn, som jo var den "finansielle partneren" etter så kort tid? For om Schneider hadde lagt opp såpass mye på et halvt år, ville jo Dorn ha tilsvarende sum. Ville det være sannsynlig at han da solgte til underpris sin andel av høna som la gullegg? 

      Kowalski fortsatte å mumle lavt, som om Schneider skulle ha sittet foran ham på den andre siden av bordet, mens han med albuene på bordflaten støttet haken i de sammenfoldete hendene. 

      ‘Og så har vi jo den lille ubetydelige detaljen angående de hollenderne som liksom kjøpte halvparten av selskapet ditt. Unnskyld, sa jeg hollendere? Jeg mener selvfølgelig sveitsere, dette holdingselskapet som har 90% av det hollandske transportfirmaet, altså partnerne dine. Ikke sant? Zürich, ja. Jo, der ser du, verden er ikke stor, min venn - tenke seg til at de har nøyaktig samme adresse som Züricher Kantonbank‘. 

      Han nikket langsomt mens han smilte mot den tomme besøkstolen, mot en innbilt Erik Schneider. 

      ‘Hva enn grunnene kan ha vært til at du etter tre års krigstjeneste ikke ble mer enn korporal, så var det nok ikke fordi du var spesielt dum, tror jeg. Nei da, jeg begynner faktisk å tro at du er litt av en smarting, jeg‘. 

      Han la rapporten angående Schneider til side og tok for seg opplysningene om Axel Sandvik, Wiktor Sidowski og datteren Ilona, selv om han hadde lest det så mange ganger at han nesten kunne det hele utenat. Det virket definitivt som om det var et mønster i det hele: 

      Diamantene som blir sporløst borte ‘et eller annet sted vest for Pniewy’ i 1945. Erik Schneider, soldat i det vestlige Polen til april 1945, fattig som en lus ved krigens slutt. Kort etter krigen, etter bare noen måneder, er han plutselig ustyrtelig rik. Polsk svigerdatter. Besøker Polen nå i påsken, samtidig med denne Alex Sandvik, en nordmann med en litt mystisk bakgrunn, muligens tilknyttet vestlig etterretningstjeneste. Etter bare fire dagers bekjentskap ‘forlover’ Sandvik seg med søsteren til Schneiders svigerdatter. Sidowski, datteren Ilona og Sandvik besøker i samme slengen Witnica og området. De nyforlovede er interesserte i å foreta en telttur i skogen nær Witnica til sommeren. Hvorfor Witnica? Det fantes snesvis av andre steder med mer romantiske og idylliske omgivelser. Og hvorfor var Schneider med på en romantisk dagsutflukt til et nyforlovet par? Sidowski også, for den sakens skyld.  

      Kowalski nikket tankefullt for seg selv. Denne turen til Witnica begynte å virke mer som en slags rekognoseringstur, med Schneider som ‘kjentmann’. 

      Hva om han organiserte en massiv leting i området, med et kompani fra hæren utstyrt med metallsøkere? Nei, det fikk bli siste utvei. Med hæren inn i bildet ville han miste kontrollen over det hele, og dessuten, teoriene hans var foreløpig litt i tynneste laget, foruten at det dreide seg om et stort område på mange kvadratkilometer. Det beste ville være å la disse folkene lokalisere diamantene, og siden steppe inn og ta over, med egne folk. 

      Fra innerlommen på den gråmønstrete, medtatte dressjakken tok han ut en notisblokk og skrev møysommelig ned alle de nye opplysningene fra de ferske rapportene. Kun et fakta eller opplysning per side. Når han siden kom hjem til  leiligheten i Ogrodowa Ulice, ville han føye alle disse smålappene til det puslespillet av et virvar med lignende papirlapper han hadde liggende utover hele salongbordet. Siden, utover kvelden, ville han kanskje bli sittende i timevis og flytte papirlapper fram og tilbake, som brikker i et spill. Muligens et litt primitivt system, men ofte førte dette puslespillet hans til nye spørsmål og nye angrepsvinkler han ikke hadde sett før, eller det kunne gi en pekepinn om hva motstanderens neste skritt kunne være. Av og til ga det til og med løsningen på den saken han holdt på med. 

      Kowalski så på klokken. På tide å få seg litt mat. På veien ut stoppet han opp ved skrivebordet til Jan. 

 

      „Jan, organiser noen fra kontoret i Kraków til å følge med i det Ilona Sidowski foretar seg ved universitetet i Kraków, foruten å studere. Finn ut hvilke telefoner hun bruker når hun er i kontakt med Sandvik, forloveden, og at de sender meg båndopptak på hver eneste samtale de har seg imellom. Det samme gjelder telefonen til Wiktor Sidowski i Szczeciń“. 


 

Pullach, Vest-Tyskland. Hovedkvarteret til BND 

 

      Kowalski var ikke den eneste denne aprildagen med strålende vårsol som var opptatt av Erik Schneiders fortid. Edwin Bauer - sønn av en kranfører som hadde blitt fritatt krigstjeneste på grunn av en amputert fot etter en togulykke før krigen, og en rappkjeftet og intelligent syskolelærerinne som ved flere anledninger med nød å neppe hadde unngått ubehagelige følger av at hun ikke slukte rått det som Göbbel's propagandamaskineri ville ha henne til å tro - satt nå inne på kontoret sitt på BND's hovedkvarter i Pullach noen kilometer syd for  München. Han leste interessert  rapporten angående Erik Schneider, akkompanert av kvitringen til et par spurver som hoppet rundt i et syrintre utenfor det åpne vinduet.  

      Det var den samme rapporten Kowalski hadde mottatt fra sin dobbeltagent i BND, men med den forskjellen at det nå dreide seg om en uavkortet, fullstendig versjon. Han leste den ennå en gang, og på samme måte som Kowalski i Warszawa, på en avstand av 80 mil mot nordøst, satt han også med en blyant i hånden og noterte enkelte kommentarer i margen på rapporten. Etter et par minutter med tankefull visling mellom tennene, tok han rapporten og gikk bort korridoren. Ved den tredje døren, etter en kort banking gikk han inn til sin overordnede, Hans Gruber. 

      ‘Ta en liten kikk på dette. Angående denne Erik Schneider som vår venn Kowalski borte i Warszawa er så interessert i‘. 

      Gruber leste oppmerksomt gjennom de to maskinskrevne sidene og la dem så ifra seg igjen på skrivebordet uten å si noe. 

      ‘En ting er nesten sikkert“, fortsatte Bauer. „Alt dette med den "finansielle partneren" er bare et røkteppe. Det skulle heller ikke forundre meg om dette sveitsiske holdingselskapet i Zürich eies hundre prosent av Schneider. Det vil igjen si at han er eier det hollandske søsterselskapet i Rotterdam. Ialfall over 50 prosent. Det første spørsmålet er, hvor kommer pengene fra? Under krigen var han stasjonert i Norge fram til 1944, og ble sendt derfra til Polen, og kom etterpå hjem like fattig som alle andre på den tiden. Siden det er polakkene som er så interesserte, kan det være et eller annet kupp der borte i slutten av krigen? Ikke noe helt uvanlig på den tiden, men om det ikke gjelder grove krigsforbrytelser, så er jo det foreldet nå, og det vet polakkene like godt som oss. Dessuten, om det hadde vært et eller annet i forbindelse med krigsforbrytelser, så ville vi ha fått en direkte henvendelse fra Warszawa. Noe samarbeide er det jo på visse områder mellom oss, på tross av jernteppe og alt det der. Videre kommer det fram at Schneider alltid har vært en innbitt anti-nazist, foruten at han ikke har altfor mye til overs for kommunisme heller“. 

      Gruber nikket tankefullt. „Fortsett“. 

      „Kan det være at UB har fått snusen i et eller annet angående Schneider som de vil presse ham for? Det ville ikke være første gangen at Østeuropeiske sikkerhetstjenester har brukt gamle, halvglemte synder for å presse folk til å arbeide for seg, selv om det dreier seg om saker som forlengst er foreldet. Spesielt ‘kjendiser’. Husk at denne Schneider anses som en av de mest velstående og framgangsrike forretningsmennene i Vest-Tyskland, med venner og bekjente på alle nivåer“.  

      Etter min mening kan det være årsaken til at det polske UB er så interesserte. Eller kanskje de tror eller vet eller mistenker Schneider for å gå rundt med planer om en eller annen slags anti-kommunistisk bevegelse? En annen ting er at Kowalski sender ikke over sin nærmeste medarbeider, denne Jan Ostrowski, for en personlig kontakt med det de tror er deres agent innenfor BND som jobber for dem, om det ikke dreide seg om grovkalibrete saker. Hva det nå enn er som ligger bak, så mener jeg at det er noe som BND også er interessert i å ta rede på. Eller hva mener du?‘ 

      Gruber hadde sittet og snurret tankefull på viskelæret på skrivebordsplaten. Som de fleste i Tyskland som fulgte så noenlunde med i det som foregikk, kjente han til transportmagnaten Schneider, men disse opplysningene om bakgrunnen hans var ukjente, dette med at den finansielle partneren var dikt og oppspinn. Kunne det være en aldri så liten mulighet for at Schneider på en eller annen måte hadde hatt noen befatning med Stalin-diamantene han hadde hørt om, de som visstnok forsvant borte i Polen i 1945? Gruber hadde aldri hatt noe med den saken å gjøre, og husket ikke så mange detaljer. Nå gjorde han et mentalt notat om at han skulle sjekke det som fantes i arkivene.  

Han nikket. ‘Jaa‘, sa han langsomt. ‘Jeg tror du har rett i at vi skal holde et lite øye med denne Schneider. Diskret skygging, avlytting av telefonen, og også .... ‘. Han avbrøt seg selv og knipset med fingrene. ‘Visst pokker, det dreier seg antagelig om det samme transportselskapet hvor Weber begynte som filialsjef eller noe sånt for noen år siden. Ja, det var før din tid, så du kjenner ham ikke‘. 

      Han tok en mappe merket Wilhelm Weber ut fra et brannsikkert arkivskap, innbygd i  kortveggen mot nabokontoret. Etter en øyeblikk så han opp. ‘Det stemmer. Weber begynte i 1966 som daglig leder i Köln-filialen til "Schneider Transport und Spedition AG". La meg nå se“, mumlet han halvveis for seg selv, „hvem har vi  for hånden som kjente Weber på den tiden?‘ 

      Han gikk bort til telefonen og slo et internt nummer. ‘Har du Gottwald der? Fint, send ham inn til meg, er du snill‘. 

      Et minutt etter knakket det på døren. En kortvokst og fyldig man i slutten av 40-årene med en mørk dress som var minst et nummer for liten kom inn. 

      ‘Hei, Gottwald. Om jeg ikke husker feil, så dro du ganske bra sammen med Wilhelm Weber, ikke sant? Du vet, han som begynte i transportbransjen i Köln. Les gjennom denne rapporten angående Erik Schneider, og dra en tur opp til Köln og prøv å få litt mer opplysninger fra Weber. Om du lar Weber forstå at han kan gi informasjoner videre til Schneider om at UB er mektig interesserte i han, så blir han kanskje nervøs og begynner å ta telefonsamtaler land og strand rundt. Men vent til vi har alle telefonene hans helt dekket, både kontor og privat. Sørg i mellomtiden for at Koblenz-kontoret setter et par-tre mann til å følge med i det han foretar seg fra og med i dag‘. 


 

 Warszawa. 

      Innehaveren av kaféen kikket opp fra dagens utgave av Warszawa-avisen. Han viste ingen tegn til forbauselse ved å se hvem som kom inn gjennom døren og nikket en slags hilsen før han satte seg ved det lille hjørnebordet. Samme rutine nesten hver eneste dag, måned etter måned, i bortimot fem år på rad. Middag og ettermiddag. Nesten så en kunne stille klokken etter den faste gjesten. 

      Innehaveren gikk inn på det trange kjøkkenet og helte opp to kopper nytraktet svensk kaffe fra Braun-trakteren, også "importert". En kopp til kunden, en til ham selv. Siden helte han opp to glass Martell konjakk, også importert. Et glass til hver av dem. Han satte fra seg sin egen rasjon på bardisken og gikk over til hjørnebordet med brettet, satte kaffe og konjakk fra seg på bordet og gikk tilbake til bardisken og forsatte der han slapp med å lese avisen, alt mens han av og til  nippet til den utsøkte kaffen og den ennå mer utsøkte konjakken. Dette var noe annet enn å søle i sw te til alle døgnets tidernei, dette var en luksus få polakker kunne tillate seg sånn som prisene var. Han gjorde ikke det minste tegn til å ville sette seg for å holde kunden med selskap. Det var en del av den stilltiende overenskomsten mellom dem, og det var han bare glad for. Mindre sympatisk kunde skulle man lete lenge etter. Men avtalen dem imellom var helt fin, syntes han. Kunden kom en gang i mellom med diverse "importerte" saker, uten kostnad, og han oppbevarte og serverte de samme sakene, uten å ta betalt, men forsynte seg med samme mengder som kunden. Hvor disse råstoffene kom fra, hvordan de kom inn i landet, og hvor mye de kostet visste han ikke. Men så spurte man heller ikke en inspektør i det polske etterretningsvesenet hvor visse saker og ting kom fra. 

      Inspektør Lubin var mer tankefull enn vanlig. Hva var det Sjefskommissær Kowalski holdt på med? De siste ukene hadde han vist en helt uvanlig aktivitet, med tjenestereiser både hit og dit fra den ene enden av landet til den andre, og en jevn strøm av innkommende rapporter og informasjoner av bortimot alt mellom himmel og jord. Det måtte være noe ganske stort, trodde han.. I løpet av de siste par årene hadde aktivitetene til Kowalski avtatt temmelig merkbart, i vente på å gå av med pensjon om et par års tid. Det var heller ingen hemmelighet at det var assistenten til Kowalski, Jan Ostrowski, som gjorde unna det aller meste av arbeidet på avdelingen til Kowalski. Og nå, helt plutselig virket det som om noen - eller noe - hadde trukket opp fjæren hans til bristepunktet.  

Når hadde alt dette oppstyret begynt, egentlig? Han trommet med fingrene på bordplaten framfor seg mens han tenkte seg om. Var det like etter påsken, eller var det kanskje litt før påske? Han klødde seg i den frodige barten han hadde anlagt for noen år siden for å skjule det taggete arret i overleppen, et minne fra den gangen Kowalski, fra seg av raseri hadde kjørt løpet på den store Radom-pistolen inn i munnen hans med sånn kraft at han slo ut tre tenner og spekte overleppen. Årsaken var den rollen Lubin hadde spilt under streikene i Gdańsk, da han ga ordre til å skyte mot de ubevæpnede streikerne. Resultatet hadde vært et blodbad. 

Lubin hadde aldri tvilt på at Kowalski ville ha trykket av og spredt hjernen hans utover kontoret, om det ikke hadde vært for assistenten til Kowalski, Jan, hadde vært til stede og roet ham ned så noenlunde. Etter noe som hadde virket som en evighet, hadde Kowalski trukket den blodflekkede pistolen ut av munnen hans. 

„Lubin, din morderiske drittsekk, jeg skal flå deg for dette, det kan du gi deg faen på. Og hold deg langt vekk fra meg, for neste gang er det ikke sikkert at Jan er til stede for å redde det urusle rottelivet ditt“. 

Kowalski hadde ikke lykkes med å få ham fengslet eller avsatt i tjenesten, men affæren hadde satt en stopper for videre forfremmelser. Lubin hadde overveid å ta avskjed, men hatet til Kowalski var sterkere. Så lenge han fortsatte i tjenesten, var det en mulighet for at han kunne organisere et eller annet med falske bevis eller lignende for å få Kowalski kastet ut, kanskje med tap av pensjonsrettigheter. Da ville forsmedelsen, arret i leppen og de utslåtte tennene bli lettere å leve med. Kanskje kom de gode gamle dagene fra Stalintiden tilbake en dag, tenkte han ofte drømmende. Da skulle de få se, både Kowalski og hele gjengen med bløtaktige møkkasekker og horunger. 

Kanskje dette var anledningen han hadde ventet på så lenge. De siste årene hadde Kowalski stort sett delegert alt fotarbeide til Jan og andre underordnede. Og nå, helt plutselig, er det en sak har tar seg av personlig. Helt uvant til å være Kowalski. 

      Han tok en beslutning og gulpet i seg det som var igjen av konjakk i glasset og gikk med raske skritt de to kvartalene som skilte baren fra UB's hovedkontor i Warszawa, mens innehaveren av baren skottet lett forundret opp fra avisen.  

      ‘Hva var det i veien med denne UB-slasken i dag, da?’ tenkte han mens han så på klokken. I alle disse årene kunne han ikke huske at inspektør Lubin hadde hatt det så travelt med å komme tilbake på jobben. Over en halv time før tiden. 

      Lubin gikk ned trappen til arkivene i underetasjen og ba om loggboken for forespørsler, rapporter og innkommende informasjon. I den litt falmete notisblokken med grønne permer noterte han ned datoene og registernumrene på alt som hadde hatt noen forbindelse med Kowalski eller assistenten Ostrowski i løpet av de siste ukene. Deretter vinket han på nytt på arkivssjefen, en noe lubben men attraktiv, blek dame i midten av 30-årene. Ikke rart hun var blek, etter mange års arbeide nede i kjelleretasjen på UB, fra morgen til kveld, nesten uten å se dagens lys i løpet av hele uken. Han rev ut siden med det han hadde kopiert fra loggboken. 

      ‘Kommer og henter disse mappene klokken tre’,  sa han kort og  forlot arkivet, mens den bleke arkivaren stirret dystert etter ham.  

      ‘For et elendig rasshøl. Ikke engang blant kollegaer det minste tegn til vanlig høflighet’, tenkte hun mens hun begynte å lete fram de forskjellige mappene og informasjonene Lubin hadde bedt om. Hun hadde lokalisert nesten samtlige av mappene på listen da hun plutselig stoppet opp med hånden halvveis inne i et arkivskap, og rynket tankefullt på pannen. Hun gikk over til skranken igjen hvor det nå lå et ganske stor stabel med mapper, og gikk raskt igjennom alle forsidene. Det stemte, samtlige mapper hadde forbindelse med Kowalski og Ostrowski de siste ukene. Tilbake til arkivskapet fant hun de siste mappene som manglet på listen Lubin hadde gitt henne. Unntatt to, som ifølge registeret fortsatt befant seg på kontoret til Kowalski. Hun så på klokken. Ennå nesten el halvtime igjen til Lubin hadde sagt han skulle komme for å hente mappene. 

 

      Lubin så litt oppgitt på stabelen av mapper han nylig hadde båret opp fra arkivet i kjelleren og som nå lå på skrivebordet hans. Endeløse lister på omtrent alt som hadde forbindelse med inn- og utgående trafikk i landet, både personer og varer. Personbiler, hotellister, turister, studenter.  

      ‘Satan også, å finne ut hva Kowalski og assistenten hans driver med for slags mysterier vil jo bli verre enn å finne en nål i en høystakk’, stønnet han for seg selv mens han dumpet mismodig ned i stolen bak det slitte skrivebordet og åpnet den første mappen, merket "Inn- og utgående internasjonale transporter. Transitt til og fra Ungarn og Tsjekkoslovakia". Humøret steg igjen da han så en del poster understreket i rødt, mens andre poster hadde ett eller to kryss ute i margen, det hele blandet med en og annen kort bemerkning eller referanse til en av de andre mappene.  

      ‘Kanskje de to møkkamenna ikke er så bort i skauen smarte som de gir seg ut for’, gryntet han med et fult glis og ga seg i kast med å kopiere alle postene som hadde blitt markert med rødt eller som hadde henvisninger og kryptiske kommentarer i margen. 

      Et løst ark uten mappe fanget oppmerksomheten hans. En kort rapport fra påsketider som egentlig hørte hjemme i arkivet over uoppklarte saker. Den var undertegnet av Kowalski: 

"Etter en grundig og personlig undersøkelse av opplysninger fra Gorzów Wielkopolski finnes det ingen indisier på at den påtenkte teltturen av et forlovet par i området omkring Witnica har noen som helst sammenheng med Instruks 398/49". 

      Hva var det for en sak? Fra 1949? 

Han slo opp i saksregisteret og fant Instruks398 / 49, med en stående ordre, nesten 25 år gammel. Stalins diamanter! 

I samme mappen var det bunker av rapporter fra det vestlige Polen lignende denne ferske rapporten fra påsken. Samtlige uten resultater.  

„Stalins diamanter!“ mumlet han igjen for seg selv. Det var som satan. Kan det være at Kowalski visste noe mer om dette, noe som ikke fantes i rapportene? Hadde han fått snusen i noe, kanskje et forestående forsøk på å finne diamantene og ta dem ut av landet?“ 

Mens han ga seg i kast med papirene igjen med fornyet energi og øyne som glimtet av opphisselse, ringte interntelefonen tre trapper lenger opp i bygningen. 

      ‘Ostrowski’. 

      ‘Hei Jan, det er Olga i arkivet’. 

      ‘Å, hei du, hvordan har de underjordiske vesenene det, da?’ 

‘Bare bra, takk, bortsett fra at det er dårlig med sol her nede. Du, jeg har kaffepause om en time. Hvorfor kommer du ikke og tar en kopp sammen med meg? Jeg har en liten bit med opplysninger som du kanskje vil være interessert i’.

 

********************** 

 

Lubin var rødøyd som en kanin av mangel på søvn. Hvor var sammenhengen mellom russerdiamantene, inn- og utreisetillatelser, hotellregistre, transitter, personbiler i Szczeciń-provinsen, en normann som hadde besøkt Polen ved påsketider, og ungarske og tsjekkiske studenter. Han hadde sjekket på kryss og tvers alle opplysningene som var merket med kommentarer uten at han kunne finne tråden i det hele. Han sammenlignet listen han hadde gitt arkivaren med de mappene som lå foran ham.  

Faen ta henne. Det manglet to mapper han hadde bedt om. Opplysninger som Kowalski hadde bedt om angående eksilpolakker fra krigens dager, en viss Irena Danow, samt opplysninger fra Vest-Tyskland angående Erik Schneider og Waldemar Dorn. 

Han freste i interntelefonen.  

„Hvorfor mangler det to mapper på listen  jeg ga deg i forgår?  Vil du kanskje at jeg skal skrive en rapport på deg, hva? Har du mer lyst til å skure gulv, hva? Hva?“ 

Arkivaren smilte for seg selv. Uansett hva Lubin rapporterte om henne ville Jan og Kowalski setter en brå stopper for akkurat det. Fiendskapet mellom Lubin og Kowalski var ingen hemmelighet, og Lubin var så dårlig likt og uglesett av både over- som underordnede at trusler fra ham tok ikke fra henne nattesøvnen. 

„Å, men sa jeg ikke fra om det, da?“ svarte hun sukkersøtt. „De to mappene som mangler er fortsatt på kontoret til Kowalski. Men jeg er sikker på at om du går og spør Kowalski, vil han med glede låne deg mappene for at du kan studere dem så mye du vil“. 

Den spydige tonen var ikke til å ta feil av. Lubin slengte rasende på røret mens han gjorde et mentalt notat om at denne horen nede i arkivet skulle få følge med Kowalski den dagen drømmene hans om en ny Stalintid ble virkelighet. 

Klokken var nærmere ni på kvelden da Lubin stemplet inn igjen i kontrollen hos en litt forbauset sikkerhetsoffiser i første etasje. Noen opplysninger han ville dobbeltsjekke i en viktig sak, sa han. 

I andre etasje hørte han mumlende stemmer fra enden av korridoren, fra avdelingen som hadde å gjøre med kommunikasjoner og radio- og telefonavlyttinger. Han gikk opp til tredje etasje, til sitt eget kontor og slo på lyset. For det tilfellet at om noen gikk forbi, kunne de bekrefte at det var lys på kontoret hans på denne tiden av døgnet. 

Siden stiltret han seg ned trappen igjen til andre etasje og så seg om mens han tok dirkene ut av jakkelommen. Den samme mumlingen fra enden av korridoren. Etter det fjerde forsøket åpnet døren til Kowalskis kontor seg med et svakt klikk fra et standard sylinderlås. Lubin lukket forsiktig døren bak seg og gikk raskt over til skrivebordet og slo på skrivebordslampen. Han bladde nervøst gjennom noen mapper på bordet. Ingenting angående opplysninger om Irena Danow eller Erik Schneider. 

Hendene skalv lett mens han valgte ut de passende dirkene for å åpne skrivebordsskuffene. Om Kowalski nå plutselig fant ut at han hadde noe ærend på kontoret .... Han grøsset ved tanken. I den andre skuffen var det første han så en tykk mappe merket 398. Ingenting mer, men det var forklaring nok. Saksnummer 398/49. Diamantene som antas å være gjemt et eller annet sted vest for Pniewy! 

Inne i mappen lå det andre mapper. Irena Danow. Erik Schneider. Waldemar Dorn. Alex Sandvik. Wiktor og Ilona Sidowski. En mappe med fotokopier på fakta og teorier ang. saksnummer 398/49. En umerket mappe med Kowalskis håndskrevne notater og antagelser. Med Minoltakameraet i hånden dro han for gardinene for at flashen ikke skulle ses utenfra. Klikk. Ny side. Klikk. Klikk. Klikk .... Ny film. Klikk. Klikk. 


 

Koblenz, Vest-Tyskland 

 

I løpet av de snart femten årene Elsa Schirmbacher hadde arbeidet i Koblenz hos "Schneider Transport und Spedition AG", var det ingen som kunne huske å ha sett henne på arbeidsplassen kledd i noe annet enn en lys drakt - grå, beige, blå - alltid lyse pastellfarger. Og alltid like elegant og effektiv. I hennes mening var det sånn et kvinnelig medlem av staben på et kontor burde kle seg, fra hun som 28-årig enke begynte som sekretær på markedskontoret. Nå, som markedsdirektør så hun ingen grunn til å forandre på denne vanen. 

      Dagens farge var beige, med tilhørende lavhælte sko i samme farge. Hun banket kort på den solide eiketredøren, og gikk inn uten å vente på svar. 

      ‘Guten Morgen, Herr Schneider‘, sa hun kort og avmålt idet hun skrådde over til det store skrivebordet, også i eiketre, hvor Schneider satt tilbakelent i en bekvem direksjonsstol under de store vinduspanelene som dekket hele kortveggen. Han la dagens avis til side. 

      ‘Jeg har begynt å ta for meg avdelingskontor etter avdelingskontor for å sette opp den statistikken og listen over eventuelle mangler og forslag til forbedringer. Som du ba om, begynte jeg med Köln-kontoret, og her er rapporten med noen av mine egne anmerkninger til slutt‘. 

      Hun satte seg i en av besøkstolene og skjøv en tykk mappe over skrivebordet. 

      ‘Utmerket, Frau Schirmbacher‘, smilte Schneider uten å åpne mappen. ‘Hva er din mening angående Köln-avdelingen? Finnes det mangler der som bør rettes på, eller er det kanskje behov for en utvidelse av vognparken? De har hatt fullt opp å gjøre der den siste tiden‘. 

      ‘Vel, Köln fungerer jo utmerket, og Weber er en meget dyktig kar. Men som du ser av kommentarene mine på siste side, kan det være nødvendig å øke flåten av langtransporter med ca. syv prosent, spesielt med tanke på Bayer-fabrikkene i Leverkusen‘. 

      ‘Hmm ...,‘ nikket Schneider langsomt. Der var påskuddet han trengte til en mer inngående samtale med Weber, forhåpentligvis uten at Weber ville mistenke at han var ute og fisket etter opplysninger. Wilhelm Weber, forhenværende offiser i "Abteil 12", den tyske militære etterretningstjenesten på østfronten fra krigens dager, til for få år siden medlem av BND, og nåværende avdelingssjef for transportfirmaet i Köln, kunne sitte inne med livsviktige informasjoner som angikk det forestående prosjektet i Polen. 

      „Og hva mener du om vi, i stedet for å øke vognparken i Köln, oppretter en mindre, ny avdeling i Leverkusen som sorterer under Weber? Foruten Bayer-fabrikkene, som vi stadig får flere oppdrag fra, har vi jo en del andre kunder også i Leverkusen. Med et eget lokalt kontor kan vi øke kundekretsen der‘. 

      ‘Samt i Bad Gladbach, bare en snau mils vei fra Leverkusen‘, sa Frau Schirmbacher.  ‘I resymet på siste side har jeg inkludert et røft overslag over hvor mye det vil koste, om det skulle bli aktuelt‘, la hun til med et lite smil. 

      Schneider smilte. ‘Et hestehode foran, som vanlig. Jeg ringer Weber og spør om han kan komme over i løpet av de nærmeste dagene for å diskutere detaljene‘. 

 

******************* 

       

Det hadde gått tre dager siden han ba Weber om å komme over til Koblenz. Hovedlinjene for den nye filialen i Leverkusen var nå stort sett klare, og Weber ville ta seg av resten av detaljene. Han så på klokken. Noen minutter over seks. Blikket hans gikk fra Frau Schirmbacher til Weber som satt på hver side av ham for enden av det ovale konferansebordet.       

      ‘Jaha, da var vel det hele bortimot klart‘, sa Schneider idet han klappet igjen mappen foran seg. ‘Og nå foreslår jeg at vi går ned til Hotell Metropol og får oss et ordentlig måltid mat. Du blir vel også med, selvfølgelig,‘ sa han idet han vendte seg på nytt mot Frau Schirmbacher. 

      ‘Mange takk, Herr Schneider, men jeg tror at jeg må stå over denne gangen. Jeg har en avtale om å gå på en konsert i kveld, og dessuten så klarer dere nok å slite dere igjennom middagen uten meg‘.  

Det med en konsert senere på kvelden var ikke helt sant, men hun visste av erfaring at når Schneider og Weber kom sammen, kom det til å bli noen drammer utover kvelden, og ennå flere tvetydige og tildels grove vitser som bestandig gjorde henne litt forlegen. 

      Et par timer senere satt Schneider og Weber og nippet til hvert sitt glass Martell konjakk etter et utmerket måltid, og Schneider hadde etter hvert lirket samtalen inn på Sydafrika og diamantforekomstene der.  

      ‘På snakk om diamanter og sånt, forresten, så husker jeg den historien du fortalte for et noen år siden angående de diamantene som forsvant der borte i Russland under krigen. Det minte meg igjen om en historie jeg hørte for en del måneder siden, ved juletider eller der omkring tror jeg det var, om en tysk landarbeider borte ved Reppen, eller Rzepin som det heter nå på polsk etter de nye grensene. I begynnelsen av april 45 ble han og to til fra samme stedet rekvirerte av en SS-løytnant og en menig SS-soldat til å grave ned noen blytunge trekasser et par kilometer øst for Gubin. Løytnanten hadde hatt en blodig bandasje rundt låret. Da de var ferdige med jobben fyrte den menige SS-soldaten av en salve mot dem med maskinpistolen sin. De to andre døde, men denne fyren hadde flaks. Bortsett fra et ufarlig kjøttsår i armen og et sår av en kule som skrenset av hodeskallen hans og sølte han ordentlig til med blod, var han stort sett like hel. Han ble slått i svime av skuddet i hodet, og da han kom til seg selv igjen var SS-folkene borte. Antagelig var de vel overbeviste om at han også var stokk dau. Tror du at det kunne ha vært de kassene med diamanter det dreide seg om?‘ 

      ‘Gubin? Jada, jeg vet hvor Gubin er - cirka 5 mil syd for Frankfurt an der Oder. Med så mye hodebry den saken ga meg i sin tid, så kjenner jeg til hver jævla landsby hvor liten den enn er i området vest for Poznán‘. 

      Weber klødde seg tankefullt på haken. ‘Nei, jeg tviler sterkt på at det kan ha vært løytnant Niesche. Rettere sagt, jeg er nesten hundre prosent sikker på at det ikke kan ha vært han‘. 

      ‘Hvordan kan du være så sikker på det? Alt stemmer jo, etter det du fortalte meg - SS-løytnant, såret i benet, tunge trekasser, mellom Poznán og Oder. Det vil si, om det ikke har kommet fram flere fakta i de siste årene, fra den gangen du fortalte meg det hele‘. 

      ‘Neei, det er ingenting nytt i den saken, så vidt jeg vet‘, sa Weber langsomt mens han så undersøkende på Schneider. ‘Det meste av det du sier kan stemme. Det er bare det at stedet stemmer ikke. Niesche kan umulig ha vært så ør i skallen at han dro sydover til Gubin for å grave ned disse kassene‘. 

      Schneider så avventende på ham uten å si et ord. 

      ‘Grunnene til at jeg ikke tror det kan ha vært løytnant Niesche? Jo, det skal jeg si deg. 

For det første har vi avstanden fra Krzyz til Gubin. I luftlinje kan det vel være ca. femten mil, tenker jeg, mens det til Küstrin - eller Kostrzyn på polsk - ikke er mer en ti. 

For det andre, så var hele området øst for Oder - fra vel nord for Frankfurt, nesten til Kostrzyn, til langt nedover mot syd og forbi Gubin på den østre bredden av Neisse - smekk fullt av russere som satt i startgropen og bare ventet på klarsignalet til å gå over Oder og Neisse for å begynne sluttangrepet på Berlin. 

For det tredje; om han kom seg unna fra skuddvekslingen utenfor Krzyz med et kulehull eller to i seg enten det var i benet eller i ræva, ville han nok ikke ha vært altfor hissig på å krysse først Notec, siden Warta, og siden igjen ta seg over Oder, og derpå Neisse som munner ut i Oder over 2 mil nord for Gubin. Ikke når han i stedet kunne fortsette mer eller mindre rett vestover, i et område som ennå var relativt fritt for russiske styrker, uten flere elver enn Oder å bekymre seg om. Så som du forstår, har jeg all grunn til å tvile på at løytnant Niesche gjorde kuvending og bega seg sydover til Gubin, rett opp i vepsebolet‘. 

      ‘Og hvor mener du i så fall at disse kassene virkelig kan ha blitt gjemt eller gravd ned? Om det nå var det som hendte, mener jeg?‘ 

      ‘Innenfor en kileformet trekant, fra Krzyz i øst til Kostrzyn i syd, og til Widuchova i nord, på østbredden av Oder. Og ikke så altfor langt øst fra elvebredden heller, om du vil vite min mening‘. 

      Weber ble sittende et øyeblikk taus og trommet tankefullt med fingrene på bordet. 

      ‘Merkelig sammentreff, forresten, at du skulle komme inn på disse diamantene borte i Polen akkurat nå. I forgår, på formiddagen like før du ringte og ba meg komme over hit, ble jeg kontaktet av en forhenværende kollega fra BND's hovedkvarter i Pullach. Var tilfeldigvis på mine kanter, sa han, og bød meg altså ut på middag, for å prate litt om ”gamle dager”. Nåvel, det viser seg at det polske etterretningsvesenet – UB - er svært så interesserte i opplysninger angående deg, helt fra krigen, hvor du var, og så videre, og fram til dags dato. Noe som selvfølgelig medfører at BND også blir interessert, uten at de selv vet hva det går ut på, men for å finne ut årsaken til at UB er interessert. Det er en nysgjerrig gjeng, disse BND-folkene, ser du. Derfor ble jeg altså ”tilfeldigvis”oppsøkt av denne kollegaen fra BND, ettersom de selvfølgelig vet at jeg jobber for deg‘. 

      ‘Ikke for meg. Sammen med meg‘, rettet Schneider. 

      ‘Ok, som du vil, sammen med deg. Som gammelt bekjent og kollega fortalte han meg litt mer enn det som forskriftene og reglene egentlig tilsier. Eller kanskje han hadde instrukser på å prate litt for mye, ikke så godt å si. Det viser seg at en viss Jan Ostrowski kom over fra Warszawa sammen med en handelsdelegasjon for noen dager siden, og kontaktet en av agentene i BND som polakkene tror de har klart å innfiltrere, og som arbeider for dem. I virkeligheten er det en dobbeltagent som bare gir videre de opplysningene østover som først har blitt grundig gjennomanalysert av BND-ledelsen. Nåvel, denne Ostrowski-fyren er i realiteten den nærmeste medarbeideren til Sjefskommissær Kowalski på UB's hovedkontor i Warszawa, og etter hva jeg fikk rede på er denne Kowalski kjent for å være en av de beste etterforskerne de har. Og nå vil altså denne Kowalski ha rede på hva du er for en. Det gjelder ikke bare deg, men familien din også‘. 

      Schneider satt som forstenet. Hvordan kunne de ha fattet mistanke så fort? Hva hadde de gjort feil? Egenlig hadde de jo ikke gjort noen ting ennå. Han tenkte i rasende fart igjennom de forskjellige hendelsene i Szczeciń under besøket der for ikke så lenge siden. Kunne det være at Alex hadde gitt opplysningene videre? Nei, det stemte jo ikke heller. I så fall visste jo den polske sikkerhetstjenesten omtrent alt om den omtrentlige lokaliseringen av diamantkassene, og ville helt enkelt ha satt i gang å lete selv. Mens han forsøkte å virke så uberørt som mulig, trakk han på skuldrene og lo. Han syntes selv at latteren måtte lyde som anstrengte froskekvekk. 

      ‘Æsj, det er vel bare fordi sønnen min giftet seg med en polsk dame for et halvt års tid siden. Du vet jo hva slags mistenksomme psykopater alle disse Østeuropeiske sikkerhetsfolkene er‘. 

      ‘I så fall ville de ha begynt å interessere seg for et halvt år siden. Dessuten er ikke Kowalski, etter det jeg har hørt, av den typen som bryr seg altfor mye om hvem som gifter seg med hvem. Det er hundrevis av polakker av begge kjønn som gifter seg med noen fra Vest-Europa, hvert år. Fordi du anses være stenrik, med et transportnett som strekker seg over flere land i Vest-Europa? Det også har nok de sisikene der borte visst om lenge‘.  

      Weber tidde og ble sittende taus og alvorlig. Tilslutt sukket han nesten uhørlig før han fortsatte. ‘Om ekskollegaene mine i BND får rede på det jeg sier til deg nå, blir de nok mektig sure, men det får nå stå sin prøve. Eller, som jeg antydet, kanskje det er nettopp det de regner med at je gjør. Det de vil, eller sa at de ville,  er at jeg skal forsøke å lirke ut av deg årsaken til at UB er så interessert. At jeg skulle fortelle deg om at UB holder på å undersøke så å si alt om deg, for at du kanskje skulle bli nervøs og plumpe ut med et eller annet. Og jeg er bortimot sikker på at alle telefonene du bruker blir avlyttet, både hjemme og på kontoret, selv om denne ekskollegaen min ikke sa noe om det. Kanskje du blir skygget også. Sannsynligvis er vel det rette ordet, husk at jeg er en gammel rev i dette spillet, og på min tid var jeg ikke den aller dummeste de hadde‘. 

      ‘Og hva slags teorier har BND om det hele, det vil si om de har noen?‘ 

      ‘Jo da, de har et par teorier. For det første er de nærmest sikre på at denne Dorn du hadde som partner i begynnelsen var bare en falsk fasade. At det var du som hadde pengene, og at du har finansiert det hele delvis gjennom Sveits. Videre mistenker de at du på en eller annen måte hadde fått tak i disse pengene i Polen på slutten av krigen. De tror ikke på krigsforbrytelser, ialfall ikke av den alvorligere typen, for da hadde UB gått direkte til Pullach og bedt om samarbeide. Det de tror mest på, er en eller annen slags vri du gjorde på den tiden, noe som finansierte bedriften din, og at de - det vil si UB - er på sporet og vil bruke det som utpressingsmiddel for å få deg til å spionere for dem,  for  unngå en skandale. Sånt har hendt før, og du er jo tross alt verken den fattigste eller mest ukjente mannen i Tyskland. 

      Schneider åpnet munnen for å si noe, men Weber fortsatte. 

      ‘La meg få avslutte. En annen mulig teori er at du som kjent anti-kommunist kanskje vil organisere et eller annet i den retningen - en slags ny anti-kommunistisk bevegelse, og at UB har fått snusen i hva du holder på å koke i hop. Den tredje teorien er at det kan være noe helt annet‘. 

      ‘Det var jaggu meg oppfinnsomme folk til å klekke ut teorier. Og hva skulle denne tredje teorien være for noe, da‘, sa Schneider mens han forsøkte å høre irritert ut. 

      ‘Det er akkurat det de er så interesserte av å få rede på‘. 

      ‘Aldri hørt på maken til sludder og vev i mitt liv. Fra ende til annen‘. 

      ‘Har du lyst til å høre min personlige mening, min egen teori?“ 

      Schneider stirret bistert på mannen på den andre siden av bordet uten å svare. 

      ‘Husker du hvorfor du dro til London på den transportkonferansen som du egentlig ikke hadde noen særlig interesse av? Fordi du ville ha et påskudd til å slippe å dra til den der sølvbryllupsfeiringa i Szczeciń. Stemmer det? 

      ‘Ja vel, og hva så?‘ 

      ‘Bare et par-tre dager etter sølvbrylluppet drar du så over til Szczeciń og blir der nesten en uke. Jeg husker det, for jeg forsøkte å få tak i deg på telefonen et par ganger angående de transportkontraktene vi forsøkte å ro i land i samkjør med kontoret i Bremen. Kort etter kommer altså denne Ostrowski-typen over fra Warszawa og er veldig nysgjerrig. Jeg blir kontaktet av BND dagen før jeg skal møte deg her for å snakke nærmere om den nye filialen i Leverkusen. Det eneste de vet, er at du på en eller annen måte må ha hatt tilgang til en hel helvetes haug med penger like etter krigen. Resten er bare gjetninger og halve teorier. Nåvel, samtalen mellom oss to kommer altså inn på diamanter, og helt sånn apropos lurer du på om det er noe nytt angående de edelstenene og smykkene som forsvant for et trettitalls år siden. Jeg håper du ikke tar det ille opp, Erik, men jeg hadde inntrykk av at du ved et par tilfeller virket litt nervøs, eller kanskje jeg skulle si urolig og anspent‘. 

      ‘Du er jo helt vill oppi toppen! Det neste du sier er vel at jeg har hatt noe å gjøre med disse Stalin-diamantene også!‘ 

      Weber så alvorlig på ham og nikket. ‘Akkurat. Det er hva jeg tror‘. 

      ‘For noe jævla sprøyt! Med den diamantlasten kunne jeg jo ha kjøpt opp samtlige transportfirmaer i hele Europa, og ennå hatt penger til overs, etter det du sier disse sakene er verdt‘ 

      ‘Jeg har ikke sagt at du fikk tak i alle de seks kassene. Men kanskje en liten del? Hør nå her. Jeg tror heller ikke at du på noen måte var innblandet i denne affæren. På den tiden var du jo i Norge. Men jeg føler meg bortimot overbevist om at du på en eller annen måte, av en ren og skjær tilfeldighet, kanskje, kom over noen av disse diamantene“.  

Schneider så opp i taket med et påtatt oppgitt uttrykk 

„Nei, nei, ikke hiss deg opp. Men det er unektelig en del tilfeldigheter med i bildet. Du var stasjonert i Charnkow, ikke sant? Omtrent rett øst for Krzyz. Ved en anledning husker jeg at du fortalte noe om at du hadde kommet bort fra din egen avdeling etter en brudulje med russiske styrker, og at du etterpå fant ut at du like gjerne kunne begi deg vestover, på samme måte som tusenvis andre på den tiden. Du kom deg over Oder med en robåt, og gikk videre til du ble skutt av en russisk fortropp, i nærheten av Strausberg, østenfor Berlin. Du klarte deg fram til en førstehjelpsstasjon, ble lappet sammen og sendt hjem. Og i mellomtiden var krigen over. Stemmer det, eller husker jeg feil?“ 

Schneider nikket „Det stemmer. Og hva så?“ 

„Om vi drar en noenlunde rett linje mellom Charnkow og Strausberg, til østbredden av Oder, havner vi i nøyaktig det samme området hvor disse kassene etter min mening må være gjemt“.  

„Det var tusenvis av andre soldater i det området som bega seg vestover“. 

„Jo, det er riktig nok. Men det var ikke så mange av dem som bare få måneder etterpå hadde penger til å starte et transportbyrå med to lastebiler“. 

„Jeg fant en partner som sto for den økonomiske siden av saken, og siden ...“ 

„Du mener denne arbeidsløse sjømannen? Som ikke så lenge etterpå søkte om pass, og som siden forsvant for godt, kanskje til et eller annet sted i Sydamerika? BND tror ikke et eneste ord av den historien, fikk jeg rede på“. 

Schneider trakk på skuldrene. „Jeg spurte ikke fyren hvor pengene kom fra“. 

Weber lot som han ikke hadde hørt den siste innvendingen. 

„Kanskje du fant en dau SS-offiser med en haug med diamanter i lommene? Kanskje han dødde underveis av sårene etter skuddvekslingen i Krzyz? Eller kanskje du fant ham sittende stokk dau i bilen, med et halvt dusin kasser fulle av diamanter? Kanskje du tok med deg det du kunne få med i lommene og gravde ned resten?“ 

 

 

Weber sukket og fortsatte.  

„Det er som sagt min personlige teori, og det er en teori som vil fortsette å være min egen personlige teori, uten at jeg dermed nevner dette med et eneste ord til noen. Men, Erik,  faren er at BND også kan begynne å helle i samme retningen. Eller UB. Eller KGB. Og det vil ikke være så morsomt. Husk at vi snakker om mengder på bortimot en tiendedel av Sydafrikas samlede årsproduksjon, i karat. Men verdien er mye høyere, for det dreide som om spesielle, utvalgte stener. De på den andre siden av jernteppet gjør i buksene bare ved tanken på at herligheta kommer i feil hender, det vil si, feil hender etter deres oppfatning. Det skulle ikke forundre meg om de er mer redd for noe sånt enn alle atomvåpnene tilsammen i Nato-landene. Selv om det er litt sabelrasling fra begge sider av og til, er det generelt godtatt at en nukleær konfrontering vil bare ha tapere, ingen vinnere. Men, mot en - hva skal vi kalle det - en økonomisk geriljakrig vil de stå bortimot maktesløse. Så for all del, uansett i hvilken grad du er innblandet, vær forsiktig som bare satan, for om de får for seg at du har kjennskap til hvor diamantene er, eller omtrentlig hvor de kan være, så vil de ikke sky noe som helst‘. 

Schneider svarte ikke. Han visste helt enkelt ikke hva han skulle si. Skulle han bare blånekte ovenfor Weber, eller skulle han sette ham delvis inn i bildet angående diamantene? Kanskje innrømme at han virkelig hadde kommet over en del verdigjenstander ved slutten av krigen, uten å gå noe mer inn på at han visste så noenlunde hvor det lå nedgravet ytterligere en uoverskuelig verdi av smykker og diamanter? Weber hadde vist seg å være pålitelig nok i de åtte årene han hadde vært avdelingssjef i Köln, uten det minste å utsette på arbeidet han utførte. Tvert imot. Han var smart og intelligent nok til at han ikke ville ta en hvilken som helst oppdiktet  historie for god fisk. Dessuten, hadde han ikke selv plumpet ut med hele historien til denne Alex Sandvik, en helt ukjent nordmann, etter bare et døgns bekjentskap? Omstendighetene hadde riktignok vært litt spesielle, men det var jo tross alt en viss forskjell på et 24 timers og et 8 års bekjentskap.  

      Videre, om Weber ble tatt inn i den lille gruppen av medsammensvorne i dette Polen-opplegget, ville kunnskapene og erfaringene han satt inne med som forhenværende etterretningsmann være til stor nytte. For ikke å snakke om de kontaktene han fortsatt hadde med forhenværende kollegaer innenfor BND. Særlig nå som både polsk og tysk etterretningstjeneste lusket rundt omkring og var så interesserte i hva han foretok seg. Kanskje BvF var inne bildet også. 

      Han bestemte seg for å la Alex ta avgjørelsen. En båt kan ikke ha mer enn én kaptein, og ettersom Alex nå engang hadde blitt utnevnt til "kaptein" på denne seilasen - forhastet eller ikke, var det nok det mest korrekte at det var han som fikk si det avgjørende ordet angående Weber. 

      Det hadde vært en lang pause mens han veide for og imot, og Weber hadde i mellomtiden ikke sagt et ord. Han visste av erfaring når det var tilrådelig å tie stille, så han begrenset seg til å puffe og røke en av de illeluktende cheruttene sine som han pleide å forpeste omgivelsene med. 

      ‘Unnskyld meg et lite øyeblikk, jeg skal bare ringe kona så hun ikke tror at jeg har blitt overfalt eller kidnappet eller noe i den retningen. Du vet jo hvordan de kan bli av og til om du ikke gir beskjed om at du kommer hjem litt senere enn vanlig’. 

      Ute i resepsjonen gikk han inn i en av telefonbåsene, og den første samtalen gikk som sant var hjem til konen for å gi beskjed om at møtet med Weber kunne dra ut litt.  

      Han la på en del mynter igjen for å ringe Alex, da han husket formaningene i Szczeciń angående mulighetene for telefonavlytting. Den gangen syntes han at det hele virket litt overdrevet og teatralsk, men det faktumet at både det polske etterretningsvesenet og nå også det vesttyske var så interesserte i hva han hadde for seg, var bevis nok på at Alex ikke hadde tatt for hardt i når det gjaldt visse forholdsregler. Om antagelsen Weber hadde kommet med angående telefonavlytting og skygging var korrekt, måtte han være dobbelt forsiktig. Bortsett fra det han hadde lest i diverse røverromaner eller sett på film, hadde han ikke den minste greie på hvordan disse sikkerhets- og etterretningstjenestene fungerte, men han hadde hørt en del rykter og historier om visse aktiviteter som ikke var helt i overensstemmelse med det som strengt tatt ble ansett for å være lovlig. Weber og han selv hadde vært flere timer på restauranten på Hotell Metropol, og for alt han visste kunne BND ha koblet seg inn på telefonlinjene i mellomtiden. Hva var det Weber hadde sagt? Noe om å "gjøre ham nervøs for at han skulle begynne å ringe land og strand rundt". 

      Han smilte litt blekt for seg selv mens han plukket myntene ut av automaten igjen, og kunne ikke helt bestemme seg for om han skulle føle seg som en smarting som ikke bega seg ut på glattisen hvor lett som helst, eller om han helt enkelt var en paranoid idiot. Han slo opp i den lokale telefonkatalogen og fant snart det han lette etter: "Apollo's - gresk bistro". Han noterte ned telefonnummeret på baksiden av sigarettpakken, og gikk tilbake til bordet hvor Weber ventet tålmodig. 

      ‘Opptatt’, sa han med et skuldertrekk. ‘Om det er en venninne hun snakker med, kan det ta sin tid, så jeg forsøker igjen om en halvtime eller så’. 

      Han så på klokken og vinket på hovmesteren for å be om regningen. 

      ‘Klokken er ikke mer enn halv elve. Skal vi ta en tur bort til en kro noen kvartaler lenger bort i gaten? Det er en ganske koselig gresk plass jeg går til av og til, og det er ikke mer enn en passelig spasertur herfra.’ 

      Noe over et kvartal fra hotellet så han en telefonkiosk på fortauet utenfor et gatekjøkken. 

      ‘Du får unnskylde meg igjen et lite øyeblikk. Kona har kanskje fått snakket fra seg nå.’ 

      Weber ristet en av stinkadorene sine ut fra den halvtomme pakken. Fra øyekroken observerte han hvordan Schneider inne i telefonkiosken la på et uvanlig stort beløp til å være en lokalsamtale. Forklaringen kom da han så at Schneider slo elve eller tolv numre. Uten tvil et internasjonalt nummer. Han tygde tankefullt på cherutten. Det han hadde sagt etter middagen på hotellet hadde vært et skudd i blinde, men han begynte å føle seg temmelig sikker på at den teorien han hadde lagt fram, kanskje ikke var så aldeles langt ute på jordet allikevel. Schneider var faktisk nervøs og bekymret, og en internasjonal telefonsamtale på denne tiden av døgnet under påskudd at han ringte hjem til kona syntes han var en ytterligere bekreftelse på at Schneider hadde et eller annet for seg, noe han ikke ville at noen andre skulle ta rede på. 

      Inne i telefonkiosken trommet Schneider utålmodig på automaten med fingrene, og skulle til å henge opp da det endelig svarte i den andre enden. 

      ‘Hallo?’ Alex hørte litt andpusten ut. 

      ‘Hei, det er Schneider. Skulle akkurat til å legge på. Jeg trodde du var ute på byen’. 

      ‘Jeg hørte telefonen på vei opp trappen. Var på biblioteket sammen med et par studiekamerater. Du vet, forestående eksamener og slikt’. 

      ‘Ja vel. Men jeg håper det ikke er verre enn at du kan ta fri og koble av litt en lørdag eller søndag av og til. Fra det ene til det andre, hvordan er været der oppe i Sverige? 

      ‘Joo, været er ganske fint, det’. Alex dro litt på svaret mens han rynket pannen. Spørsmål om været! Ensbetydende med at et eller annet hadde støtt til, og at det var nødvendig med et personlig møte med Schneider. 

      ‘Ja, jeg ville bare nevne for deg det vi snakket om sist, angående import og eksport av møbler. Akkurat nå er jeg  sammen med en i bransjen som forteller at det muligens kan være andre konkurrerende firmaer som er interesserte i samme merket, og at det i så fall kan bli problemer med enerettighetene. Vi er faktisk halvveis over til et sted som heter Apollos Bistro for å snakke litt nærmere om saken. Koselig plass forresten, du burde dra dit neste gang du har veien forbi Koblenz. Av og til er det nødvendig å forhåndsbestille bord der, men stort sett går det uten problemer. Jeg har tilfeldigvis telefonnummeret, om du er interessert’. 

      ‘Jo visst, det høres interessant ut. Hva er nummeret?’ 

      Schneider leste opp nummeret han hadde notert et kvarter før på sigarettpakken, og avsluttet samtalen. ‘Jeg holder deg underrettet angående videre detaljer angående konkurrenter så fort jeg vet noe.’ 

 

      Alex la langsomt på luren. "Konkurrerende firmaer som var interesserte i samme møbelmerket og enerettighetene". Med andre ord, det kunne dreie seg om en eller annen etterretningstjeneste som av en eller annen uforklarlig grunn mistenkte at noe var i gjære med hensyn til de nedgravde diamantkassene i Polen. Men hvordan? Hentydningen til "en i bransjen' . Kunne det være denne Weber fra BND? Han ristet forvirret på hodet mens han stappet papirlappen med telefonnummeret til Apollo's Bistro i lommen og bega seg ned trappen igjen. Det Schneider hadde sagt angående det med å „reservere bord“ betydde at han skulle ringe tilbake, etter kodebetegnelsene de hadde klekket ut i Szczeciń. Om det virkelig var "konkurrenter" med i spillet, var det mulig at Schneiders telefoner ble avlyttet. Kanskje hans egen telefon også. . ‘Halvveis over til Apollo’, hadde Schneider sagt. Det betydde at han ringte fra en telefonkiosk, men at han mistenkte at telefonen hans i Göteborg kunne bli avlyttet. Alt ettersom hvem disse „konkurrentene“ var, og hvor mye de visste, var det også mulig at de ble skygget. Hentydningen til en og annen lørdag eller søndag var klar nok. I morgen var det fredag. Om han skulket den siste forelesningen i fysikk, kunne han være i Koblenz eller i Köln litt sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden og bli over til søndag, om nødvendig. 

      Alex kjørte litt fram og tilbake, og ved Masthugget gjorde han en forbudt U-sving etter å ha sett seg om i tilfelle det skulle være noen politibil i nærheten. Det var ingenting som tydet på at han ble skygget, så han fortsatte langsomt mot sentrum av Göteborg mens han tenkte ut en slagplan for neste dag i tilfelle det var nødvendig å ha en personlig prat med Schneider, diverse mottrekk for det tilfellet at de kunne bli skygget 

       Andra Långgatan parkerte han bilen nær hjørnet av Kungsportsavenyen. Etter å ha vekslet en hundrekronersseddel i mynter på en kafé, skrådde han over gaten til en telefonkiosk utenfor Domus, og slo nummeret til Apollo's Bistro i Koblenz. 

      Da Schneider ble tilsnakket av en kelner som pekte på telefonbåsen innerst i lokalet ved siden av døren inn til toalettene, så paret som satt to bord fra Schneider og Weber på hverandre med et litt resignert uttrykk. Det var det samme paret som like før hadde stoppet opp ved gatekjøkkenet og tatt hver sin coca-cola mens de observerte Schneider inne i telefonkiosken et titall meter unna. Det hadde ikke vært tid til å organisere noen avlytting. Det eneste de kunne få ut av det hele, var at Schneider et par ganger konsulterte de gule sidene og gjorde noen notater, samtidig som det virket som om han dikterte noe i telefonen.   

       


 

 

Schneider satt ved frokostbordet og tok da og da en slurk av kaffekopp nummer tre mens han stirret tankefullt ut av vinduet. Ganske uvanlig  - vanligvis tok han ikke mer enn én kopp, høyden to om det var noe som han gikk rundt og funderte på.  Men i dag hadde han grunn til å være bekymret. Om BND hadde satt folk til å skygge ham måtte han bare late som ingenting og håpe at planen som Alex hadde klekket ut kvelden før, fungerte. Om han viste det aller minste tegn på at han mistenkte skygging, ville det oppfattes som om han virkelig var oppe i noe skummelt, og da ville de sikkert sette inn mer folk og ressurser, og for fremtiden kom det til å bli mye vanskeligere å riste de av seg, om det skulle være nødvendig.  

      ‘Emma, jeg drar over til Köln nå ved middagstider for å snakke videre med Weber angående denne nye avdelingen i Leverkusen. Riktignok var det hele noenlunde klart  etter i går kveld, men det er fortsatt enkelte saker vi må gå igjennom. Og du vet, to tenker mer enn én.’ 

      Emma nikket. Hun hadde lagt merke til at han holdt på med kaffekopp nummer tre, og visste at et eller annet bekymret mannen.  

      ‘Jaså. Du kommer vel kanskje litt sent tilbake, da?’ 

      ‘Det er ikke sikkert, men det er mulig at jeg blir over til i morgen, i tilfelle det er flere detaljer som må avklares.’ 

      ‘I morgen? Lørdag?’ 

      Schneider nikket med et litt dystert uttrykk i ansiktet.  

      ‘Akkurat. Det var pokker til uflaks at Weber hadde et viktig møte han ikke kunne få utsatt i Köln, så han var nødt til å dra tilbake i dag tidlig’. 

      Emma satte seg på motsatt side av bordet og så alvorlig på mannen. 

      ‘Erik, er det noe i veien? Nei, nei, kom ikke med historien om Leverkusen-avdelingen. Såvidt jeg har forstått er det en underavdeling som skal sortere under Weber i Köln, og det tror jeg at han klarer helt utmerket uten at du drar over. Som om det ikke har blitt opprettet mange andre, og mye større avdelinger rundt omkring uten spesielle problemer. Og i de siste årene har du nesten ikke tatt del i planleggingsarbeidet ved utvidelser og mindre underavdelinger.‘ 

      Han følte seg ille til mote over å måtte være nødt til å finne på diverse historier for konen, men han kunne heller ikke bare plumpe ut med at har var i ferd med å organisere en operasjon som gikk ut på å lokalisere og smugle ut fra den andre siden av jernteppet en billionformue i smykker og diamanter, for å finansiere et framtidig sammenbrudd av hele det østeuropeiske kommunistsystemet. 

      Med en liten overnattingsbag som eneste bagasje skrev han seg inn to timer senere på Hotel Exelsior. Han hadde ikke merket noe tegn på at han ble fulgt av noen annen bil under turen fra Koblenz til Köln, men det betydde ingenting. Han hadde holdt en jevn  og stødig fart hele veien, uten verken å øke eller minske på hastigheten, uten å forsøke å finne ut om han hadde BND i hælene. Det siste han ville, var at de skulle merke at han mistenkte noe i den retningen. 

      Mens han ennå holdt på å registrere seg inn på Hotell Exelsior, satte en agent fra BND's avdeling i Köln seg makelig henslengt i en dyp lenestol i nærheten av resepsjonen og bladde gjennom dagens avis. På høyde med Bruhl hadde han  sammen med en kollega lagt seg etter bilen fra Koblenz-kontoret som hadde fulgt etter Schneider. I rundkjørselen ved Frechen sydvest for byen tok de lokale BND-agentene fra Köln over, mens agenten fra Koblenz vendte om og dro hjem. 

      Få minutter etter at Schneider hadde tatt heisen opp til femte etasje kom det ytterligere en BND-agent inn fra gaten, kledd i telefonverkets uniform og med en ganske omfavnsrik verktøyskasse. Hotelldirektøren hadde nettopp fått en telefonsamtale som i korte ordlag ikke innbød til nærmere diskusjon. En representant fra sikkerhetstjenesten ville i løpet av noen minutter foreta en "sjekking" av telefonlinjene.  

Direktøren sto i resepsjonen og ventet på det forestående besøket. Han stirret litt bistert på nykommeren, men viste veien til sentralbordet uten å si et ord etter å ha kastet et blikk på legitimasjonspapirene. 

Et kvarter etter gikk "telefonteknikeren" ut av hotellet igjen, skrådde over gaten og kleiv inn i en blålakkert Opel varevogn av eldre modell, med påskriften "Kleber's Rørleggerfirma" i hvite bokstaver. De lange, grå avløpsrørene i plast, i forskjellige tykkelser på takgrinden hadde i sin tid vært det de så ut til å være: Helt vanlige, grå plastrør av forskjellige dimensjoner av den typen som rørleggere vanligvis sleper rundt med. Men etter å ha vært innom BND's tekniske avdeling, hadde de blitt forvandlet til kraftige radioantenner. Nå var disse antennene innstilt på å ta imot inn- og utgående telefonsamtaler både fra telefonkioskene i resepsjonen, og fra rom 519 via senderen som nylig hadde blitt installert inne på sentralbordet. Det hadde vært ønskelig å plante noen mikrofoner på rommet til Schneider også, men det måtte vente til han tok seg en tur ned i restauranten eller ut på byen.  

      Det tok ikke lang tid før den første samtalen fra rom 519 hørtes klart og tydelig i øretelefonene inne i den blå varevognen. 

      "Hei, det er meg, Schneider. Har akkurat kommet til byen. Jeg er på Hotel Exelsior, rom 519. Kommer du over hit, eller drar jeg over til kontoret?" 

      "Pokker også, Erik, det kom opp noe helt uventet i middagstider. Ikke noe alvorlig, men jeg er dessverre helt nødt til å ta meg av saken personlig, og det kan ta noen timer. Jeg ringte hjem til deg, men Emma fortalte at du hadde dratt av gårde." 

      Schneider nikket fornøyd for seg selv. Fint. Selv om Weber funderte seg skakk på hva det hele gikk ut på, fulgte han instruksene fra kvelden før, etter telefonsamtalen med Alex på „Apollos Bistro“.  

      "Vel, vel, ikke noe å gjøre med, det. I stedet for å sitte langt utover kvelden så foreslår jeg at vi kan møtes i morgen på kontoret ditt. Det ble jo litt sent i går kveld. Hva mener du?“ 

      "Helt fint, skal vi si klokken 11? Jeg har et møte med en kunde før den tiden." 

      "Ok," hørtes Schneiders stemme inne i avlyttningsposten. "Ses i morgen". 

      Neste telefon gikk til Koblenz. 

      "Hei, Emma, deg er meg. Snakket akkurat med Weber, det blir ikke noe møte før enn i morgen. Det har blitt utsatt til i morgen klokken 11. Noe han var nødt til å ordne opp med i dag, etter det han sa." 

      "Ja, han ringte meg like etter at du hadde dratt for å gi beskjed. Kommer du kanskje hjem igjen i kveld, da?" 

      "Nei, jeg tror jeg foretrekker å bli over til i morgen. Det blir litt vel mye kjøring fram og tilbake, synes jeg. Dessuten så ble det litt sent i går kveld, så jeg funderer på å få litt mat i meg og etterpå gå tidlig til sengs. Litt TV-titting, kanskje. Har du lyst til å komme over, kanskje? Så kan vi bytte ut TV-tittingen med mer interessante gjøremål?". 

      "Du er håpløs", lo hun. "Men kanskje vi kan finne på et eller annet når du kommer hjem i morgen?" 

      "Det er en avtale. Forresten, jeg er på Hotell Exelsior, rom 519. Om noen ringer, og det ikke kan vente til på mandag, si at de kan ringe meg hit før halv elve i morgen. Etter det blir jeg på kontoret til Weber." 

      Etter bare en halvtimes tid ble det klart for folkene i varevognen at mikrofonene på rommet fikk vente. Schneider ringte romservicen og bestilte en biffsteik med poteter, fire rundstykker  

med roastbiff og ost, og to flasker øl. Øyeblikkelig etter ringte han på nytt. Denne gangen til telefonvekselen og ga uttrykkelig beskjed om at han ikke ville ta imot inngående samtaler, fordi - som han uttrykte det "var overstresset og ville sove over til neste morgen for å komme i form igjen". 

      De to BND-agentene inne i varevognen sukket mismodig. Etter alt å dømme ville de sitte inne i varevognen resten av kvelden og natten helt til neste morgen, til ingen som helst nytte. Men ordre var ordre. Det var bra at de foruten å være utstyrte med alskens elektroniske apparater også hadde et bra utvalg av bøker, tidsskrifter og kortleiker når tiden ble for lang. "Telefonteknikeren" tok opp en Walkietalkie og ga nyheten videre til de to som var stasjonert med 50 meters mellomrom på hver side av inngangen til hotellet. 

      ‘Det virker som om dere kan ta det med ro. Objektet har tenkt å sove seg gjennom til i morgen - har vært på fylla, kanskje. Kom over og ta en øl om dere vil. Så får vi heller ta vakten inne i resepsjonen på skift, bare for det tilfellet at han kan forandre mening.’ Henvendt til en av dem ute på gaten fortsatte han. 

      ‘Forresten, ta først en tur opp til femte etasje om en times tid med sugekoppen, og se også etter om "ikke forstyrr"-skiltet henger på døren." 

      Med "sugekoppen" mente han en rund, sugekoppslignende og meget følsom mikrofon på størrelse med en tallerken som bruktes til å lytte gjennom vegger og dører. De hadde ingen begrunnede mistanker om at Schneider ikke hadde for hensikt til å bli på rommet til neste morgen. 

 

      Etter å ha satt i seg et rundstykke og en flaske øl rufset Schneider til sengen så det skulle gi inntrykk av at den hadde blitt brukt. Han slo på TVèn og skrudde ned volumet noe. Lavt nok til at det ikke forstyrret naborommet, men høyt nok til at eventuelle lytteapparater ville ha vanskeligheter med å avgjøre om noen lå og sov. Siden tømte han resten av ølet i toalettet sammen med de resterende rundstykkene. Etter å ha spredt noen mapper angående den nye filialen i Leverkusen, både på sengen og på skrivepulten, hektet han romsnøkkelen av den store plastikkplaten, stakk nøkkelen i lommen og hengte "Ikke forstyrr"-skiltet på utsiden av døren. Deretter gikk han trappen opp til 7de etasje og tok heisen videre derfra ned til 2dre. etasje. Han gikk bortover gangen til den motsatte fløyen og tok branntrappen ned til bakgården like ved siden av kjøkkeninngangen. Han gikk raskt bortover gaten mens han et par ganger stoppet opp utenfor et og annet butikksvindu og kastet et raskt blikk bakover på gaten. Såvidt han kunne se var det ingen som skygget ham, men for sikkerhets skyld praiet han en taxi akkurat i det øyeblikket den kom forbi utenfor en skoforretning. Fire kvartaler derfra ga han sjåføren  en ny adresse, til et varehus  på Herzog strasse. Der tok han heisen opp til 3. etasje og gikk så fort som mulig uten å vekke oppsikt trappen ned igjen til første etasje. Utenfor den motsatte inngangen fra der han hadde kommet inn stoppet han en ny drosje , og en halvtime senere befant han seg på Restaurant Otto’s Imbiss, bortimot fire kvartaler fra hotellet. Han bestilte en kaffe og et rekesmørbrød og satte seg til å vente, etter å ha informert kelneren om at han ventet en viktig telefonsamtale. En rundelig driks forsikret at kelneren ikke glemte beskjeden. 

Han lurte på om Alex ikke overdrev litt med alle disse drosjene fram og tilbake, opp og ned heiser, nye drosjer igjen. Pokker heller, alt dette virket som en slags reprise av en eller annen James Bond-film.  

 

 

      Klokken var nesten halv åtte på kvelden da drosjen som fraktet Alex fra flyplassen stoppet utenfor Hotell Kosmos i sentrum av Köln. Han fikk nøkkelen til rommet og tok heisen opp til 4. etasje.  

     Ein Augenblick, bitte“, svarte det i den andre enden av telefonen da han spurte etter en kunde ved navn Schneider. 

      „Ja?“ Det var Schneiders stemme. 

      „Hotell Kosmos, rom 402“, var det eneste Alex sa før han hengte opp. 

      Alex og Schneider ble sittende over en time på rom 402 mens de gikk igjennom den nye vendingen det hele hadde tatt nå som både det polske UB og det vesttyske BND hadde begynt å interessere seg. 

      „Hva med Weber?“ spurte Schneider. „Skal vi sette ham inn i bildet og få ham med på det hele? Han har allikevel sterke mistanker, og de ble ikke svakere etter disse forhåndsarrangerte telefonsamtalene du diktet opp i går kveld“. 

      „Jeg kjenner ham ikke, så det er det du som må bestemme. Men om du mener han er til å stole på, ville han være til stor hjelp, med tanke på kontaktene han har innenfor BND. Jeg tror vi bør be ham over hit“. 

      Schneider nikket og slo et nummer. „Jeg sa at han skulle holde seg hjemme i tilfelle det var noe spesielt“, bemerket han. 

      „Weber? Kan du komme over en tur? Hotell Kosmos. Rom 402“. 

      „I orden. Er der om femten - tyve minutter“. 

      Det hadde ennå ikke gått femten minutter da Weber banket på døren. 

      Alex bestilte en stor kanne kaffe mens Schneider berettet hele historien til Weber, fra ende til annen, og det de hittil hadde gjort for å forberede operasjonen sommeren. 

      Weber ble sittende taus et øyeblikk. „Det var som satan!“ mumlet han endelig mens han ristet vantro på hodet. „Men det jeg ikke forstår er hvorfor UB ble så interesserte, dere har etter det jeg forstår ikke gjort noe som helst mistenkelig i Polen?“ 

      „Akkurat. Det er noe som ikke vi heller forstår noe av“, svarte Alex. 

      „Vel, et eller annet har fått denne Kowalski i den polske ettretningstjenesten til å spisse ørene, den saken er klar. La oss gå igjennom alt dere foretok dere under dette besøket i Szczeciń og omegnen“. 

      „Kan det ikke være at polakkene av en ren tilfeldighet er inne på en sving som stemmer med en av de mulige teoriene til BND? At de vil forsøke å finne ut noe om Schneider som han kan bli utpresset for, for å arbeide som informatør til etterretningstjenesten?“ skjøt Alex inn.  

‘Jaaa.... kanskje det“, mumlet Weber mens han ruslet fram og tilbake på gulvet.  

„Det er bare det at jeg kan ikke få det til å stemme så helt, heller. Etter det jeg har hørt, har Kowalski lite, eller rettere sagt bortimot ingenting å gjøre med utenlandsk spionasje. Det er en annen avdeling som driver med sånt. Etter min mening må dere ha sagt eller gjort noe der borte i Szczeciń som har fått Kowalski til å ane et eller annet. Noe som har med hans beitemarker å gjøre’.  

      Alex trakk på skuldrene. 

      ‘Det var et lite basketak med et halvdusin russiske marinesoldater i Szczeciń. Da det hele var over dukket det opp et par lokale politifolk. For at de ikke skulle hale oss alle sammen med til politistasjonen for å bli forhørt, var jeg nødt til å avvæpne dem mens Erik, Ilona og faren hennes kom av gårde og ute av rekkevidde. Den eneste de så var meg, for de andre var minst 20-30 meter lenger bort i gaten, og det var ganske mørkt. Jeg slengte pistolene deres opp i en søpledunk og gikk min vei. Jeg er sikker på at de ikke fulgte etter, for jeg tok en del krokveier, og dessuten var en av dem fullt opptatt med å lete etter pistolene nede i søpla, mens den andre tok seg av russerne som lå litt hulter til bulter rundt omkring i gata. 

      Weber hevet øyenbrynene og så på Alex med fornyet respekt. 

      ‘Og dere tre tok dere altså av seks russiske marinesoldater?’ 

      Schneider kunne ikke la være å flire. 

      ‘Ikke vi. Alex. Wiktor, altså faren til Katryna og Ilona, fikk seg en smell helt fra begynnelsen av, og var dermed ute av spillet. Selv fikk jeg meg en på kjeften som jeg kvitterte for, men siden ble jeg holdt fast bakfra mens en av de andre skulle til å slå hue av skaftet på meg. Det var da at Alex banket til russeren som holdt meg fast, og ... vel, så var festen plutselig over. Jeg må ærlig innrømme at jeg har aldri sett noe lignende før’. 

      ‘Det var som satan. Seks marinesoldater i dørken ....’ 

      ‘Fem’, korrigerte Alex. „Sjettemann fant ut at det var best å avblåse leken, så han fikk gå sin vei.  

      ‘Ja visst, ja. "Bare" fem, altså. Pluss et par avvæpnede politifolk. Er det andre sånne små ‘uskyldige’ krumspring dere gjorde der borte under dette Szczeciń-besøket?“ 

      Weber hørtes litt ironisk ut. 

      ‘Ingenting mer av akkurat det kalibret. Forresten hendte dette før jeg i det hele tatt hadde noen slags peiling på disse smykkene borte i Polen. Men etter at Erik fortalte hele historien hjemme hos Ilona, dro vi fire med bilen til Wiktor sydover på et slags lite rekognoseringstokt til det området hvor Schneider mener at kassene ligger nedgravd.  

Etterpå gikk vi inn på et lite vertshus i en landsby like i nærheten for å få oss litt mat, og etterpå dro vil tilbake til Szczeciń. Og resten av tiden i Szczeciń - tja, et og annet restaurantbesøk, ute på et par danseplasser, litt rusling fram og tilbake i gatene, og sånt. Ingenting uvanlig. De eneste gangene vi snakket sammen angående diamantene var hjemme hos Wiktor og Ilona. Hva mener du, Erik, kan du huske noen annen detalje som det er verdt å nevne?’ 

      Erik Schneider tenkte seg om og ristet på hodet. 

      Weber klødde seg tankefullt i det litt glisne, blonde håret. ‘Det virker altså som at den eneste årsaken koker ned til besøket i denne landsbyen“. 

      Alex nikket. ‘Det stemmer’ 

      „Snakket dere med noen der, og hva gikk samtalen ut på?“.  

      Alex fortalte så detaljert han kunne huske om samtalen mellom Ilona og folkene på vertshuset angående telttur i distriktet til sommeren. 

      ‘Der har vi kanskje svaret på hvorfor polakkene begynte å bli interesserte. Antageligvis noen som overhørte samtalen og av en ren tilfeldighet nevnte det for den lokale parti-kommissæren. Eller kanskje kommissæren var til stede på vertshuset. På sånne små steder har de ikke så forferdelig mye å snakke om, og et besøk av utenbygdinger – attpå til et par av dem utlendinger - var nok et velkomment samtaleevne for et par dager. Om altså denne landsbyen befinner seg innenfor området mellom Krzyz og Oder , husker jeg at vi i BND fikk rede på at de polske myndighetene hadde en stående ordre i alle disse årene om å innrapportere absolutt alt som foregår i området - brøyting, nybygg, veiarbeide, alle slags gravejobber, og også besøk av folk utenfra som viser en litt spesiell interesse  for området. Ikke fordi de har noen slags militære installasjoner eller industrier som kan være av noen særlig interesse, men fordi etterretningstjenesten  mistenker at diamantene kan være gjemt et eller annet sted der borte. Ettersom det ikke er noe som tyder på at de har blitt funnet, kan vi gå ut fra at denne innrapporteringsinstruksen gjelder ennå. For at folk ikke skulle begynne å spa opp hele det vestlige Polen på jakt etter diamanter, diktet de opp en tullete historie om at om noen fant nedgravde trekasser skulle de umiddelbart informere nærmeste politi, som uten å forsøke å bevege eller åpne kassene skulle holde området under streng bevoktning til spesialenheter ankom til stedet.  

Den offisielle forklaringen var at det dreide seg om noen "meget ustabile prototyper av små atombomber for bruk i kortdistanseraketter eller langtrekkende kanoner, utviklet i krigens siste dager i Tyskland, og som hadde kommet på avveier på vårparten i 1945 før de kunne tas i bruk".  

De klarte til og med å flette inn noe av dette propagandasprøytet de pumper hodene til folk fulle med hver dag, noe sånt som at "de kapitalistiske fiendtliginnstilte NATO-landene i Vesten ville være meget interesserte i å forsøke å lokalisere denne prototypen."  

„Typisk“, mumlet Schneider. 

      „Nåvel, la oss si at dere lokaliserer kassene. Hvordan hadde dere tenkt å få det hele over til Vest-Europa?“ spurte Weber. 

      „Den opprinnelige planen var å dele opp lasten i tre deler. To kasser med en av transportene til Schneider, i en container med dobbel vegg, to kasser i en falsk bensintank i bilen jeg kommer til å bruke under teltturen, og de siste to kassene østover, motsatt av ventet retning, i en polskregistrert bil. Siden sydover, ned til området omkring Zakopane. Gjemme kassene på et trygt sted, langt fra dette overvåkete området. Som en reserve i tilfelle noe skulle gå galt med de andre fire kassene. Fra Zakopane kan den siste tredjedelen tas ut senere, til vinteren, midt i skisesongen, med mye turister.   

      „Hva med de andre fire kassene?“ 

      „Den korteste veien er selvfølgelig gjennom Øst-Tyskland, men det er altfor risikabelt. Det østtyske Stasi og Vopo er altfor pirkete av seg, og de snur opp ned på absolutt alt når de finner det for godt. En annen mulig rute er å ta det over til Tsjekkoslovakia, og videre derfra til Tyskland eller Østerrike. Men det vil også være farlig. Etter Prahavåren for 6 år siden har kontrollene mot vest blitt strengere.  

      Den tredje ruten, og etter min mening den beste, er å ta lasten gjennom Tsjekkoslovakia, over til Ungarn. Tsjekkerne tar det ikke så forferdelig nøye om det dreier seg om å dra over den ungarske grensen. Fra Ungarn, videre til Østerrike, over Sopron eller Hegyeshalom i nord. Med denne såkalte gulashreformen er det ikke så strengt der lenger, ungarerne åpnet grensene delvis mot Vest for et par år siden. Fortsatt et kommunistregime, men de står nesten med et ben i hver leir, og har begynt å satse på turisme og vestlige investeringer“.  

„Hva med å ta lasten over til Jugoslavia, og videre derfra til Italia eller Østerrike?“  

„Det betyr ytterligere grensekontroller og flere risikomomenter. Så i prinsipp har vi funnet ut at den beste veien ut er via Ungarn til Østerrike“. 

       „Hvordan hadde du tenkt å ta lasten over grensen til Østerrike?“ 

„Omlasting i Budapest eller Györ. Jeg hørte for noen år siden om et smugleropplegg i Mexico. De fraktet dop i malingsspann til USA, med maling på toppen over smuglergodset. Det var et importfirma i USA som sto bak, de kjøpte vanlig husmaling syd for grensen, i Mexico, og distribuerte den på helt vanlig måte i USA, til meget lave og konkurransedyktige priser for å redegjøre for ganske hyppige transporter over grensen. Men av og til var det altså ikke bare maling i spannene. De holdt på i mange år før de ble oppdaget. Jeg forslår noe lignende: Kjøp av et eksisterende importfirma i Østerrike med regelmessige transporter fra Ungarn, og begynne å importere ungarsk maling. Jeg vet om en skolekamerat, en som er til å stole på, og som ganske sikkert ville være interessert i stillingen som daglig leder for noen måneder. Han behøver ikke å få rede på noe av den virkelige planen før det hele braker løs. For sikkerhets skyld. Etterpå, når det hele er over, etter at det har tjent hensikten sin, kan dette importfirmaet bys ut til salgs igjen. Eller beholde det. 

      „Det høres bra ut, eller hva mener du Erik?“ spurte Weber. 

      „Helt enig. Si bare fra om hva du behøver, og om det er noe annet jeg kan være behjelpelig med“. 

      „Ok, men du bør holde en lav profil fra nå av med UB og BND i kulissene. Heretter tror jeg det er best at kontaktene mellom oss går via Weber“. 

      „Og hva nå? Jeg mener transporten fra Polen til Ungarn?“ 

      Alex trakk på skuldrene. „Vet ikke ennå.. Hva tror du, blir telefonen min i Sverige avlyttet også?“ 

      Weber ristet på hodet. „Ikke av BND, det er jeg nesten sikker på. For det første tror jeg ikke de vet om at du eksisterer, engang. For det andre, en ting er at de avlytter Schneider, på hjemmebane her i Tyskland for å finne ut årsaken til at UB er så interessert i ham. Noe helt annet er å hekte seg inn på en telefonlinje i et annet land. Noe sånt ville forårsake et helvetes rabalder, om det ble oppdaget. Svenskene er ikke nådige av seg i sånne saker, om noen utenlandsk etterretningstjeneste blander seg inn i det de mener er sysakene til Säpo, eller ‘Säkerhetspolisen’. Om du hadde bodd i Norge? Kanskje, BND kunne ha overtalt det norske Overvåkningspolitiet eller den militære etterretningstjenesten, brukt en eller annen unnskyldning angående NATO, militær sikkerhet, eller noe i den duren. Men som sagt, hittil er BND bare nysgjerrige etter å få rede på grunnen til interessen UB har i Schneider.  

Det polske UB? Det tviler jeg også på. Det de ba om angående Schneider var opplysninger, ingenting mer. Ingen skygging, avlytting, eller noe sånt, såvidt jeg vet. Det vil si at de bare har noen vage mistanker, men ingenting mer håndfast, ikke nok for å sette i gang med en mer vidtgående operasjon. Dessuten tror jeg ikke den polske etterretningstjenesten har såpass mange folk i Norge eller i Sverige til at de kan avse noen til å følge deg eller avlytte telefonen din på heltidsbasis. Vel, det er hva jeg tror, sånn som stillingen er akkurat nå. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ta feil, eller at situasjonen kan forandre seg, så for sikkerhets skyld bør du holde øyne og ører vid åpne, og bruk ikke din egen telefon til annet enn helt vanlige samtaler“.  

„Har du mulighet til å få tak i frekvensskannere her i Tyskland?“  

„Du mener av den typen som sikkerhetsfolk bruker for å sjekke om det finnes skjulte mikrofoner, telefonavlytting, og lignende?“.  

„Akkurat“.  

„Vet ikke i farten, men det kan jeg ta rede på. Jeg tror det finnes et par private firmaer som importerer sånt utstyr fra USA“. 

„Forresten, to komplette utstyr. Et for meg, og et for deg. Vi vet så allikevel at Schneider blir avlyttet. Send et sett med en av Schneiders Transporter, og gi sjåføren beskjed om at han sender meg det hele på posten fra en eller annen svensk by, for at det ikke blir sittende fast i tollen“.  

Alex fortsatte „Vel, tilbake til det vi snakket om. Med UB som lusker rundt og lurer på hva som foregår, røk jo planen på å ta en tredjedel av kassene ut med en av langtransportene til Schneider Transport. Det er jo definitivt alt for risikabelt nå. Opplegget med en falsk bensintank også. Med denne nye vendingen saken har tatt, heller jeg mer til tanken på å organisere det på en måte for at vi kan ta kassene ut under ett, så fort som mulig etter at vi finner kassene, uten å miste et minutt, og få det over til Østerrike via Ungarn før de egentlig skjønner hva som har hendt“.  

      „Kanskje, kanskje ikke. Det med å gjemme bort en tredjedel i Zakopane-området som en reserve synes jeg fortsatt høres vettugt ut. Faktisk synes det har ennå mer for seg nå. Med hensyn til bensintanken? Hvorfor ikke fortsette inntil videre med den delen, og se tiden an fram til teltturen din i Polen. Hittil finnes det ingen indisier på at noen har interessert seg for deg. I mellomtiden kan vi alltids koke sammen en alternativ løsning. Men Schneiders Transport er jo definitivt ute av bildet“. 

      „Om jeg nå kjøper meg inn i, eller ennå bedre, helt enkelt kjøper opp et transportfirma i Sverige eller Norge som har regelmessige transporter til Polen og nabolandene? “bemerket Schneider som stort sett hadde begrenset seg til å lytte til resonnementene til Alex og Weber. 

      „Du mener et fullt ferdig fungerende transportfirma? Det blir ikke billig“.  

      Schneider trakk på smilebåndet. 

      „Ikke verre enn at jeg tåler det. Dessuten har jeg nå de siste årene allikevel vært inne på tanken på en filial i Sverige, og eventuelt også i Norge. En ny utvidelse av bedriften, verken mer eller mindre. Og om vi på den måten kan slå to fluer i ett smekk, så ... vel, hva er problemet?“ 

      „I så fall bør du først registrere et nytt holdingselskap, i Sveits for eksempel, og helst ikke i Zürich. Disse folkene vi har imot oss er ingen dumminger. Jeg foreslår at du først av alt registrerer et firma i et eller annet ‘offshore’ område, eller skatteparadis som det kalles. Du åpner en ny bankkonto der, overfører pengene fra Sveits, og etterpå føres pengene tilbake til Sveits igjen , men til en annen bank, i en annen by. Siden registreres det nye holdingselskapet i Sveits, med kapital fra et firma i De Hollandske Antillene eller Cayman Island, eller Bahamas, for eksempel. Som eiere, selvfølgelig. Det nye sveitsiske firmaet kjøper i sin tur det skandinaviske transportbyrået. Det vil være bortimot umulig å spore en sånn transaksjon tilbake til deg“. 

      „Jeg synes det der høres forferdelig komplisert ut“. 

      „Det er ikke så komplisert som du tror. Med hjelp av et firma som spesialiserer seg på sånne transaksjoner, kan offshorefirmaet i Karibien være i orden i løpet av 3-4 dager. 

Jeg har adressen til et av dem, på Isle of Man, som opererer på verdensbasis, og vanligvis har de ferdigregistrerte firmaer på lager. Holdingselskapet i Sveits tar litt lenger tid, men jeg tror det hele kan være i orden om et par ukers tid. I mellomtiden kan vi begynne å lete opp et eller annet transportfirma i Norge eller Sverige som kan være interessert i en handel“. 

      „Hva mener du, Weber?“ 

      Weber nikket tankefullt „Det høres bra ut“.  

Alex fortsatte. „Om vi dessuten går inn for å øke volumet på transportene til Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn til det hele er over, til kostpriser om nødvendig, så vil etterretningstjenestene der borte få et helvetes styr med å holde rede på alle vognene til ‘Schneiders Transport’ som sirkulerer i alle mulige retninger den dagen vi virkelig tar diamantene ut, men altså med et annet transportbyrå. Et slags røkteppe for at de ikke har folk nok til å ta seg av absolutt alt som ruller og går på de polske veiene“. 

„Utmerket, utmerket!“ sa Schneider og vendte seg mot Weber. „For øyeblikket lar vi opplegget med den nye filialen i Leverkusen ligge på is til vi har funnet et passende transportbyrå til salgs i Sverige eller Norge, med Alex som en slags representant for de nye eierne“.  

Weber trommet tankefullt på bordplaten med fingrene, og nikket langsomt. 

„Det er bedre om vi fortsetter med den nye filialen. Om jeg i mellomtiden skal fungere som mellomledd, vil planene om en ny avdeling være et perfekt påskudd for at Schneider og jeg har ganske hyppige kontakter. Samt at Alex kontakter Schneider gjennom meg“. 

Weber nikket på nytt. „En ting til, etter min mening: Alex bør ikke ha noen som helst befatning med dette nye transportfirmaet i Skandinavia. Denne Kowalski-typen der borte i Warszawa er en slu rev, og en undervurdering av ham kan være direkte livsfarlig. Ja, dere har jo sett at han på en eller annen uforklarlig måte har begynt å interessere seg sterkt for deg, Erik. Om det nå skyldes at han mistenker noe i forbindelse med diamantene, vil det neste være at han også interesserer i Katryna, svigerdatteren din og hele familien hennes. Derfra er ikke veien lang til at han begynner å lure på hvem Alex, den påståtte forloveden til Ilona, er for en kar“. 

      „En ting til“, skjøt Alex inn. „La oss gå ut fra at vi får diamantene ut fra Polen og over til Sveits. Hvor skal alt dette oppbevares? I et femtitalls oppbevaringsbokser? Det vil ta ganske mange år å omsette diamantene i kontanter, om vi ikke vil stelle til et helvetes rabalder på diamantmarkedet ved å selge for mye på en gang. Det er noe som vi også vil tape på. Diamantprisene på verdensmarkedet ville gå ned til bunnpriser om vi finner på noe sånt“. 

      „Helt enig. Fortsett“, sa Schneider. Av forståelige grunner hadde han i de siste tretti årene hatt en viss interesse for diamantmarkedet. 

      „Hva mener du om du i mellomtiden gjennom et diskret meglerfirma forhører deg om muligheten til å kjøpe aksjemajoriteten i en mindre sveitsisk bank? Som vi bygger om litt, med et eget spesielt hvelv for diamantene, og siden benytter vi resten av bygningen, eller en inntilliggende bygning, som hovedkvarter for framtidige operasjoner bak teppet? Med tilsvarende økte sikkerhetssystemer og det hele? En slags kamuflert bunker“. 

 

 Ystad, Sverige 

Det kjentes en lett skakning i skroget da den polske fergen la seg inntil gummifenderne på bryggen i Ystad i Syd-Sverige. Lubin sto ute på fordekket og betraktet matrosene som holdt på å vinsje inn fortøyningstrossene. Biler og passasjerer begynte å fylle kaien og terminalen i vente på å ta seg gjennom pass- og tollkontrollen. De aller fleste av bilene hadde svenske skilt. En del norske og danske. Noen få tyske og finske. En belgier. 

Lubin gikk akterover. Ved passasjerrampen stoppet han og henvendte seg til vakthavende dekksoffiser. 

„Jeg venter besøk av en Mr. Bauer. Vis ham til restauranten når han kommer ombord“, sa han kort idet hade viste fram UB-legimitasjonen. 

„Ja vel“, svarte offiseren med et uttrykksløst ansikt. Sympatiske typer, disse UB-folkene, tenkte han. 

Lubin satt alene ved et bord innerst i den tomme restauranten og trommet utålmodig med fingrene på bordplaten. Det var ikke første gangen han hadde møte med distributørene sine ombord på de polske fergene som dekket transportene mellom Polen og Sverige, Danmark og Finland  Han hadde forlengst funnet ut at det var den mest praktiske måten å ha personlige møter med sprit- og sigarettsmuglerne i Skandinavia. Så lenge han ikke gikk i land fra den polskregistrerte fergen, hadde han teoretisk ikke vært utenfor Polen. Og smuglerne hadde heller ikke vært utenfor Skandinavia, kun på et lite besøk ombord på fergen, i skandinavisk havn. Dermed ville ingen stille spørsmål. Den polske siden av saken var enkel nok: Ingen ba om nærmere forklaringer fra en funksjonær fra UB - det fryktede hemmelige politiet. Ikke engang kapteinen på fergen. Han ønsket ikke å bli degradert til dekksgutt. 

Bauer ble vist inn i restauranten av offiseren ved passasjerrampen. Han gikk raskt over mot Lubin og strakte ut en vissen, pløsete hånd, mens et bredt og falskt smil bredde seg i det fetslaskete ansiktet. Innerst inne var han i høyeste grad irritert over å ha bli kalt ned fra Oslo for å møte Lubin i Ystad.  

Lubin ga ham et maskinskrevet ark med et kortfattet resymè om Alex Sandvik. 

„Dette er alt vi har for øyeblikket. Finn ut så mye som mulig om denne Alex Sandvik. På norsk og svensk side. Send et par av folkene dine fra Norge ned til Göteborg for å holde ham under oppsikt, 24 timer i døgnet. På en diskret måte, uten at han merker noe. Som du ser var fyren utvekslingsstudent i USA, og der forsvant han bare, og dukket opp igjen flere år senere. Det, samt at han har våpentillatelse på pistol, en Walther PPK, kan tyde på litt av hvert. Her har du en adresse i Hamburg. De handler med forskjellige elektroniske artikler. Ta flyet over og kjøp en homing device med en rekkevidde på 3-4 km., helst mer, og plant den under bilen til Sandvik, pluss avlyttingsutstyr til å henge på telefonen hans. Jeg kunne ha tatt med disse sakene fra Polen, men om du skulle bli undersøkt når du går i land igjen herfra, kunne det ha blitt problemer. Det er mye lettere fra Tyskland“. 

„Men jeg har ingen greie på hvordan disse sakene installeres, og dessuten .....“ 

„Så finn noen som kan installere det da, for faen!“ 

Lubin tok en konvolutt ut av innerlommen på jakken. 

„Her har du til reisekostnader og innkjøpet av utstyret i Hamburg, leie av folk, og lignende. Pluss litt til. Som ekstrabonus”. 

Bauer virket usikker. Han likte ikke dette opplegget. En ting var å sende torpedoene sine til å slå ut et par tenner til langere som ikke betalte i tide, men denne fyren med en PPK kunne være farlig å komme i tottene på. 

„Men hvorfor sende folk ned til Göteborg fra Oslo? Du har jo en annen forgrening i Sverige, ikke sant? Hvorfor bruker du ikke dem? Dessuten har de lokalkunnskaper, og det er noe vi ikke har“. 

Lubin smilte, halvveis foraktelig. 

„Elementært. Det finnes alltid en mulighet for at en forgrening blir holdt under oppsikt av det lokale politiet, enten det er din avdeling i Oslo, Gøteborgavdelingen, eller Stockholmavdelingen. Om denne Sandvik-typen hadde bodd i Oslo, ville jeg ha sendt folk fra Göteborg eller Stockholm, uten å blande deg inn i bildet. Forstår du? Dette er en helt annen operasjon. Statlig sikkerhet“ 

Bauer nikket motstrebende. „Jeg forstår“, sa han, uten å forstå noe som helst. Inspektør Lubin bøyde seg over bordet og klappet Bauer på skulderen med et smil som ikke gjenspeilte seg i øynene.  

„Min kjære venn Bauer. Hva tror du er av mest interesse for oss - noen flasker mer eller mindre med sprit, eller informasjoner som har med statlig sikkerhet å gjøre?“ 

      Det falske smilet forsvant, og de kalde øynene stirret hardt på Bauer.  

„Etter hva du selv har fortalt, har du flere torpedoer på lønningslisten. Bruk dem. Eller ansett flere, om det er nødvendig. Det er det vi betaler deg for. Resultater. Ring disse torpedoene dine før du drar til Hamburg  for at de er på plass i Göteborg nå i kveld, eller senest i morgen formiddag“.  

Det ikke bare lød som en ordre. Det var definitivt en ordre som ikke tillot innvendinger. 


 

 Göteborg, Sverige 

 

      Alex gikk løs på dagens utgave av Göteborgs-Posten, på samme måte som han hadde gjort hver dag over en uke nå, og slo opp på bruktbilsidene. Vanlige pent brukte varevogner av den litt større typen fantes det som vanlig flere av, men han ville  forsøke å finne noe mer passende for den forestående teltturen til sommeren. Et eller annet med firehjulsdrift.  

Her var det noe som kunne være interessant: 

      Land-rover, langt chassis. Spesialbygget for safari i Afrika. Utmerket stand. Mye ekstrautstyr. Rimelig pris. 

      Han ringte det oppgitte telefonnummeret, og samme ettermiddag dro han de få kilometerne ut til Kungsbacka snaut 3 mil syd for Göteborg for å se nærmere på dette "vidunderet", skulle han tro det eieren hadde sagt. 

      Land-roveren  sto inne i et romslig redskapsskjul for enden av en eplehage i full vårblomstring. Det viste seg være akkurat det han var på jakt etter, selv om motoren nok ikke lengre var det vidunderet den engang hadde vært. Vognen hadde skysset et filmteam på kryss og tvers over Afrika i over et år for å lage en dokumentarfilm. Filmen hadde ikke hatt den forventede suksessen og filmselskapet ble oppløst for snart fire år siden, og den planlagte del to av filmen ble det aldri noe av. Eieren, som selv hadde vært med på Afrika-turen, viste entusiastisk fram alle finessene til hjertebarnet sitt, som han kalte det.  

      Taket med grind hadde en fiffig hydraulisk anordning som gjorde at det kunne heves vel over en halv meter når bilen sto i ro, uten å ta av noe fra takgrinden. Med taket hevet kunne Alex akkurat stå oppreist inne i vognen med sine 1,79 cm. Rommet bak førerhuset var vel utnyttet, med sammenleggbart bord, benker som gjordes om til køyer, kjøleskap, oppvaskbenk med vann fra en 120 liters vanntank over taket på førerhuset, med kran for tilkobling av vannslange og en tilhørende manuell reservepumpe, foruten den elektriske pumpen som kunne kobles til batteriet.  

      Tørrklosett, skap. Tre ekstra batterier, dobbel generator for oppladning av batterier, el-aggregat med ekstra bensintank som også kunne brukes til oppladning. Ekstratank for dieselolje. En kraftig winch på støtfangeren foran. To reservedekk, et på hver side i bakkant av det unormalt lange karosseriet. Over vanntanken og videre over motordekslet var det bygget en kraftig plattform med et nesten meterhøyt rekkverk.  

      ‘Det der var filmstudioet den gangen‘, sa eieren og smilte. ‘Der oppe boltet vi fast kameraene og kjørte rundt i bushen mens vi filmet.‘  

      Midt i blinken. Litt bulkete her og der, men det var helt i orden. Selv om han nå kunne "bevise" at han hadde hatt spillerflaks på Torsvalla Travbane, var det ikke vanlig at studenter kjørte rundt i flunk nye spesialbygde Land-Rovere. Sånn den var akkurat nå, var bilen kanskje litt oppsiktsvekkende, men ved å demontere plattformen ville den stort sett se ut som en hvilken som helst Land-rover, med unntak av vanntanken, taket, og at den var litt lengre enn vanlige standardmodeller. 

      Salget ble avgjort, og de ble enige om at Alex skulle komme å hente Landroveren neste ettermiddag. 

      Tilbake i Göteborg parkerte Alex Folkevognen i nærheten av Jerntorget. Han ble sittende i bilen mens han funderte litt frem og tilbake angående ombyggingen av Land-roveren. Dette var noe som det helt enkelt ikke gikk an å betro et normalt verksted. Med de litt uvanlige spesialanordningene som skulle monteres i bilen, ville det ikke ta mer en høyst noen dager før det lokale politiet var fullt informert og inne i bildet, og ville vite mer om hva han hadde planer om. Uansett hvor mye han betalte i bonus for å holde kjeft  på et normalt verksted, var noe sånt dødfødt fra begynnelsen av. Etter noen øl på den lokale kroen ville de sitte å legge ut i detaljer om den merkelige monteringsjobben de holdt på med. 

      Den eneste han kunne komme på var Jonas Henriksen som han hadde truffet ved noen anledninger i Colombia for flere år siden. Siste gang de hadde snakket sammen, hadde Jonas nevnt noe om at han hadde nok til å åpne eget verksted i Norge, uten å be om en "fuckin' cent" i bankkreditter, som han sa. Jonas var opprinnelig fra Søndre Land, en plass som hette Odnes. Litt av en original, når han ved enkelte sjeldne tilfeller hadde hatt anledning til å snakke norsk med noen etter nærmere femten års opphold i Colombia,  nektet han plent å snakke på noen annen dialekt enn landingsdialekten. Kanskje han hadde installert seg på hjemlige trakter, eller det kunne finnes noen der som visste hvor han hadde slått seg ned. 

      Alex skrådde over gaten til en telefonkiosk og slo Televerkets internasjonale informasjonstjeneste, og spurte etter Jonas Henriksen i Odnes, Norge. Han hadde flaks. En stemme han kjente igjen som den rue og brummende stemmen til Jonas svarte omsider i den andre enden.  

      ‘Hei, Jonas, det er Alex. Husker du, fra Cartagena i Colombia?’ 

      Det ble stille et øyeblikk. ‘Å faen klype meg i ræva .... er'e du, 'a, Alex?’ 

      Han liret av seg en lang remse med banning og besvergelser som ville ha fått vokabulæret til selveste Gamle-Erik til å ligne en klosterbønn.  

      ‘Hå i svarteste helvete ringer du ifrå, 'a?’ 

      Alex smilte for seg selv. Ingen tvil om at det var Jonas. Han hadde aldri hørt noen med et så variert lager av kraftige uttrykk. Jonas var av den typen som kunne stå og banne og sverge en halvtime i ett strekk uten å gjenta seg selv, spesielt om han ble litt opphisset av en eller annen grunn. Men han var også en riktig kunstner både når det dreide seg om motorer og til å montere og sveise sammen omtrent alt mulig mellom himmel og jord. Dessuten hadde han vært med på såpass mange slags rare transaksjoner at han visste når det skulle holdes tett om noe. 

      „Jonas, nå skal du høre. Jeg har planlagt en telttur til sommeren. Til Polen, sammen med ei dame jeg ble kjent med der for ikke så lenge siden, så jeg kjøpte en brukt Land-rover. Du vet, den typen med ekstra langt chassis“. 

      „Jaha?“ 

      „Nå er det så at jeg vil bygge den om litt, men det er visse detaljer ved ombyggingen som jeg ikke vil sette bort til akkurat hvilket som helst verksted“. 

      „En liten spesialjobb, liksom?“ 

      „Noe i den retningen“. 

      „Ja men så kom oppover hit med denna doningen din da, før helvete, så får vi sjå hå vi kæn gjøra før no’“. 

      Alex fikk adressen til verkstedet hans på Odnes pluss ytterligere ett velvalgt utvalg av kraftuttrykk, som et uomtvistelig bevis på at det var Jonas og ingen annen han snakket med. Det virket til og med som om ordforrådet hadde øket noe siden sist. 


 

 

 

Lubin tok telefonen. Det var Bauer som ringte fra Oslo. 

      „Som jeg fortalte deg sist, utstyret fra Hamburg sitter montert i den gamle skranglekassen av en Folkevogn han har, men nå har han gått og kjøpt en bil til, en brukt Land-rover, ombygd til campingturer og slikt. Hva gjør vi, drar jeg til Hamburg for å kjøpe et sett til, eller flytter vi det over på Land-roveren?“ 

      „Jaså, en Land-Rover ...“ . Lubin smilte for seg selv. Opplysningen om Land-Roveren passet inn i bildet med campingtur i Polen. Han hadde ingen tvil om hvor pengene til kjøpet kom fra. 

„Gi blaffen i Folkevognen. Flytt sakene over på Land-Roveren. Send meg fotos og fullstendig beskrivelse av den, og følg etter den hele tiden, uten å slippe den ut av syne et øyeblikk“. 

 

 

      På turen fra Göteborg til Oslo hadde Alex holdt konstant utkikk i bakspeilet, men det virket ikke som om noen fulgte etter ham. For sikkerhets skyld kjørte han litt rundt i forskjellige bakgater i Oslo før han fortsatte videre nordover på E-4. 

      Det var et godt stykke utpå ettermiddagen da han tok av fra riksvei 4 og fortsatte et par kilometer  videre nordover på riksvei 35. Som instruert kvelden før på telefon, i et vell av kraftuttrykk, svingte han Land-roveren inn på en bensinstasjon på Brandbu og ringte Jonas.  

Han visste ingenting om de to bilene, en mørkegrå Ford stasjonsvogn og en blå Taunus som hadde kjørt inn til veikanten en kilometer før bensinstasjonen og ventet på at han skulle dra videre. 

Det drønnet i telefonluren. 

      „A jasså, gett. Har'u kømmi så langt? Ja, da kjører du bære videre etter Riksvæg 35. Men bli itte urolig om vægen er så helvetes smal og svingete og full ta høl ifrå Gran og oppover at du by'ner å lure på om du har tulle' deg inn på et førdømmade krøttertråkk. Da er du bære på rett væg. Etter bortimot 4 mil så kjæm du te' Hov. Etter at  du har kjørt førbi Hov-kjærkja så ser du Rådhuset, en diger grå bygning på vingstresia. Der svinger du inn, så venter je' på deg på Rådhuskaféen. Ellers så kjæm du bære te' å rote deg bort, før om du itte er lokalkjent,  kæn det vara faen så kronglint å finne fram tæl der je bor, skjønner'u“. 

 

      ‘Lænsmæn? Joda, hæn var innom her før et par år sea‘.  

      De satt inne i stuen hos Jonas, som ikke hadde gitt seg på at nå skulle Alex smake på hjembrentet hans. De hadde sittet en stund og snakket om litt løst og fast og gamle felles kjente fra Colombia, til Alex spurte om han aldri hadde fått besøk av lensmannen på grunn av hjemmebrenning. 

      ‘De' gikk tel slik at je hadde repparert en ældeles ne'kjørt traktor før en småbruker neri leia her. Å nå 'n kom før å hente anntikviteten sin så vart'n så himlanes gla' nå'n såg at traktorfaen snurre å gikk som om'n skulle ha vøri ny, så je synns liksom at je skulle by'n på en kaffeknikt. 

Ja, så vart de' nå liksom slik da at vi vart sittandes utover ei stund å knikte litt, så de' vart nå kvæl' før n' drog att. Å på vægen hematt så fænt'n på at'n skulle kjøre dønn inn i en haga litt lenger neri vægen her, å brøut ne' gjerdet,  å to æpletrær å et pæretre gikk rætt åt helvete. Å folka i huset vart så æntrerte at dom ringte åt lænsmæn. Ja, nå 'n kom, så fænt'n nå fort ut at de' lufte hembrent ta denna råkjører'n. 'Å me nyrepparert traktor så var det itte så mange å vælja mellom, før hæn pangsjonerte præsten lenger oppi åsen hær har itt'no greie på traktorer, såvitt je veit. Je trur itte at’n brenn’, hæll“. 

      Jonas smakte på det bomsterke brygget. 

„Ja, så kom'n hit da, dagen etter. Kom basandes inn i verste' mitt. Sa at je brente. Å da sa je te'n at de' gjorde je guttførdømme meg itte. Jasså, sa'n, hå bruker du detta glassapperatet tæl, ‘a? sporte'n 'å pekte på apperate' som sto borti et hjørne. Ja, detta bruker je te noen kjemiske ekksprimenter før å laga tæl ei slags spessial motorolje som førlenger livet på mottor'n, sa je. Ælle slags mottorer.  

Ja, men er itte de' ælt vørti oppfønni, 'a? sa 'n. 

Jamen de' er bære kupiss sammenligne me de som je driv å finn opp, sa je. Ja, itte veit je om 'n trudde det helt, før hæn ville ha greie på hå slags kjemmikalier je brukte i destileringa.  

Jo de' kæn je førtælja deg, sa je åt 'n. Hittentæls har je blænde metakrylatomnipotensium og carbonaluminiumssulfat og silikumgrafittsyre. Pluss noen ændre inngredienser som er hæmmlige. Det er bære de' at je mangler den riktige propporsjon ennå. Men de' kjem nok, ska du sjå, å når je bære får pattentert det, ja da ska du få sjå på faen, ser 'u.  

Ja, så sto'n nå der å klødde seg i nakken, å så riste'n på hugu å strauk på dør å' drog nerattover te Hov att. Men hæn har sport meg et par gonger sea åssen det går me' ekksprimenta mine. Åsså småflirer 'n litt, liksom, så je er itte helt sikker på at'n trudde ælt de' je sa.’